– Et viktig litterært verk for Troms og Finnmark

Sammen med sin kone Jenny, samlet Paulaharju folkeminner i Troms og Finnmark i 1920–1930 – tallet, i en tid da veldig få andre viste interesse for området. Hans bok «Ruijan suomalaisia» fra 1928 er nå kommet ut på norsk med tittelen «Kvenene – et folk ved Ishavet».

– Interessen for oversettelsen av Samuli Paulahaju sin bok er stor! Vi er så mange som har kvenske eller norsk – finske aner, men kan ikke lese finsk. Folk er veldig interessert i det han skriver om deres hjemsteder og familier i Nord-Norge, sier forfatter og historiker Arvid Petterson (80) fra Brennelv (Palo).

Han er selv kven og behersker litt kvensk muntlig og skriftlig. Han har skrevet en lang rekke bøker gjennom tidene, og kjenner Paulaharju sin produksjon meget godt.

– For meg betyr Paulaharju mye på mange måter. Han intervjuet min farmor og farfar i 1926, det fikk jeg høre allerede som liten gutt. Jeg ble interessert i om det fantes mer materiale enn det som stod i «Ruijan suomalaisia». Da jeg ble litt eldre, besøkte jeg Museumsverket (Museovirasto) i Helsinki og fant til min forundring flere ting som min farmor og farfar hadde fortalt, men som ikke stod i boka. Alt var registrert der, omtrent setning for setning, så jeg ble meget overrasket over det grundige arbeidet, fortsetter Petterson.

I den tiden ble det ikke utgitt mye fra Finnmark. Hvis den kvenske /norsk-finske befolkningen ble nevnt, var det ofte med mistenksomme ordelag.

– Det som kom ut etter hvert var «Finsk fare for Finnmark», som bygget på intervju som Ratche gjorde hovedsakelig i Skibotn (Yykeänperä). Amund Helland utga også to bøker med svært negativ omtale om Finnmarkes folk. Men Paulaharju skildret min egen hjembygd, Lakselv (Lemmijoki), Børselv (Pyssyjoki) og alle de kvenske og finsk–norske bosettinger, på en måte som jeg kjente meg igjen i, sier Petterson ettertenksomt.

• Les også denne: – En bok uten sidestykke – oversettes endelig til norsk

Krevende å oversette Paulaharju

«Kvenene – et folk ved Ishavet», er oversatt av Mikael Holmberg, Helge Huru og Jan Erik Kaplon. Holmberg har hatt hovedansvaret for den språklige utformingen av boka. Huru har oversatt kapitlene Nord-Varangers østbygder, Vardø eller Vuoreija, Bygøynes eller Pykeijä, Bugøyfjord eller Reisivuono. Kaplon tok seg av Drauger, I havsnød, Hvalfangst, Ishavsfangst, Lesekunsten, Aviser og Kristendommen. Alt annet er oversatt av Holmberg.

– Jeg kjenner disse som har oversatt boka. De har gjort en kjempeflott jobb, for det er ikke «bare bare» å oversette en sånn bok. Samtidig som den er en folkelig skildring, er den lyrisk og full av fakta. Paulaharju har et kjempefint språk, sier Petterson.

Holmberg som også har gjendiktet Finlands nasjonalepos «Kalevala» til bokmål (utgitt i 2017), skriver følgende i oversetternes forord om boka til Paulaharju: «Det er en skildring av kvenenes historie, liv og kultur opp til 1920-tallet, men stilmessig er den en sammensurium av nøktern sakprosa, poetisk patos, inspirert av Bibelen så vel som av finsk folkediktning, og folkelig fortellerkunst.»

Holmberg fikk Bastianprisen i 2018 for sin oversettelse av «Kalevala».

• Les også denne: Norsk språkbragd hedret med gjev pris i Finland

Oversetterne har valgt å fjerne en god del av gjentagelsene som var et typisk stilgrep for 100 år siden. Språket er forenklet ved at lange setninger er blitt delt opp. Den norske teksten er blitt mer moderne og lettere å lese, uten at det har gått utover innholdet, ordrikdom og uttrykksform. I tillegg har man bevisst latt en del sitater og replikker stå uoversatt sammen med oversettelsen. Slik kan språkkyndige lese hvordan kvenene snakket i Finnmark for nesten et helt århundre siden.

