Hopp til innhold

Vil berge siste rest av kvensk byggeskikk

Alf Einar Hansen fra Alta dokumenterer kvenenes byggeskikk, historie og kunnskap med sine titusener av bilder. Nå har han fått Riksantikvaren med på laget, også de mener at kvenske kulturminner er viktig å ta vare på.

Alf Einar Hansen

Alf Einar Hansen fra Alta er et av Norges fremste eksperter på kvensk byggeskikk.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

Hansen er en av de svært få i Norge som har inngående kunnskap om kvenenes særegne byggeskikk, historie og kunnskaper.

Han har vært interessert i gamle bygninger gjennom hele livet. I 13-årsalderen fikk han et kamera som ble flittig brukt. Alf ser skjønnhet og estetikk på steder der de fleste bare haster forbi. Gamle hus, grinder, gjerder, forfalne bygg, uthus og naust er blitt foreviget i over 50 år.

Alt startet med en sauna

Alf gikk tidlig i fotograf-lære og bildene hans er av ypperste kvalitet. Som urmaker har han også sansen for detaljer helt ned til makronivå. Bildene hans er gull verdt når kvensk byggeskikk skal dokumenteres. Han er blitt en ettertraktet foredragsholder i miljøer som jobber med kvenske kulturminner.

Legging av tak

Kvenene brukte flere ulike teknikker ved legging av tak

Foto: Alf E. Hansen

– Når kvenene bosatte seg på en plass, var sauna i en eller annen variant det første som ble bygd. Hygiene var meget viktig for kvenene. I Finnmark finnes det kun to røykbadstuer igjen, den ene i Tana-området og den andre i Bognelvdalen i Langfjorden, sier Alf E. Hansen.

Med sitt kamera har Alf saumfart det meste av Nord-Norge, Nord-Finland og Nord-Sverige. På sine tokter har han samlet unik detaljkunnskap om kvenenes vandringsveier, og deres særegne byggeskikk med spesiell lafting og takteknikk som har spredd seg helt ned til Nord-Trøndelag.

Kvenknuten

De dyktigste tømrerne hos kvenen behersket kunsten å lage kvenknuten. Det finnes flere ulike kamlaftingsteknikker, og den vi her ser finner vi både på svensk og på finsk side av Tornedalen. I tillegg finner vi teknikken representert dit kvenene kom til kysten av Finnmark og Troms. Dette bilde viser kamlafting i Vadsø (Toumainengården/Bietilägården)

Foto: Alf E. Hansen

Kvenknuten holder

Kvenene var dyktige tømrere og egne laftingsteknikker sørget for solide bygg. Kamlafting, kalt «hammaslovetus» på kvensk eller kvenknuten, krevde godt håndlag med øks. Hjørnene ble sterke og tette, ikke et barberblad skulle få plass mellom stokkene, sier Alf Einar Hansen.

– Et drevent øye kan også se om det er en eller flere som har laftet stokkene og til og med hvilken økstype som er blitt brukt. Øksehuggene er som en signatur som forteller om tømrernes kunnskap og teknikker, sier han.

Kamlafting

Kamlafting ved Nilimaantie nord i Finland.

Foto: Alf E. Hansen

Alf lærte mye om de ulike teknikkene hjemme ved Sørelvdalen hos sin kvenske svigerfar som var en legendarisk tømrer.

Fra hungersnød til ishavsfiske

Slekten til Alf sin kone Evy Hansen dro fra Muonio i Nord-Finland til Ruija, som er det kvenske navnet på Nord-Norge. De kom til Kautokeino og Alta på slutten av 1800-tallet.

Både hungersnød og plassmangel drev folk ut av sine kjente og kjære hjemtrakter, langt bort til Ishavets strender. Mange av Nilima-guttene ble igjen i Kautokeino og Karasjok hvor det var stort behov for kyndige tømrere, og de stiftet familie der.

Og slik som på så mange andre steder i Finnmark og Troms, levde både det samiske og kvenske folket side om side som likeverdige samfunnsbyggere.

Legging av tak

Et komplett gårdsanlegg nord i Finland. Vi ser driftsbygningen med vippebrønn. Hjørnesammenføyningene er i en av de krevende kamlaftingsteknikkene. Familien Niilima dro herfra og etablerte seg i Kautokeino og Alta.

