Bjørn Hansen, farvel

Dag Solstad overrasker. Ikke visste vi at vi trengte en bok til om Bjørn Hansen, mannen som frivillig satte seg i en rullestol og ville bli sittende, Men nå er boken her, ti år etter den forrige.

Viktigere er det at: «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» begrunner sin egen kulturkritiske eksistens. Samtidens unnfallenhet og støy, alderdommen og dødens ensomhet, gleden ved et annet menneske. Alt er i denne vesle boken. Det er også Gud som kjerne i våre forestillinger om verden – enten vi tror eller ei.

«Det var noe med at han ikke kunne forsone seg med at dette var dette. Det opprørte ham. Han ville ikke finne seg i det. Han måtte vise det på en måte, at han ikke ville finne seg i det. Og dermed klekket han ut en plan (…). Det var en plan hvor han skulle virkeliggjøre sitt Nei, eller sitt store Ikke, som han hadde begynt å kalle det (…). Gjennom en eneste handling ville han kaste seg ut i noe som det ikke fantes noen mulighet til retrett fra, og som bandt ham til denne ene, vanvittige handling, for resten av livet».

Dette skriver Dag Solstad på side 69 i «Ellevte roman, bok atten» fra 1992, første del av det som nå er blitt trilogien om Bjørn Hansen – mannen som en gang var respektert kemner på Kongsberg, en av forfatterens mest interessante og merkverdige karakterer.

Jeg bruker ordet merkverdig i betydningen verdt å merke seg – ikke underlig, selv om han kanskje er det også, ved første øyekast.

Mannen i rullestolen

I vårt land er det ikke tillatt for mennesker å reise til Litauen for å kjøpe seg attest på at man er blitt lam i en trafikkulykke i det samme Litauen. For så å vende hjem i rullestol – til et liv med uføretrygd og hjemmetjenestens hjelpende hender. Ikke når ulykken aldri har funnet sted.

Men, som vi vet, det var akkurat det Bjørn Hansen gjorde. Han satte seg frivillig i en rullestol og aktet å bli der. For resten av livet. Dette var den handlingen der Bjørn Hansen skulle virkeliggjøre sitt «(…) Nei, eller sitt store Ikke».

Solstads lesere, og Bjørn Hansens følgere, vet at planen hans lykkes, men bare til et visst punkt.

For, da «17. roman» kom i 2009, ble det klart for oss at Bjørn Hansen hadde slurvet, hadde vakt mistanke i det kommunale hjelpeapparatet og ble avslørt, gående oppreist i egen leilighet.

Derfra ventet fallet, fornedrelsen og ydmykelsen, for ikke å nevne fengselet i 3 ½ år. Og så den ikke-uttalte skammen, alltid tilstedeværende. Andre setning i «17. roman» lyder slik:

«Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, så godt det lar seg gjøre».

Det var imidlertid en annen del av Bjørn Hansens plan eller forsett som slo til hundre prosent og enda litt. Han skulle være bundet til «(…) denne ene, vanvittige handling, for resten av livet».

Les anmeldelsen av «17.roman» her:

Og det er nettopp dette «resten av livet» som bringer oss til «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen», en bok mange av oss har ventet på med løftede øyenbryn og stor interesse.

Merket av døden

Bjørn Hansen eller «Bj. Hansen, som han nå skrev seg» er 77 år og skal dø. Ikke slik at han lider av en bestemt sykdom utover alderdomsplager og fysisk forfall – der «kroppen forlot sjelen, langsomt, men ubønnhørlig».

Omtrent da han passerte 70 gikk det opp for Bjørn Hansen at fra da av var det døden som gjaldt:

«(...) at han var i ferd med å trå over en grense i alt som betydde noe for ham, i forhold til spørsmålet om liv og død, og at han mer og mer befant seg på den andre siden av denne grensen».

Bj. Hansen var en dødsmerket mann i egne øyne. Nå var det alvor.

«Men så skjedde det ikke noe mer», og: «(…) slik var det å vente. Livet som pensjonist».

Men fra leserens synspunkt er dette motsatt. Bjørn Hansens vending mot døden og hans falmende interesse for livet utenfor ham selv, lar forfatter Solstad drive sin karakter enda lenger inn i grublingen.

Hva drev ham til den vanvittige handlingen? Hvorfor begikk han den vanvittige handlingen, hva besto hans Nei og hans Ikke i?

Angrer Bjørn Hansen? Snakker vi om et forspilt liv?