– Det er utrolig mye informasjon i denne boka som også er blitt kalt for «kvenenes bibel». Paulaharju var en selvlært vitenskapsmann og holdte tett kontakt med norske fagfolk som filologen Just Qvigstad og prosten Johan Beronka. Paulaharju gjorde et faglig godt arbeid hele veien, sier Petterson.

Vil takke Anitta Viinikka–Kallinen

Den svenske oversettelsen av den finske boka kom ut med tittelen «Finnmarkens folk» i 1973. Mange nordmenn fikk da større innblikk i bokas innhold. Likevel har man hele tiden lengtet etter en norsk oversettelse av boka.

– Jeg er svært takknemlig overfor Anitta Viinikka-Kallinen. Hun tok initiativet til oversettelsen og var den som tok hovedansvaret for å starte arbeidet. Hun søkte bevilgninger og begrunnet hvor viktig denne boka er for Troms og Finnmark. At alt som Paulaharju har samlet inn, bør komme flere til gode, sier Petterson.

Orkana forlag er veldig stolt over denne utgivelsen, som også ifølge dem kom i gang takket være Viinikka–Kallinen.

– Utgangspunktet for at Orkana satte i gang dette prosjektet var en henvendelse fra Anitta Viinikka – Kallinen, førsteamanuensis i finsk og kvensk litteratur og kultur ved UiT – Norges arktiske universitet, og Hilde Skanke, daglig leder Kvensk Institutt i Børselv, om vi kunne tenke oss å gi ut denne boka. Vi kjente godt til verket og sa ja, og tok på oss jobben som prosjektleder for utgivelsen, forteller Elisabeth Johansen, forlegger i Orkana forlag som har gitt ut boka.

– Anitta Viinikka – Kallinen har foruten å skaffe midler fra UiT som delfinansiering til utgivelsen, skrevet et innledningskapittel. Hilde Skanke har bidratt med ressurser fra kvenskinstituttet både i arbeidet med de oversatte tekstene underveis i prosessen, og med å arrangere et lanseringsseminar, som er blitt utsatt. Forhåpentligvis kan vi arrangere det til høsten, fortsetter Johansen.

Tromsø museum har digitalisert bildene

I Finland kan man se Paulaharju sine bilder blant annet i arkivet til Museumsverket (Museovirasto) og Suomalaisen Kirjallisuuden Seura (SKS), Finska Litteratursällskapet i Helsinki. Bildene er dessverre ikke blitt digitalisert enda til publikumsbruk i sin helhet.

Norges arktiske universitetsmuseum (Tromsø Museum) fikk på 1970–tallet kopier av alle Samuli Paulaharju sine foto tatt under feltarbeid i Finnmark og Nord – Troms på 1920–30 – tallet. Dette er et unikt materiale ut fra flere forhold. Paulaharju dokumenterte den kvenske kulturen på ei tid da folk flest ikke hadde kamera.

– Det finnes derfor lite annet fotomateriale fra området. Han var opptatt av å dokumentere alle sider ved samfunnet og kommer tett på menneskene han fotograferte. Det var i arbeid, fritid, lek, religion mm. I tillegg var han opptatt av den materielle kulturen, blant annet bebyggelsen. Dessuten lå dette materialet trygt i Helsinki da området ble brent. Omkring 1100 foto er digitaliserte og søkbar på museets Fotoportal, forteller Sveinulf Hegstad

• Her kan du sjekke ut fotoportalen selv (ekstern lenke)

Forfatter Arvid Petterson verdsetter Paulaharju sine bilder og tegninger svært høyt. Det er tilsammen 238 bilder og tegninger med i den norske boka.

– Paulaharju tok veldig gode bilder fra hele Finnmark. Han hadde sikkert veldig godt kamera og svær jobb med å bære det store apparatet med stativ rundt omkring. Vi skjønner det ikke i dag, vi som har fotoapparat i telefon. Jeg som har gått på tegnelinje i Notodden, setter veldig stor pris også på hans skisser og tegninger. Paulaharju var en veldig dyktig tegner. Han var også sløydlærer, og dermed hadde en innsikt i håndverket til kvener og norsk – finner. Han kunne gjengi dem, ikke bare i tegninger, men kunne beskrive arbeidet som folk drev.

– Så du synes Paulaharju gjorde en viktig jobb?

– Absolutt! Han så kvener og var interessert i livet deres. Gjennom Paulaharju sine bøker kan vi høre kvenenes egen stemme langt bak i tiden. Vi takker også hans kone Jenny som fikk barnas og kvinners historier med. Hun gjorde en stor innsats sammen med sin mann Samuli, avslutter Petterson.