Taperen som vant folkets hjerter

En vårdag i 2010 stormet en ung mann inn i foreldrenes hjem på Bøler i Oslo. Med seg hadde han store nyheter. På stuegulvet proklamerte han stolt at han hadde fått kontrakt med selveste NRK.

– Jeg har fått jobb. Som komiker! sa Yousef Hadaoui.

Han skulle jobbe med humorlegendene Bård Tufte Johansen og Harald Eia. I 2010 skulle de i gang med humorprogrammet «Storbynatt».

Yousef gliste, men faren var ikke like begeistra.

– Har jeg reist over to hav, jobba i 30 år, fått barn og kone, og etablert et liv her for at du, min sønn, skal bli en klovn?

– Nei, nei, det er ikke klovn, det er komiker, korrigerte Yousef.

Faren løftet pekefingeren.

– Det finnes bare én komiker, og det er Marve Fleksnes!

I disse dager er det 50 år siden lagerkonsulent Marve Almar Fleksnes steg inn i TV-ruta. Serien skulle egentlig bare ha seks episoder, men ble så populær at den endte opp med seks sesonger.

Siden har humorsuksessen blitt elska, og ikke bare av Yousef og familien. I NRK TV, på Facebook og Youtube gleder Fleksnes stadig flere.

Folk har tatovert ansiktet hans på kroppen, eller lagt etternavnet Fleksnes til sitt eget. Noen har gjort begge deler.

Hva er det med denne selvhøytidelige, skravlende, ensomme og bedrevitende taperen med liten selvinnsikt som har gjort ham så folkekjær?

En helt alminnelig nordmann

«Marve Fleksnes, en helt alminnelig liten nordmann, lagerleder av yrke, stillferdig, naiv og lite spennende, i det hele tatt som nordmenn flest.» het det i programoversikten da serien begynte å gå 22. november 1972.

Alminnelig nordmann til tross – Fleksnes er ikke er en helnorsk oppfinnelse.

I 1971 var Bo Hermansson på jakt etter et nytt manus til en ny situasjonskomedie for NRK. Dette var lenge før noen hadde hørt om «Side om side», og i Norge fantes det ingen som kunne skrive den typen serier. Derfor dro han til BBC i London. De hadde holdt på med sitcoms i mange år.

En dag kom han over et manus fra serien «Hancock’s half hour». Hovedfiguren var en litt brautende kar med høy selvfølelse, og med en særegen evne til å rote det til for seg selv.

Dette er perfekt for Rolv, tenkte Hermansson da han leste manuset.

Komikeren Rolv Wesenlund var kjent fra sketsjer på TV og i revy. Men den tidligere jazz-klarinettisten var glad i å improvisere i det lange og brede, og trengte derfor et større format.

Sammen gikk de i gang med å forvandle Hancock til Fleksnes.

Manuset ble oversatt, men Wesenlund nekta å se klipp fra den originale serien. Han ville gjøre karakteren til sin egen.

Skulle man oversatt «Hancock’s half hour» direkte ville kanskje serien fått navnet «Fleksnes-halvtimen». Men her kommer en viktig forskjell. De valgte å kalle det «Fleksnes fataliteter». Som om Marve ikke bestemte sin egen skjebne. Det ga også en pekepinn om at de hadde større ambisjoner enn å bare få folk til å le.

Taperen

Fleksnes assosieres med humor, men sett med dagens øyne er verdens aller første Fleksnes-episode på grensa til trist. Man synes synd på Marve Fleksnes.

– Han er jo en taper, men han opplever ikke seg selv som en taper, sier regissør Bo Hermansson (85).

I episode én står Fleksnes foran speilet i en klesbutikk, åpenbart misfornøyd med det han ser, og ender opp med noe som minner om en slåbrok. I neste scene er han på date, men dama begynner å le. Ikke av slåbroken, men av nesa hans. En latterliggjort og usikker Fleksnes ender opp med å ta plastisk operasjon (!). Lykken blir imidlertid kortvarig da neste date ler av ørene hans.

– Det var morsomt, menneskelig, men også litt trist, sier Hermansson.

Fleksnes viser sider alle kan kjenne seg igjen i. Han er et menneske av kjøtt og blod.

Yousef Hadaoui forteller om hvordan pappaen hans og mange andre marokkanere digger Fleksnes. Serien ufarliggjorde nordmenn for mange arbeidsinnvandrere på 70- og 80-tallet, og ga et innblikk i hvordan nordmenn kunne være. Det var jo ikke så stor forskjell på oss og dem.

Mange av Fleksnes-episodene handler om at Marve skal løse et problem, som å skaffe seg dame. Men han roter det alltid til for seg selv.

Kan noe av Marves begrensa væremåte forklares i at han spiller med de korta livet har gitt ham? Alt dette og mer har psykolog Simen Fjellstad Holm fundert mye på. Det endte med en lang analyse av den komplekse Fleksnes.

– Han er jo sosialt dårlig utrusta, og dealer med alle sine problemer på veldig primitivt vis, sier Holm.

Serieskaperne gjorde ikke nødvendigvis de dype analysene underveis. Det er imidlertid ingen tvil om at Wesenlund bidro til å utdype karakteren.

– Det er klart at mye av det henta han, bevisst eller ubevisst, fra seg selv. Han ble ett med karakteren, sier Hermansson.

«DÆJÅ!»

Wesenlund pleide som regel å følge manus. Var det imidlertid noe i en episode som var litt dødt, fikk han lov til å improvisere.

