Svære baller i lånte fjær
Michael Abrahamsen og Big Balls har spilt AC/DC-låter Norge rundt i 24 år. Nå klarer ikke Michael mer.
I Fredrikstad i Østfold sitter det en «hverdagshelt» i norsk rock. Han har spilt de samme låtene om og om og om igjen, for at vi andre skal få oppleve et band som ikke finnes lenger.
Et såkalt hyllestband er et band som hyller et annet band ved å spille deres sanger.
Big Balls og Michael Abrahamsen hyller AC/DC. Det vil si; gammel AC/DC. Kun musikken fra 1974 til 1980. Musikken med Bon Scott som vokalist.
Hvorfor har de holdt på med dette så lenge? Hvorfor må det ta slutt? Og hva nå?
Frontfiguren. I Australia i 1974 får det unge uetablerte hardrockbandet AC/DC ny vokalist. De hadde slitt litt med å finne formen, men Bon Scott utstrålte alt hva de egentlig ville være.
Nådeløs rock’n’roll-råskap.
Øretrøbbel #1
Omtrent samtidig i Norge våkna sju år gamle Michael Abrahamsen hjemme hos mamma og pappa på Grünerløkka i Oslo med puta full av illeluktende puss som hadde rent ut av øret.
Han ble brakt til legevakta i all hast og videre til sykehuset der de opererte ut det de trodde var en polypp.
Nye øreproblemer som tiåring, ny operasjon, vesentlig svekka hørsel på høyre øre. Men det fikk tilsynelatende ingen andre alvorlige konsekvenser enn at han ble notorisk overlegen og uinteressert i alle som satt seg til høyre for ham.
Øretrøbbelet skulle senere vise seg å være skumlere enn legene forsto på 70-tallet.
Oppveksten i familien Abrahamsen på Grünerløkka var full av kultur og musikk. Michael lærte engelsk av å høre på The Beatles og hadde småroller i Wam og Vennerød-filmer. Han gikk på bryting, gikk opp og ned trapper med avisa og omga seg ellers stort sett med kamerater, sigaretter og LP-plater.
I 1978 slo det ned et rock’n’roll-lyn i Michael og gjengen.
«If You Want Blood You've Got It»
I Australia på den tida hadde nemlig Bon Scott og AC/DC virkelig begynt å få sving på sakene. Bandet hadde gitt ut fire album på fire år, pluss et livealbum, og opplevde internasjonal suksess.
Boogie-blues-hardrocken (AC/DC har alltid nekta for at de er et heavy metal-band) fra down under fikk nye fans for hver time som gikk, og nå sto Grünerløkka for tur. Det var det nyutgitte livealbumet «If You Want Blood You've Got It» som nådde Michael & Co. først.
Michael husker at coveret smalt noe voldsomt. Sologitarist Angus Young var spidda av sin egen Gibson SG-gitar. Vokalist Bon Scott lente seg over skulderen mens han tilsynelatende fortsatt sang. Det ble ikke mindre rått da de endelig fikk lagt vinylplata på spilleren. De var hjemme hos kamerat Karl Ivar, det var dagtid, det var helg og AC/DC rørte på direkten.
– Hvordan opplevde du AC/DC første gang?
– Primalt, slemt, ryggrad, substans, sier Michael.
Fire ord. Null betenkningstid. Det var starten på en livslang kjærlighet.
«Back in Black»
Bon Scott fikk bare seks år i AC/DC og døde på mange måter midt i svevet da han i 1980 ble funnet livløs i baksetet av en bil i London. Det var rett før bandet skulle i studio for å spille inn sitt syvende album.
Han hadde drukket hardt, kastet opp i søvne og blitt kvalt. Eller frosset i hjel. Det er litt uvisst. Men han døde 33 år gammel.
Michael husker ikke hvordan han fikk dødsbudskapet, men gjetter at det var via BBC-programmet Friday night rockshow, ukas absolutte høydepunkt for alle som var interessert i den barskere rocken på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.
– NRK hadde ikke noe for unge hardrock-entusiaster på den tiden. Det var bare trekkspill og Odd Gryte-greier. Drittkjedelig, sier Michael (til NRK).
Et halvt år etter Bon Scotts død slapp AC/DC albumet «Back in Black» (juli 1980) med deres nye vokalist Brian Johnson.
Plata, som var en hyllest til avdøde Bon, ble en vanvittig suksess, et av verdens mest solgte album gjennom tidene og bandets definitive gjennombrudd.
«Big Balls»
Livet gikk videre. Michael sluttet på skolen etter 9. klasse og begynte å jobbe. Som redaksjonsbud i Dagbladet, som taxisjåfør, lastebilsjåfør og plenty av andre vaktmesterlignende jobber. Michael var og er en handyman.
Men jobbene var kun til for å finansiere lidenskapen: Musikken. Rocken.
