Se Bilder fra Yeah Yeah Yeahs-konserten
Yeah Yeah Yeahs skulle spilt på Øya-festivalen i fjor, men måtte avlyse i siste liten. Lørdag var trioen imidlertid på plass, men til tross for at ett år kanskje ikke er så mye, føltes det likevel litt som gårdagens greie.
Trygt forankret i pønkete garasjerock og med bare gitar og trommer som støtte til vokalist Karen O, er det naturlig å trekke linjer fra Yeah Yeah Yeahs til Stripes og Strokes. Men dessverre for førstnevnte, går sammenlikningen med de to siste i Yeah Yeah Yeahs disfavør.
Rått i garasjen
I likhet med White Stripes, satser Yeah Yeah Yeahs på et uhøvlet og rått lydbilde. Men på Øya-festivalen lørdag manglet den intensiteten som vi kunne spore på ”Fever To Tell”-albumet, og som vi finner hos White Stripes.
Og mens Strokes har klart å finne den klassiske dekadent-melodiøse åren vi gjerne forbinder med newyorksk garasjerock på sitt beste, framstår Yeah Yeah Yeahs låter som langt mer anonyme.
Karen O bidrar til den bisarre stemningen - både på scenen og i lydbildet. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.no/musikk.
Energi og særpreg
Det Yeah Yeah Yeahs imidlertid har, er en frontfigur med både særpreg og utadvendt energi.
Med Karen O som blikkfang klarer New York-trioen derfor å formidle en rå glede som også får med publikum på notene. Problemet er bare at bandet på Øya virket for begrenset og Karen O ofte litt vel affektert til at vi skal svelge hypen.
En halvtime med Yeah Yeah Yeahs er helt ok. Men da har du også sett alt, og deretter blir yeah til et stort gjesp.
En halv time med Yeah Yeah Yeahs på Øya var nok. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.no/musikk.