Foto: Alf E. Hansen

Alf E. Hansen hevder at dette også førte til at kvenske kulturminner ofte feilaktig ble registrert som samiske.

Registrering har frem til i dag hatt den store mangel at man har tatt utgangspunkt i hvem som har eid eller bodd i bygningene, og ikke hvilken byggeskikk det har vært snakk om. Det samme gjelder redskaper. Dermed ender man opp med en monokultur, der en kultur omtrent utslettes og de faktiske forhold blir kvalt, sier han.

Riksantikvaren interessert i kvener

Mesteparten av kvensk byggeskikk forsvant da tyskerne brente ned alle bygningene i Finnmark og Nord-Troms i 1944–1945. En håndfull kvenske bygninger overlevde krigens herjinger slik som Bietilægården, Tuomainengården, Kumpulagården og «Det gamle bedehuset» i Vadsø. Også Holmengrå laksefiskevær i Sør-Varanger og Niemenaikku i Kvænangen er bevart. Alle disse seks anleggene er fredet. Til sammen finnes det kun 59 fredete kvenske bygninger/objekter i hele Norge, opplyser Riksantikvaren som i 2017–2018 har spesiell fokus både på kvener, norskfinner og Nord-Norge.

Varangerhus

Varangerhusene finnes og i flere varianter. Kvenene skapte sine egne varianter på grunn av de stedlige klimatiske forhold her nord, og de fleste finner vi fortsatt ved Varangerfjorden. Denne estetisk vakre bygningen ligger i Skallelv mellom Vadsø og Vardø. Varangerhusene inneholder for øvrig mange av de klassiske detaljene ved kvensk byggeskikk.

Foto: Alf E. Hansen

For Riksantikvaren er det viktig å trekke frem både nasjonale minoriteter og få økt fokus på Nord-Norge. Vi må forholde oss til Stortingsmeldinger. Dette er nedfelt i St.meld. nr. 16 hvor det står at man skal ha økt fokus på etnisk bredde når det gjelder kulturminner, sier Cathrine Skredderstuen Rolland fra Riksantikvaren.

Kvenene vil ha ny fredningsfrist

Kvenske kulturminner må være ekstremt gamle, fra før 1537, før de får automatisk vern, mens samiske kulturminner har fredningsgrense på 100 år. Norske Kveners Forbund håper på en lovendring der samiske og kvenske kulturminner får samme fredningsfrist. Sametinget, som har ansvaret for å registrere samiske kulturminner, vedtok enstemmig i 2016 at både samiske og kvenske kulturminner burde ha samme fredningsfrist – fra år 1917 eller eldre.

Fylkestinget i Finnmark vedtok nylig at de ønsker det samme. Riksantikvaren følger forslaget opp videre til Klima- og miljødepartementet, og Stortinget skal til syvende og sist bestemme om kulturminneloven skal endres når den blir revidert i de nærmeste årene.

Trygg Jakola, nestleder for Norske Kveners Forbund, synes den nåværende fredningsfristen på 1537 gjør det tilnærmet umulig å frede kvenenes kulturminner.

Vindu

: I enkelte områder av Tornedalen finner vi denne varianten av omramming av vindu.

Foto: Alf E. Hansen

Den kvenske innvandringen startet mange steder en del år senere enn 1537 og brenningen av Finnmark tok det meste av våre kulturminner, da blir det veldig lite igjen av det som har krav på automatisk vern, sier han.

Kvenske/norsk-finske kulturminner underrepresentert

Riksantikvaren har i løpet av 2017 vært på mange befaringer med kvenske organisasjoner, ressurspersoner og fylkeskommunene, og vil fortsette arbeidet sitt i 2018. Kulturminnene er viktige for folks identitet, sier avdelingsdirektør Hanna Geiran fra Riksantikvaren:

Vi vet at kulturminner betyr veldig mye for identitet. Fysiske spor kan fortelle historie om de menneskene som bodde der. Å kunne bidra til at kvensk historie løftes frem som nasjonal verdi, er veldig viktig.

– Det er lite kvenske kulturminner på deres fredningsliste?

– Vi ser at minoriteters kulturminner, blant annet de kvenske, er underrepresentert. Vi har som mål å frede noen kulturminner. Men andre kulturminner er også viktig og de kan fortelle historien på ulike måter: man kan skilte dem, lage utstillinger og dette ser vi er en veldig fin ringvirkning av vårt prosjekt, sier Hanna Geiran.