På midten av 90-tallet jobba han på utestedet Joes Garage i Oslo sentrum. Verdensherredømme-planer med band som Romeo Steele (samme management som Backstreet Girls) og Revlone (som sminkemerket men med en «e» bakerst, for ikke å bli saksøkt) hadde kommet og gått.
Hørselen på høyre øre var stadig skral, men Michael levde greit med det han kaller «monohørsel».
– Det var en slags fordel da jeg skrudde lyd, faktisk. Jeg klarte å pinpointe hvor lyder kom fra og dermed også finne problemene med lyden.
I 1994 møtte han bassist Geir «Ludo» Amundsen. AC/DC-fan «Ludo» hadde hørt at Michael kunne synge «gammal AC» som ingen andre.
Hva med å starte hyllestband? De gylne Bon Scott-åra?
– Kurt Cobain hadde nettopp tatt kvelden og verden gikk nærmest under av sorg. Vi ville hylle en «glemt» stjerne som var råere. Bon Scott hadde fått for lite oppmerksomhet. Vi ville heise ham fram fra glemselen.
Verden trengte rockemedisin, mener Michael.
Rockens mørketid
Han beskriver perioden på midten av 90-tallet som mørke år for AC/DC og for hardrocken som sådan. «Lettmetallet» (Bon Jovi, Def Leppard, Europe etc.) hadde ødelagt mye. Grungen ødela enda mer, ifølge Michael.
Big Balls spilte den aller første konserten på den nå for lengst nedlagte hardrock-bula Lusa Lottes i Oslo sentrum sommeren 1994.
– Det var på en tirsdag, husker jeg. Vi starta i et mer eller mindre tomt lokale, men på slutten av konserten var det smekkfullt. Det var helt sinnssykt.
Gutta i bandet forsto umiddelbart at de hadde truffet en nerve. Det opplevdes som om folk kom krypende ut av treverket som nedfrosne, overvintra fluer. Mot lyset. Mot rocken. To-tre konserter til ble raskt til flere – i og utenfor Oslo. Big Balls var på korstog. Big Balls skulle frelse fortapte sjeler med «gammal AC». Og det var ikke nødvendigvis «Bon Jovi og grunge» som var det største musikalske problemet.
– Nei, altså. Dette var jo i en periode der alle hørte på trance- og dancemania, eller hva faen det heter. Alle tygde e-er og hørte på dum-ush-dum-ush. Til og med på MC-klubbene sto folk helt hinsides ruspåvirka og hørte på sånn pling-plong-drittmusikk mellom settene våre. Det var jævlig.
Michael rister oppgitt på hodet. Big Balls følte de kom med det gode. Det gamle. En motpol. Noe ekte. AC/DC.
– Vi var en livbøye for de stakkarene som var ute og svømte i det havet av bæsj som dancemusikken var. Vi redda mange, sier Michael overbevist.
Han er morsom å høre på, men han prøver tydeligvis ikke å være morsom her. Han mener hva han sier. Han mener at det var et «hav av bæsj». Ikke bare musikkmessig. Også rusmessig, forteller Michael.
Rytmene i «drittmusikken» ble en falsk hjertestimulator. Musikken speeda deg. E-en tok deg til det neste nivået. Hjertet hoppa nesten ut av kroppen. Michael rister enda mer på hodet.
– Det var fryktelig. Hvem veit hvor mange mennesker som har mentale plager og lever på lykkepiller i dag fordi de var teite på 90-tallet.
Storhetstiden
Slutten av 90- og starten av 2000-tallet ble glansåra. Eivind Staxrud hadde kommet inn som sologitarist i 1996 og endelig løsna sceneshowet og gitarsoloene.
– Staxrud (som spiller i Raga Rockers red.anm.) var puslespillbrikken som måtte på plass. Før han kom inn som Angus Young (sologitaristen) var vi litt «Bambi på isen». Vi mangla de sterke soloene. Men da han kom begynte vi å bli jævla bra. Det smalt!
Konsertfrekvensen gikk opp. Bandet reiste Norge rundt og spilte. På samfunnshus, MC-klubber, festivaler og puber. You name it. Og de ble mottatt med åpne armer og fylte alle lokaler de opptrådte i.
– Vi var bortskjemte med fulle hus. Og det var alltid veldig hyggelig. Vi ble jo ofte møtt med det jeg vil kalle en overdreven respekt. Altså, det var jo ikke sånn at det var AC/DC som kom på besøk. Likevel føltes det litt sånn noen ganger. Det var nesten sånn «hei, dette er dama mi, vær så god!»-stemning innimellom. Men gøy, for all del.
Michael mener den gode stemninga åpenbart oppsto i publikums og bandets felles kjærlighet til AC/DC. Men også Big Balls sin etter hvert profesjonelle evne til å se an publikummet sitt var viktig. Hvor langt kunne de strekke strikken?
– Hvis du står i en bygd i Kvinesdal og skriker «Gud er død», da sliter du litt. Men det kan man kanskje skrike andre steder, ikke sant?