«Skal jeg kjøre litt?», pleide han å si.

«Ja», svarte Hermansson.

Da Wesenlund improviserte, var han virkelig i sitt ess. Det at han var i ett med karakteren gjorde at han kunne leke seg innenfor trygge rammer. Det gikk selvfølgelig ut over de han skulle leke med.

– Jeg holdt på å tisse meg, sier skuespiller Kari Simonsen (85).

Simonsen spilte sjukepleier i episoden «Blodgiveren», og fikk oppleve hva Wesenlund mente med «å kjøre litt». Han kunne se veldig ettertenksom ut, før det plutselig rant ut av ham replikker som «Klystér er no' dritt».

– Den hadde jeg aldri hørt før, og så kom den rett i trynet på meg. At jeg kunne overleve det, skjønner jeg ikke.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. «Det er jo litt av en prestasjon å ikke falle ut av rollen når Wesenlund setter i gang …», oppsummerte Aftenposten.

Wesenlunds improvisering skapte også det som etter hvert ble varemerket til serien.

På en eksotisk ferie på Antigua hadde Rolv Wesenlund og kona Ruth fått sangen «Banana boat» servert hver kveld de skulle spise middag. Og hver morgen vekka Rolv sin Ruth ved å rope refrenget fra sangen: «DAY-O». Hvorpå hun responderte: «Kan du være så snill å holde opp med den skrikinga?!»

Men Wesenlund holdt ikke opp. Ved neste mulighet for improvisasjon ropte plutselig Marve Fleksnes «DÆJÅ!».

«Dæjå» ble synonymt med Fleksnes, og dermed også Wesenlund, som måtte finne seg i å få uttrykket ropt etter seg på gata. Selv da han og kona var en tur på Den kinesiske mur, hørte de plutselig noen rope «Dæjå!» bak seg.

Det er kanskje ikke så mange som roper «Dæjå» nå lenger, men Fleksnes-referansene dukker opp med jevne mellomrom. Såkalte «Fleksnes-situasjoner» er en av dem.

Situasjonen stammer fra episoden «Trafikk og panikk», der Marve Fleksnes er ute og kjører på en smal, norsk landevei. Han er selvfølgelig kongen bak rattet, mens alle andre er i veien. Plutselig møter han en bil som kommer motsatt vei. Begge nekter å rygge for å slippe den andre fram. Kort fortalt går det en kule varmt.

Ruth og Yousef blir venner

En gang ble Yousef Hadaoui intervjua om betydningen Fleksnes hadde hatt for familien hans. Kort tid etter fikk han et brev i posten fra enka Ruth Wesenlund (Rolv Wesenlund døde i 2013). Hun hadde satt stor pris på det Yousef hadde sagt i intervjuet.

Han sendte et brev tilbake. Så ble det stille. Inntil nå.

Yousef står foran en bygård på Frogner i Oslo. Han er ikke typen som blir lett nervøs. Han har jo tross alt møtt «krompen og en haug andre folk». Men idet han ringer på ei dørklokke, ser han nesten litt svett ut. På skiltet står det Wesenlund.

Døra går opp og der står Ruth Wesenlund. De har aldri møttes, men klemmer hverandre som gamle venner.

– Oh, shit! Nå er jeg hjemme hos the big boss! Fleksnes, ass!

Etter en hjertelig velkomst får Yousef øye på selveste hatten til Marve Fleksnes. Og ja, julaften kom tidlig i år. Det er lov å prøve den.

Straks de får satt seg i sofaen, snakkes det på inn- og utpust. Om Rolv og Marve, og at NRK egentlig ikke har sendt noe som er morsommere enn Fleksnes. Og i hvert fall ikke noe som ble så populært i Sverige og Danmark også!

Det er fest for to i stua, og hadde dette vært en podkast ville tittelen vært «Ruth og Yousef blir venner».

– Det er bra vi får dokumentert dette, for fatter'n kommer aldri til å tro meg.

Yousef tar en selfie som faren skal få se straks han er tilbake fra Marokko.

Det får ham til å tenke på familien. Og på et nært familiemedlem som døde i den perioden han fikk brevet fra Ruth.

– Hun var veldig fan av Fleksnes, så du traff en nerve hos meg. Da både gråt jeg og var glad. Så det settes veldig stor pris på.

– Det var veldig hyggelig å høre, sier Ruth.

De tar seg en sigarett til. Det blir stille en liten stund.

– Fleksnes trengte ikke alltid si så mye han heller. Med Rolvs mimikk og reaksjoner forstod selv de som hadde begrensa norskkunnskaper, sier Yousef.

Det blir en klem til før besøket er ferdig. Yousef kommanderer fotografen til å ta et siste bilde av dem, for dette skal på Instagram.

På vei ut settes Fleksnes-hatten tilbake på hedersplassen, og Yousef må skrive i gjesteboka. Han legger igjen telefonnummeret sitt («Hvis det skulle være noe, så er jeg veldig kort unna. Det er bare å si fra!»). De gir hverandre en lang avskjedsklem.

– Det var så hyggelig å ha dere på besøk! Det skal ikke bli siste gang, sier Ruth.

Vi går ut døra, og Yousef deler ut klemmer mens han takker oss for at vi ordna møtet. Vi lover å sende bilder som han kan vise faren.

– Tror du han blir imponert nå?

– Nå? Dette her?! Nå har jeg gjort det altså!

Anbefalt videre lesing og titting: