Team Bachstad i paradis

Team Bachstad er på reise, igjen. I Karibia denne gangen. Tanken var å kjøpe eller leie en båt og seile mellom øyene. Men det er grenser for hva vi kan slippe unna med på lisensbetalernes regning.

Hadde vi seilt fra syd mot nord, sju uker i Karibia, ville vi fremstått som en slager fra Dire Straits: «Money for nothing, and your ships for free...».

Nei, vi valgte «øyhopping» for å følge den ikke altfor tykke røde tråden vi håpet å finne underveis. Den som skulle gi svar på om det finnes spor fra tiden da Danmark-Norge var en slavenasjon og sukkerprodusent på de tre øyene som i dag utgjør de Amerikanske Jomfruøyene.

Det dansk-norske skulle dukke opp raskere, og på en annen måte enn vi hadde sett for oss, men først;

Krydderøya

Vi startet på Grenada, øya som er kjent for muskatproduksjon og å ha lagt til rette for en av USAs enkleste invasjoner i moderne tid. Året var 1983 og det tok ikke amerikanerne mer enn to dager å få jobben gjort.

Den besto enkelt fortalt i å styrte visestatsminister Bernard Coard, som selv hadde styrtet og henrettet den tidligere kuppmakeren Maurice Bishop som igjen hadde veltet Eric Gairys regjering fire å tidligere.

Vårt opphold på krydderøya ble ikke preget av hverken militær invasjon eller lokale stridigheter, og etter en kort fergetur samt 20 minutter med fly var vi ikke lenger på Grenada men på St. Vincent. Øya som de lokale kaller Hairoun, eller de velsignedes øy. Dette er den største av de 32 øyene som utgjør St. Vincent og Grenadinene.

Medisin mot alt

Vi var blitt advart mot St. Vincent. «Åh, skal dere dit? Veldig farlig! Høyeste drapstall i verden. Der kan du ende opp død i en grøft.»

Det er akkurat slike advarsler som halvparten av Team Bachstad ikke liker å høre.

Og ja, statistikken lyver ikke. Folk blir tatt av dage her som i alle andre land i verden. Men for oss som turister er det en slags trøst at de for det meste tar hverandre. Og som så ofte ellers kan kriminaliteten spores tilbake til narkotika.

Det ironiske er at narkotika faktisk kan bli St. Vincents vei ut av fattigdommen.

Fra naturens side er øya velsignet med et jordsmonn og klima som ville fått en hvilken som helt norsk gartner til å gå helt av hengslene. Det er nesten så du kan slippe en avokadostein på bakken, og allerede neste morgen har den slått rot og begynt å bære frukter.

St. Vincent var regionens største produsent av bananer helt til EU bestemte seg for heller å kjøpe frukt fra Mellom-Amerika. Dermed forsvant nesten 99 prosent av eksportinntektene til øyboerne, nærmest over natten.

I sin søken etter nye måter å utnytte det frodige jordsmonnet på vedtok nylig myndighetene en lov som tillater produksjon av marihuana til medisinsk bruk. De snartenkte/i overkant smarte/kriminelle (stryk det som ikke passer) hadde da for lengst hatt plantene i jorda en god stund.

Det de produserer ender ikke opp i farmasien, for å si det forsiktig.

– Alle kan gjøre noe

Den industrielle produksjonen kan gi øygruppen gode inntekter. Marihuana skal kurere både de syke og øyas dårlige økonomi. Men noen mener det er andre ting som burde settes i jorda for å skaffe lokalbefolkningen mat når uværet tar med seg det som skulle ligget på tallerkenen.

Og det er altså her det dansk-norske eller norsk-danske kommer inn i bildet.

Og det ser slik ut.

Stina er norsk, Jesper kommer fra Danmark.

Vi hadde lest om Stina før vi dro til Karibia. Om jenta fra Rjukan som hadde reist verden rundt, i et forsøk på å gjøre den bedre. Hun som endte opp nordvest på St. Vincent, bokstavelig talt der veien slutter. Stina og ektemannen Jesper leder nå Richmond Vale Academy.

