Arvesølvet

Det er bart. Den milde vinden som stryker langs publikumskøen på vei fra desembermørket inn i Oslo Domkirke legger en klam demper på julestemningen. Men, om litt er det glemt. For snart vil Sølvguttene med matrosdress og klokkeklare stemmer tenne et julelys i alle de som er tilstede, og sørge for at det blir jul igjen. I 75 år har Sølvguttene levert julestemning i norske kirker, på torg og i stuer, og akkurat nå gjør guttene seg klare til konsert nede i kirkekrypten.

Stolt over å være Sølvgutt

Isak Kveldro varmer opp. Han skal synge solo i kveld, men han er ikke nervøs.

– Vi har hatt så mange konserter før så jeg føler at det går greit. De har hatt mer enn tretti konserter i desember forteller han. For å være med i Sølvguttene må en være dedikert. Det er to øvelser i uka og mange konserter spesielt fram mot jul.For Isak er ikke det noe problem, musikk har alltid vært en viktig del av livet hans. Han husker godt da han begynte i Sølvguttene og kunne kle seg i sin egen matrosdress for første gang.

– Jeg var så stolt og jeg ville at andre skulle se at jeg var med i Sølvguttene, ler han. Men alles drakt er ikke lik. Først etter to års medlemskap blir en "fast" medlem i koret, og det vises med to sølvstriper på mansjettene. Isak viser frem skjortebrystet sitt hvor det blant annet er festet to sølvharper. Merkene forteller hvor lenge man har vært med i koret, forteller han.

Men matrosdressen har ikke alltid vært Sølvguttenes kjennemerke. Det første fellesantrekket koret fikk etter at det ble startet i 1940 var av sølvskimrende stoff i et snitt som ligner kosakkenes folkedrakter.

Sølvguttene bak matrosdressene

Hvor kom ideen til denne drakten fra? Historien om Sølvguttene starter med korets stifter og dirigent gjennom 66 år, Torstein Grythe, også kalt Totto. I boka Sølvguttene, de første årene forteller han om hvordan koret, draktene og navnet kom til.

Torstein Grythe sang i koret Olavsguttene i Oslo fra han var 10-år. Senere ble han medlem av Oslo Domkor hvor han etter hvert avanserte fra sanger til sekretær for dirigenten da han var 21-år. I tillegg til sekretæroppgavene tok Totto på seg ansvaret for å besørge underholdningen på Domkorets julefest.

Han tok med seg noen gutter fra Domkoret og øvde inn et repertoar som lå langt fra det Domkoret vanligvis fremførte. De sang populære amerikanske sanger, og navnet på gruppa ble Kjempekvartetten.

Arbeidet med gruppa satte Totto på sporet av å starte et eget kor. Han så til utlandet, til det danske Statsradiofoniens Drengekor, han ville starte noe tilsvarende i Norge. Totto fikk ordnet prøvesang for Kringkastingen, og 1.desember 1940 fikk Kjempekvartetten synge på direktesendt radio.

Med okkupasjonen og etterhvert radioforbud måtte Kvartetten finne en annen arena. De sang i begravelser, bryllup og festlige tilstelninger. Guttene i Tottos kvartett sang fortsatt i Domkoret, og i forbindelse med konsertmarkeringen av Domkorets 10-årsjubileum fikk en kvartettens medlemmer, Nils Christian Sandem mye oppmerksomhet i en forhåndsomtale: Gutten med sølvstrupen, sto det å lese. Både tilnavnet, Sandems stemme og hans popularitet skulle få mye å bety for koret i fortsettelsen, skriver Totto.

Sølvdrakter i krisetid

Høsten 1941 fikk Totto forespeilet muligheten av et annerledes og relativt innbringende koroppdrag, nemlig å synge på kinoer før forestillinger. Men for å sikre seg jobben måtte guttene ha et brukbart kostyme og et fengende navn, skriver Totto. Han kom på en konsert han hadde vært på før krigen med et britisk guttekor som het Silver Songsters. Han hadde tatt vare på et bilde av koret.

– De hadde noen spesielle kostymer i blank silke. Og da jeg undersøkte stoffmarkedet og bare fant grå, blank fôrsilke, var ikke valget så vanskelig,skriver Totto.

Siden det var krig og knapphet på det meste, var det å skaffe materialer til drakter ikke et lite prosjekt. Koret fikk kjøpetillatelse for stoffet, og draktene ble satt i produksjon. – Våre nye drakter var faktisk direkte kopier av Silver Songsters, skriver Totto. Han var utdannet skredder og sydde en del av draktene selv.

Da sølvdraktene var på plass manglet bare et fengende navn. Med solister profilert som sølvstruper og Silver Songsters som inspirasjon, lå det i luften hva navnet ville bli. På en festlig tilstelning for de eldre kormedlemmene ble navnet slått fast: Sølvguttene.

Etter krigen ble Tottos visjon om å lage et radiokor til virkelighet, om enn ikke helt slik han hadde forestilt seg. Etter krigen startet NRK sitt eget guttekor uten Totto, men i 1951 ble Torstein Grythe ansatt som dirigent. NRKs guttekor og Sølvguttene eksisterte parallelt under hans ledelse, og på tross av at korene ble omtalt som separate, smeltet de i virkeligheten mer og mer sammen, fortelles det i I jubileumsboka Lyden av et felleskap.

Noen av guttene sang i begge korene, og noen ble lånt ut fra det ene koret til det andre ved behov. På Sølvguttenes jubileumskonsert i 1955 hadde de ikke lenger sølvkostymer, da var de iført Guttekorets konsertantrekk, som bestod i hvit skjorte med flagg på brystet, og slips. I 1967 ble korene slått sammen til ett, til Sølvguttene.

Sølvguttenes aller første TV-konsert ble sendt julaften 1966. Dette var også første gang de opptrådte offentlig i matrosdress, og draktene har siden den gang vært Sølvguttenes varemerke. At valget falt på matrosdressen da de skulle ha nytt fellesantrekk, er ikke så oppsiktsvekkende. Både Olavsguttene og Oslo Domkor hadde matrosdresser.

Arven fra Totto

Fra 2004 er det Frederik Otterstad som har vært dirigent for koret. Fredrik har alltid hatt koret i livet sitt, for hans far Øyvind Otterstad var også Sølvgutt. Selv om Fredrik har sin egen tilnærming til dirigentoppgaven har han med seg arven fra Totto, som han bygger videre på. I Lyden av et felleskap forklarer Totto hvordan han arbeider for å oppnå en bestemt klang i koret. Han er opptatt av mulighetene som ligger i å "strekke" brystklangen, som er talestemmens leie. Selv unge gutter når ikke opp til de lyseste tonene i dette stemmeleiet, de må over i hodeklang for å nå helt opp. Totto mente at skillet mellom brystklang og hodeklang kunne viskes helt ut gjennom å øve oppadgående skalaer med utgangspunkt i talestemmens leie.

Fredrik forklarer det på en annen måte: – Stemmen "strekker" seg og tar med noe av brystklangen over i hodeklangen. Resultatet er en slags mellomklang, sier Fredrik. Det er kanskje denne sangteknikken som har gitt koret en særegen lyd som gjerne gjenkjennes som sølvklangen.

Oslo domkirke er fullsatt og belysningen er dempet. Etter å ha vært gjennom Hallelujakoret fra Händels Messias, så kraftfullt fremført at til og med taket på domkirken løftet seg, er tiden inne for den rituelle avslutningen med Deilig er jorden. Alle reiser seg, og en liten stund sammen med Sølvguttene er jorden deilig, enten jula er grønn eller hvit.