Billedkunstner Ole Kristian Sjølie 1923-2015

Billedkunstner Ole Kristian Sjølie 1923-2015.

Foto: Ivan Tostrup copyright

Det skal gjøre vondt

Du har nok ikke hørt om Ole Sjølie, men han fortalte noe vi kanskje bør tenke over – hver for oss.

Billedkunstneren og tegnelæreren Ole Sjøli er død. Han etterlot seg kunst som bare et fåtall har sett, for han mente at kunst og penger ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Hans publikum kom ikke for å kjøpe, for han solgte ikke. Han skapte av indre nødvendighet. Publikum kom heller for å sette sitt mot på prøve ved å møte Ole Sjølies innsikt i menneskenes skyggeside. Han visualiserte massetenkning og den kollektive løgnen.

Om massen. Ole holdt til i en loftsleilighet på Tøyen. Den magre, gamle mannen med pistret hår som åpnet døren 14. juni 2015 ga bare en svak erindring om den bautaen han en gang var: Kraftfull i kropp, i holdninger, i livsutfoldelse. Innenfor døren var alt malt i gråhvitt, matt grønt og svart. Det ga ro. Ole ga alle uro. Han påpekte at vi, i det øyeblikk vi blir medlem av en flokk (eller en masse, som han kalte det) som gir oss trygghet, så mister vi etikken:

– Og vi sier som så: at hvis vår masse blir truet av en annen masse, så har vi lov å drepe. Vi har lov å myrde barn. Vi har lov å myrde sivile. Vi har lov til å ødelegge, for vi gjør det i massens navn, men vi kaller det i Fedrelandets og Guds og Kongens og Dronningens navn vil vi nu prøve å slå dere ihjel, såpass i hvert fall at dere ikke truer oss mer.

Fri kunstner. Bundet lærer. Ole snakket ikke. Han formidlet, forklarte og fortalte. Han hadde god trening. Han var lektor i kunstfag ved Fagerborg videregående skole i Oslo for flere generasjoner elever. Det var der han tjente penger til livets opphold. Da han takket av som lærer i 1990 holdt han tale til kollegene. Overskriften var:

«Avskjedshilsen fra hamskiftende vesen»

Han begynte talen med å si: – Håpet om et vellykket schizofrent liv har levd inne i meg…

Splittelsen hans var: Fri kunstner. Bundet lærer.

– Jeg har båret, og bærer i dette øyeblikk dette kors.

Han brukte korset som et bilde på splittelsen de to situasjonene ga ham: Horisontalt sløvende trygghet og vertikalt kvalitetssøkende. Nå skulle han ut av tryggheten. Han lette etter riktig bilde for å beskrive det:

– Brukt skall? Rustning? Nei, ham!

Ole kastet av seg hammen og krøp «skjelvende og sårbar ut i lyset», 67 år gammel.

De siste 25 årene var Ole Sjølie kunstner på heltid.

Ikke bilde av, bilde på. Ole hadde solid kunstskolering og var med på å bane vei for abstrakt kunst sammen med blant andre Inger Sitter og Jakob Weidemann. Først brukte han sterke farger og bestemte penselstrøk i uttrykket sitt. Etter hvert falt fargene bort. Bare gråhvitt, matt grønt og svart igjen. I stedet brukte han forskjellige materialer til å bygge opp bildene til relieffer. Allerede før 1970 tok han det alvorlige spranget. Han ville noe med kunsten. Han ville ikke lage bilder av noe, dokumentasjoner var ikke kunst for Ole. Han ville i stedet lage bilder noe; han ville symbolisere.

De mørke maktene, 1972 Olje på lerret, 200 x 1130 cm Oslo kommunes kunstsamling

LAMBERTSETER VIDEREGÅENDE SKOLE I OSLO: De mørke maktene (1972) av Ole Kristian Sjølie fra Oslo kommunes kunstsamling.

Foto: Kulturetaten

– Jeg var stor og sterk og kunne tysk. Ole var 22 år da freden kom. Han var i Mo i Rana, som medlem av det norske militærpolitiet. Radmagre russere hadde sett sine landsmenn få nakkeskudd når de ikke lenger maktet å arbeide.

– Tyskerne ble avvæpnet, men de måtte ha vakt, for at ikke russerne skulle gå inn i leiren og begynne å slå dem med stoler og stokker. Vi måtte holde russere og polakker på den ene siden – unna tyskerne.

Stillingen gav Ole kunnskaper om «massen», som ikke lot seg beskrive med småprat, eller trøstes med floskler.

Ole ville varsle oss.
– Varslingen ligger i det at jeg vil at vi skal se at vi lyver for oss selv. Vi aksepterer at massetenkningen gir oss tillatelse til å utstyre oss med de forferdeligste våpen og bruke dem, med tillatelse fra kirken, lederskapet og folket. Men folket blir jo løyet for. For i det øyeblikket krigen bryter ut, så er det ikke annet enn griseri. Det er etisk griseri.