Allerede i «17. roman» er eltingen av disse spørsmålene de mest skjellsettende sidene i boken – også for leseren, der Bjørn Hansen ligger søvnløs i Bø i Telemark, på besøk hos sin sønn Peter.

Far og sønn har ikke sett hverandre siden rullestolen og farens dype fall. Bjørn Hansen har skydd all kontakt. Slik har han også vært uvitende om at han er bestefar, til Wiggo.

Mannen i sønnens gjesteseng forsøker å huske:

«(…) en ting sto klart for ham. Det var hans livs bragd. Han husket ennå triumfen (…)». En protest hadde det vært, men: «Hvorfor måtte akkurat han komme på den idé at han skulle mime invaliditeten for å likne et menneske (…) slik det opprinnelig var bestemt, et vesen utsatt for skjebne».

Ikke mer enn dette?

Protesten, hans svar, tenker Bjørn Hansen den gang, må ha vært viktig for ham. Og svaret hans var rettet mot «Tilværelsen som sådan. Altet. Det altomfattende». Medregnet Gud og tilværelsens alvor.

Så langt og lenger kommer Bjørn Hansen før han, dagen etter, i en slags panikk rømmer fra sønnen, hans kone og barnebarnet han stadig ikke har møtt. Tar drosje til Nordagutu stasjon, og leser sin Kierkegaard mens han venter på transport tilbake til Oslo og fornyet ensomhet.

«Tredje og siste roman om Bjørn Hansen» er nærmest nådeløs i sin kretsing omkring det eneste sikre i menneskelivet.

«Eier du ikke alvor», spør han sitt gravalvorlige selv, og med en referanse til profeten Esaias: skal han ikke snart beskikke sitt bo? Jo da, Bjørn Hansen beskikker sitt bo, og det ettertrykkelig – i tanken.

Venner har Bjørn Hansen ikke, ei heller venninner, den tid er forbi. Samtalene hans er stadig av det indre slaget, den samfunnsutmeldte har ikke annet.

Dialogene foregår i tankens og fantasiens verden, noe som ikke forhindrer at samtalepartneren kan svare for seg. Det sørger Bjørn Hansen selv for.

Iblant eskalerer disse utvekslingene langt i retning av det absurde. Hansen forutsetter svar og premisser bare han har kontroll på. Klassisk, solstadsk komikk tvinger humringen ut av leseren. Iblant også latteren.

Men tro ikke at vi ler av Bjørn Hansen: Den like solstadske omsorg for og empati med sin hovedkarakter viker aldri en tomme.

Leseren kjenner det og er berørt. Bjørn Hansen er ikke underlig, slik jeg antydet i starten, han er et smertelig gjenkjennelig menneske.

Vår felles forestilling om Gud

Den erklært ikke-religiøse Dag Solstad skriver også denne gangen om Gud. Og Bjørn Hansen er fremdeles en ikke-troende romankarakter hvis tanker befatter seg intenst med Gud. Begrepet Gud, uløselig knyttet til vår felles forestillingsverden, enten vi er troende eller ei.

Det gjelder ikke minst våre fellesidéer om døden, over- eller undergangen, et eventuelt etterliv. Alt det som alle våre spørsmål til slutt retter seg mot, skriver Solstad, med utsøkt presisjon.

Særlig sterkt, og besynderlig vakkert, kommer dette til uttrykk i partier der den ikke-troende Bjørn Hansen oppsøker sin avdøde far. Han begir seg til Perleporten.

Med St. Peter som tilskuer vil han forsøke å forklare, søke farens forståelse. Om enn umulig. Altså: til sin dypt religiøse, men avdøde far «kunne han si at han hadde begått en synd. Ja, han måtte si det. Begått en himmelsk synd for å bekrefte sin eksistens».

Renskåret formulerte paradokser, som samtidig speiler uendelig ensomhet. Slik er Dag Solstads format.

Kort og todelt

«Tredje og siste roman om Bjørn Hansen» er kortfattet, med sine 112 sider. Like fullt er den tydelig delt i to deler – gjensidig avhengige, slik den nye boken er avhengig av de to foregående.

På side 45 skjer det nemlig et brudd. Det banker på Bjørn Hansens dør. Utenfor står Thea Nilsen, kona til sønnen Peter, optikeren i Bø, og «et langt rekel av en ung mann».

Rekelet er Wiggo, barnebarnet Bj. Hansen aldri møtte. Han er 20 og skal studere litteratur på Blindern. Thea Nilsen har bestemt at Wiggo skal bo hos sin farfar. Nærmere forklaring gis ikke, men Bjørn Hansen føyer seg. Endog gladelig.