Blir varmen uutholdelig kan man bli med på dykkerkurs og se noen av områdets flotteste korallrev.

Det er lett å bli usikker i møte med mennesker som tenker og lever alternativt. Det de gjør virker så riktig. Det vi gjør, å lage fjernsyn, så uviktig. Stina gjør ingen usikre. Hun er mer en «vi kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe»-type. Sånne liker vi, fordi tanken bak er god. Fordi den har noe sant og inkluderende ved seg.

Kjøkkenhagene

Noe av det viktigste Stina, Jesper og alle de andre ved skolen her på St. Vincent gjør, er å lære lokalbefolkningen å utnytte de små flekkene med jord de har rundt husene. Det handler ikke om selvberging, men heller det å bli litt mindre avhengig av å måtte kjøpe all mat. Egenproduksjon, om enn i liten skala, er bra på alle plan. Stina tar oss med til Darlin, som dyrker grønnsaker i skråningen bak huset.

Slik selvberging gir ikke bare mat på bordet, mindre import og inntekter ved eventuelt salg. Det bremser også erosjon av dyrebar innmark. Røtter som binder jorda øker sjansen for at det er noe igjen, når det som tidligere var 14 dagers nedbør plutselig velter ned på bare fem timer.

Eiendommen rundt Richmond Vale Academy er betydelig større enn bakhagene de lærer folk å dyrke egen mat i. De disponerer 195 mål, tilsvarende 30 fotballbaner eller 46.650 bordtennisbord, hvis det er lettere å se for seg. Stina snakker. Høyt, engasjert og nesten hele tiden.

Om hva de dyrker hvor, og hvorfor. Det er bare å strekke ut armen og nappe med seg for eksempel en stjernefrukt. Akkurat det kan vi gjøre i butikker hjemme også, men på St. Vincent henger de solmodne på trærne i hellingen ned mot stranden.

Å ha med niste på turen rundt er unødvendig. Her kan vi spise oss mette på stjernefrukter, bananer og liche, den lille kjærlighetsfrukten, for å nevne noe. Og det gjør vi, spiser oss mette altså. Vi kaster det vi ikke orker, på bakken. Med vertskapets velsignelse. Det gjødsler jorda. Den dårlige samvittigheten kan vi bruke på noe annet.

Mye av maten som serveres er plantebasert, men det spises også kjøtt. Om enn ikke hver dag. Og kjøttet som står på menyen er kortreist. Skolen aler opp sine egne griser, som etter et lykkelig liv med subtropisk klima og økologisk fôr, får slaktemasken på og ender på middagsbordet. Tilberedt på komfyren som drives av selvprodusert biogass, og krydret med planter fra urtegården.

I overkant alternativt dette? Nei, faktisk ikke. Når vi står midt i det, virker det fornuftig uten å være påtvunget.

Neste morgen, i det solen er i ferd med å stå opp, tar Stina oss med ut til hestegården. En innhegning hvor gjerdestolpene som er satt ned i bakken har slått rot(!) og fått blader. Da snakker vi gode vekstforhold.

Hesteviskeren med utestemme

I midten står Stina, omgitt av hester som ingen er helt sikre på hvor kommer fra. Men de kommer til henne. Flere steder har vi lest at Stina er «hestevisker». Dette avmystifiserer hun omtrent før vi får spurt hva det er.

Å kommunisere med en hest handler om alt annet enn overnaturlige evner. Ingen blir overrasket hvis man har kontroll på en hund. Får den til å sitte, ligge, bli, rulle rundt og spille død. Det handler om de samme tingene. Få kontakt med hesten, få den til å forstå hva du vil og hvor du vil ha den. Bruk lav stemme, rolige bevegelser, belønning.

Team Bachstad dro hit, sikre på at dansker og nordmenn kun bidro med mørk kolonihistorie i Karibia. Jesper og Stina er gode eksempelet på at det kan komme noe godt ut av det det dansk-norske likevel, her på St. Vincent.