Påska 2017
Etter storhetsåra rett før og rett etter 2000 hadde bandet kutta ned på reisinga en hel del. Men de holdt fortsatt sammen.
Og de spilte uansett alltid den tradisjonsrike julekonserten «Big Balls jukker Jula inn» på utestedet Gamla i Oslo.
– Det var et rocka alternativ til det «Penthouse Playboys og Jens Pikenes vrikker julen inn»-greiene. Det var et slags julebord for rockerne i byen og noe vi gleda oss til hvert år.
Men i 2017 måtte Big Balls avlyse. Michael var blitt sjuk. «Jævla sjuk», sa folk.
– Ja, det var ganske jævlig. Rett ordvalg. Det starta i påsken, sier Michael og forteller om trekvart år med full forvirring og masse smerter.
Ett enkelt tilfelle av en 15–20 sekunders skytende øresmerte var startskuddet. Michael begynte å sleve litt på høyresiden da han pussa tenner. Leppa gjorde ikke jobben. Etter hvert som månedene gikk kom det hyppigere. 10–15 ganger om dagen.
– En skikkelig tannpine i øret, er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på.
Formen dalte raskt og Michael mistet etter hvert kontrollen på halve ansiktet.
Legene forsto ingenting, og Michael datt inn og ut hos fastlege, nevrolog og ørespesialister igjennom våren, sommeren og høsten. Med punktert ansikt, stupende form og rekordlav selvfølelse.
Fram til desember 2017 hadde han aldri hørt om kolesteatom. Men det var altså sjukdommen, og han hadde båret på den siden barneåra på Grünerløkka.
Kolesteatomet var en slags svulst som sakte, men sikkert hadde vokst inni og på baksiden øret. Nå klemte den hardt på nerver, blant annet nervene som kontrollerte ansiktet, og var i ferd med å ta knekken på Michael.
Da legene endelig forsto hva som skjedde med Michael gikk det fort. Han fikk diagnosen 6. desember, ble innlagt 12. og operert den 13.
Det var et vellykka, men drastisk inngrep.
Comeback
2018 har fram til nå dreid seg om å komme til hektene. Restitusjon. De har fjerna mye bak øret og inni hodeskallen. Michael er blitt forespeilet rekonstruktive plastisk-kirurgiske inngrep for å gjenopprette noe av ansiktsmuskulatur samt implantering av lodd i øyelokk. Det går sakte, men det går framover.
Hadde du møtt Michael på gata eller på puben eller på skoleavslutninga til dattera di, ville du aldri enset eller sett hvilket drama han har vært igjennom. Blikket er lekent, replikken sitter løst.
Men Michael må gi seg med hardrocken. Trykket i munnhulen, i hele hodet, er for tøft. Han tåler det ikke lenger. Orker det ikke. Og det er absolutt ikke anbefalt fra legene. Å synge Bon Scotts AC/DC-sanger er hardt. Det er omtrent bånn spiker fra start til slutt i hver eneste låt.
Men Michael må gjøre det én gang til. En siste gang.
– Jeg ble veldig lei meg da vi måtte avlyse i fjor. Jeg hater å ikke gjennomføre ting. Vi må ha en siste konsert. Et verdig punktum.
Øving
Big Balls samles for historiens nest siste Big Balls-øving før historiens aller siste konsert. Bak Soria Moria på Torshov i Oslo. Bandmedlemmene sklir inn i bakgården i hver sin bil. Ut, klemming, hilsing. Opp på en lasterampe, inn en metalldør, ned en bratt trapp og inn i et lite øvingslokale.
De har holdt på med dette her i 24 år, men det oser spilleglede og det låter rått.
Det er fristende å bruke Michaels egne ord om hans første opplevelse av AC/DC: Primalt, slemt, ryggrad, substans.
– Da AC/DC mista Bon Scott så henta de bare en ny vokalist, dere skal ikke gjøre det samme dere da?
– Dere kan jo hente inn en vokalist fra et Guns N' Roses-hyllest-band da, foreslår Michael.
Latter. Vokalisten som overtok etter Bon Scott, Brian Johnson, er ute av bandet i skrivende stund. På grunn av øretrøbbel (sic!). Axl Rose fra Guns N' Roses er inne som superreserve.
– Nei. Det var enstemmig. Om Michael forsvinner, forsvinner Big Balls, sier gutta unisont.
– Dere har holdt det gående lenge. I 24 år. Hvorfor, Michael?
– Hvorfor? Det er enhver musikers våte drøm å ha et så hengivent publikum.
– Hva skjer etter den siste konserten?
– Jeg er usikker. Sykdommen har stjålet mye energi. Familien er jo hovedfokus og jeg håper at det kan finnes en jobb for en 52 år gammel rocker et eller annet sted i Fredrikstad.
Big Balls spilte sin siste konsert på Vulkan Arena i Oslo fredag 21. desember. Nå er det slutt.