NRK Meny
Normal

Zivil

”Zivil” viser oss fem sivile som prøver å overleve i et tilfluktsrom mens krigen raser utenfor. Riksteatret gir oss et godt multikulturelt ensemble i en dramatisk forestilling, men manus er noe uforløst.

ZIVIL av Erlend Sandem

Terese Mungai som Miriam og Marit Østbye som Fedka i 'Zivil' på Riksteatret.

Foto: Guillermo Farias

Mørke bueganger av scenograf Erik Annar Evensen fungerer flott som et tilfluktsrom under jorden. Her venter Ivan på kjæresten Miriam. Hun forsvant for 3 måneder siden da de var ute og skaffet forsyninger. Inn stuper en ny fyr, Gaspar, som har fått hjelp til å finne tilfluktsrommet av Fedka.

Fedkas historie

Fedka er en moden kvinne som fungerer som en slags mor for de andre der nede under jorden. Hennes røffe rollefigur er barskt levert av Marit Østbye som her må lete etter nye uttrykk og væremåter. Og samtidig savnet jeg en større utdyping av hennes historie. Hva var det hun fortalte i sin monolog ? At hun hadde spist sitt eget barn ? Historien ble kryptisk og uforløst både i manus.

Høyt tempo

Allerede den første scenen mellom Ivan og Gaspar setter tempo og temperatur på hele forestillingen. Besim Jakupi er helt strålende som den hissige og mistroiske Ivan, det banker et varmt hjerte et sted bak kamuflasjetøyet han har på seg, og vi får akkurat passe glimt av det. Huy Le Vo er også et spennende nytt navn. En kraftfull stemme som balanserer angsten og fortvilelsen til full troverdighet. Teksten til Erlend Sandem byr ikke på mye handling. Hva gjør man i et tilfluktsrom ? Gaspar må ha et sted å sove, han må ha noe mat. Ivan byr på snifferus. Det liker ikke Fedka.

Mistro og redsel

Og når Ivan har dratt ut for å lete etter Miriam, tror Fedka at den nye fyren, Gaspar, har gjort noe mot Ivan. Regissør Mette Brantzeg er god til å vise oss mistroen og den stadig tilstedeværende redselen blant de sivile i tilfluktsrommet. Når så Miriam dramatisk kaster seg inn og ikke finner Ivan, blir Gaspar nok en gang skyteskive for den almene tvil og uro blant de sivile som lever i skjul

Ett av regigrepene til Mette Brantzeg fungerer dårligere enn andre. Det blir mer forstyrrende enn utfyllende. Det er en liten fysisk øvelse, en kort dansebevegelse med lite bevegelse. Gaspar utfører den alene først. Mot slutten står alle i rekke og utfører bevegelsen som en slags synkronsvømming til lyddesign av Lars Årdal. Lydsiden er bra. Gjennom den opplever vi at krigen er der ute.

Monologer

Hver og en har sin monolog. Handlingen står på vent, lyset er på den gjeldende skuespiller som forteller oss små skrekkhistorier av hva de har opplevet før de kom til tilfluktsrommet. Det er meget sterke historier som gir litt kjøtt på bena til de fem personene som vi deler halvannen time med i teatersalen. Men ikke alle fungerer like godt.

Jeg har nevnt at Fedka, som tar seg av de andre, får for lite rom til å vise hvem hun er. Ester, som dukker opp som en femte person, og da en meget aggressiv person, blir ikke helt troverdig gjennom tekst og regi. Sara Baban, som spiller Ester, har en vrien oppgave og hennes utagering blir for utflytende og bajasaktig og jeg tror ikke på henne.

Troverdig stykke

Regien til Mette Brantzeg er tett og intens og noen av de flerkulturelle skuespillerne viser svært lovende talent, synes jeg. Den såre, men nære kjærlighetsscenen mellom Ivan og den mishandlede Miriam mot slutten, er veldig gripende. Terese Mungai er god på kroppspråk når hun vasker sin såre kropp og elsker med smerte. Hun fungerer bedre her enn da jeg så henne i "Lampedusa" av Henning Mankell en tid tilbake.

Nå er det over 60 år siden vi opplevet krig på kroppen her i Norge, men de krigene som pågår rundt i verden er tilstede hos oss hver dag gjennom mediene. Vi ser krigshandlingene og får statistikkene, men vi vet mindre om de sivile som blir ofrene i disse krigene.

Mange av dem er flyktninger i Norge. De som ikke har klart å komme seg vekk, har det kanskje slik som dramatiker Erlend Sandem forteller oss om i Zivil. Det virker troverdig.