Plassen mellom de utallige bøkene i hyllene og de få møblene tillater strengt tatt ikke mer enn én beboer. Like fullt, Bjørn Hansen går ut i Grønlands gater for å kjøpe en madrass som barnebarnet kan sove på.

Lykke også, nå?

Jeg hadde nær skrevet, under over under! For, et titall sider senere:

Thea Nilsen hadde «levert Wiggo fra seg. Og det hadde fått det til å gå en iling av glede gjennom Bjørn Hansens skrøpelige kropp».

En eksplisitt glad Bjørn Hansen! Det er en første gang for alt, som vi sier.

Et annet menneske inne i livet gir alt en ny retning, så å si. Skal han kunne samtale med sitt barnebarn om livet slik det ble levd, snakke om løst og fast

«(…) etter hvert som fortida dukket opp og håndhilste på ham (…). «Et vanlig, gjennomlevd liv, for en lykke! Hvorfor kunne han ikke det. Det var jo bare å gjøre det».

Det går ikke fort med noe i Bjørn Hansen tilværelse. Slik også med den dypere samtalen med barnebarnet. Det tar tid, han får ikke til å henvende seg, si det som skal til, og det skjærer i leseren.

Men så bryter Wiggo barrieren selv. Noe løsner. Mon ikke Wiggo rett og slett nærer respekt og en slags beundring for sin utstøtte eremitt av en farfar. Er han ikke en slags opprører?

Bjørn Hansen og hans selvfølelse ranker seg i alderdommen.

Indirekte forsoning?

Bjørn Hansen klarte aldri å gi sin egen sønn et anerkjennende ord da Peter for mange år siden bodde hos ham i Kongsberg, før rullestolen. Han burde, det visste han, men ordene fikk han ikke ut, fordi de ville vært usanne.

Med Wiggo blir det annerledes, men først etter at barnebarnet selv tar initiativet og stiller det opplagte spørsmålet.

Og leseren tenker seg kanskje en vei til en indirekte forsoning. En som Bjørn Hansen har bruk for på fallrepet.

Bøkene

Etter alt dette, jeg har knapt nevnt Bjørn Hansen og litteraturen. Det er ikke rom for alt, men tro meg: bøkene, verdenslitteraturen, spiller stadig sin rolle i den gamles liv.

Oppfatt dem gjerne som leseanvisninger fra en forfatter som frykter dagen da historieløsheten har vunnet og vår felles hukommelse er redusert til noen korte decennier.

Dag Solstads særegne stemme lyder klart og insisterende i denne siste boken om Bjørn Hansen.

Barnebarnet Wiggo lurte på om han var en slags opprører, et godt spørsmål. Bjørn Hansen ville gi den moderne tilværelsen, vår tilsynelatende lykke, et svar. Det svaret lød Nei!

Om alt var forgjeves? Det vites ikke, som vi sier. Men: en stor leseopplevelse skal det heller ikke kimses av.

Hvilken slutt ...

Jeg skygger langt unna de begivenhetene som følger da N.N. kommer inn i Wiggos liv og roter til regulariteten i den nå nesten livsglade farfarens dager og tanker.

N.N., Wiggos kjæreste fremstår som inkarnasjonen på tidens støy og overflatiske mas – langt inn i parodien, det må sies.

Jeg nøyer meg med å si at den fantastiske slutten kan leses og forstås på flere måter, abrupt ulik resten av teksten. Slutten er ikke bare Bjørn Hansen verdig, den kunne neppe vært skrevet av andre enn Dag Solstad. I all sin teatrale absurditet.

Vi kan bare takke – for Bj. Hansen, «som han nå skrev seg».

Helhet og gjenlesing

I sommer leste jeg de to første Bjørn Hansen-bøkene om igjen. En nyttig og rik øvelse jeg anbefaler. En leser kan endre syn på mange ting. «17. roman» vokser for eksempel atskillige hakk i dette gjensynet.

De tre romanene, skrevet med mange års mellomrom, fremstår med ett nesten som en roman, mer enn en trilogi.

Bjørn Hansen har mistet interessen for det samfunnet han lever i. For samtidens gnål og støy har han overbærende forakt til overs.

Der våre bånd bakover til det som gikk før oss forvitrer, står så vel Bj. Hansen som Dag Solstad fortvilet hjelpeløse.

Også der lokker gjenkjennelsen. Bjørn Hansens kulturkritikk er fullført.

Med Dag Solstads stiller det seg annerledes.

Anbefalt videre lesing: