Stor arkitektur i trange rammer

«Yes is More: An Archicomic on Architectural Evolution: BIG: Bjarke Ingels Group», Nasjonalmuseet (Arkitekturmuseet), tilogmed 25. april.

Den unge fremadstormende danske arkitekten Bjarke Ingels rår allerede over nesten 90 arkitekter. Han har skapt et boligkompleks som danner et arkitektonisk fjell midt i København, kalt Bjerget.

Han sysler med planer om en gigantisk dansk versjon av Spansketrappen, og mange kjenner allerede til hans enda ikke realiserte folkebygning i Shanghai, formet som en omvendt brebent V, som er det kinesiske tegnet for «folket».

I fjor vår produserte Dansk Arkitektur Center utstillingen «Yes is More» i forbindelse med lanseringen av en bok med samme tittel. Nå kan publikum ta både bok og utstilling nærmere i øyesyn på Arkitekturmuseet i Oslo.

Klaustrofobisk

Bjarke Ingels er de store fakters mann: Han dyrker det veldige, det grenseløse, det spektakulære og det skulpturelle.

Det er derfor mildt sagt en overraskelse at utstillingen om hans plasskrevende arbeider er stuet inn i det bittelille, klaustrofobiske hvelvet bak museets toaletter.

Foruten tre mindre arkitekturmodeller, byr ikke utstillingen på annet enn noen skarve veggplansjer, der vi kan lese oss gjennom meter på meter med små tegneseriestriper, om vi har talmodighet nok til det.

Nettsøk er mer utbytterikt

I boken fungerer tegneseriegrepet ganske bra. Der kan man bla seg fra side til side, og ta inn innholdet i passende porsjoner, men når det fyller et helt rom blir det fragmenterte collageuttrykket bare veldig slitsomt.

Det er nesten rart at Ingels har gått god for utstillingen, han som åpenbart ellers ikke overlater noe til tilfeldighetene når det gjelder presentasjonen av egne prosjekter.

Slik resultatet er blitt, gir et fokusert søk på nettet et langt bedre innbikk i BIG sine prosjekter. Der finnes interessante intervjuer med Bjarke Ingels selv, samt flere forseggjorte animasjonsfilmer som viser ulike enda ikke realiserte prosjekter. Dessverre har ingen av disse fått plass på Arkitekturmuseet.

Less is more - Yes we can

Tittelen «Yes is more» vitner om at Ingels ikke har noen liten tro på seg selv og sine egne prosjekter. Mottoet er en omskrivning av det berømte utsagnet til en av modernismens viktigste pionerer, nemlig Ludwig Mies Van der Rohe.

Med kredoet «Less is More» fremhevet han storheten i den rene, onamentløse «funksjonalistiske» arkitekturen. Snaut femti år senere svarte den såkalte postmodernismens «far» Robert Venturi med slagordet «Less is a bore», i et forsøk på å ønske tegn, symboler så vel som ornamentikk velkommen tilbake i formgivningen.

Ingels ubeskjedne «twist» på dette mottot er dessuten inspirert av Barak Obamas berømte og optmistiske «Yes we can» fra presidentvalgkampen, og signaliserer et oppgjør med den revolusjonære holdnignen som har preget foregående arkitektgenerasjoner.

Ingels vil i motsetning til sine modernistiske og postmodernistiske forgjengere omfavne tiden han lever i, og bygge videre på det beste som finnes her.

Interessant og nyskapende arkitekt

Flere av prosjektene til Ingels vitner om at han er inne i et fruktbart spor. Planene for den danske paviljongen på verdensutstillingen i Shanghai 2010 virker for eksempel spennende.

Her har han på en lett harselerende måte tatt utgangspunkt i forskjeller, men også forbindelsespunkter mellom knøttlille Danmark og gigantiske Kina, med hovedvekten på kontrasten mellom nasjonalsymbolene den kinesiske mur og den lille havfruen.

Til alt overmål har han fått overtalt myndighetene til å låne ham den lille havfruen, slik at den kan inkluderes i paviljongen. Ellers kan kinesere i paviljongen oppleve å bade i rent dansk vann skipet hele veien (som ballast) fra Danmark, og sykle på danske sykler fra den ene paviljongen til den andre, som en inspirasjon til å gjeninnføre sykler i bybildet i Shanghai.

Gjennom disse sosiale fantasifulle tiltakene, og gjennom sine kreative forsøk på å skape bevissthet omkring miljø og bærekraftighet representerer BIG et veldig interessant tilskudd til den stramme, modernisiske skandinaviske arkitekturtradisjonen.

Det er rart og synd at Nasjonalmuseet ikke har maktet å formidle dette spennende prosjektet på en litt bedre og mer omfattende måte.