Når Ole Sjølie satt de stålblå øynene i deg og brukte store bokstaver, så fulgte du med. Du diltet ikke etter forført eller forledet, men du lyttet. Ole sa:

– Som barn lærer vi at, ja, faller du og slår deg, så gjør det vondt. Det skal gjøre vondt, slik at du husker at du ikke skal falle og slå deg neste gang. Smerte er en del av hverdagen og et signal om at noe må gjøres.

Den innsikten gir oss ingen rett til å påføre smerte, den gir oss anledning til å kjenne etter hvor vondt det faktisk gjør å stå taus og akseptere lidelse.

Den kollektive løgnen. I den nesten umøblerte leiligheten hang lapper med store skjelvende bokstaver. De minnet Ole om legetimer frem i tid. Noen mindre malerier stod lent inntil murveggen under takvinduene. Han hadde en portfolio, som han bladde i, for lettere å kunne vise:

– Dette er «Drivis». Her ser du isflaket og her ser du løgnene. Det hvite er is og det svarte er vann. Det er et symbol på hvordan vi driver i kollektiv og aksepterer forferdige forhold. Det er en form for symbolikk.

«Drivis», som han viser et fotografi av, måler 2,45 x 2,66 meter. Det er ikke av Oles største bilder. «Utilstrekkelighetens parade» er 4 x 2 meter. «De mørke maktene» er 2 x 11,30 meter. Elleve meter!

Det henger på Lambertseter videregående skole og er en del av Oslo kommunes kunstsamling.

– Vi aksepterer altså at nasjonalismen gjør mesteparten av jordens befolkning til mordere når de er redde, kollektivt redde og bruker kollektiv løgn. Det er den kollektive løgnen som jeg prøver å symbolisere.

Den gamle skolemannen vurderte raskt om tilhøreren oppfattet det han sa. Oppmerksomhet gav ham kraft. Han kunne bli høyrøstet og livlig gestikulerende, men også svært analytisk:

– Symbolikk uttrykker det vi ikke klarer å løse av tenkning, og vi gjør det med et språk som er knyttet til kunsten.

Felles skjebne.
– Altså, det er helt klart at vi er avhengige av det kollektive, vi er alle avhengige av hverandre. Jeg er ikke rørlegger eller byggmester og lager ikke mat, så vi er kollektivt avhengig av hverandre – men spørsmålet er om vi skal være nasjonale.

– Kanskje det er det nasjonale som har gjort oss så grusomme. Hvis vi hadde eid jorden sammen og hett jordboere, - og jorden blir kanskje mindre, hvis isbreene smelter, så blir det kanskje mindre lavland – og vi kommer mer og mer i retning av felles skjebne.

Ole Sjølie var 92 år. Likevel kom han med en løsning, så påtvunget og endetidspreget, at den nesten er komisk. Han bladde videre i mappen.

Angst og nysgjerrighet. Plutselig peker han på et bilde i portforlioen:
– Der har vi «God dag død». Det er mitt forsøk på å male dødsøyeblikket i en blanding av angst og nysgjerrighet.

11. november 2015 mistet Norge en kunstner, en pedagog, en filosof, en festløve og en varsler i en og samme person. Kanskje Ole Sjølie krøp «skjelvende og sårbar inn i mørket» – han kastet i alle fall lys over noe her før han dro.

– Det vi kaller nasjonal masse er et forferdelig vesen og det finnes over hele kloden. Og det dreper med tillatelse fra alle som ikke sier plent: «nei, jeg vil ikke».

Og det er dette vi kanskje bør tenke over – hver for oss.

Ole Sjølie gav 15 arbeider i gave til Trondheim Kunstmuseum etter utstilling i 2012. Samme år ble det utgitt en bok på Icefount Publishing som heter «Ole Sjølie».

  • Møt Ole Sjølie i denne dokumentaren:

"Livet er en praktfull skandale", sa Ole Kristian Sjølie. Han var en billedkunstner som livnærte seg som vgs-lærer i kunstfag. Sjølie mente at kunst ikke skulle blandes sammen med penger, men heller måtte skapes av indre nødvendighet. Han viet sitt kunstneriske liv til å symbolisere "den kollektive løgnen", som en advarsel til oss alle. Sjølie døde i november 2015.

SE DOKUMENTAREN OM OLE SJØLIE: «Livet er en praktfull skandale», sa Ole Kristian Sjølie. Han var en billedkunstner som livnærte seg som vgs-lærer i kunstfag. Sjølie mente at kunst ikke skulle blandes sammen med penger, men heller måtte skapes av indre nødvendighet. Han viet sitt kunstneriske liv til å symbolisere «den kollektive løgnen», som en advarsel til oss alle. Sjølie døde i november 2015.

  • Les avskjedstalen her:

Ole Sjølie med blomst
Foto: PRIVAT
  • Se bilder av kunsten:

Drivis (2010)

TRONDHEIM KUNSTMUSEUM 2012: Drivis (2010) Ole Sjølie var ikke et kjent navn for folk flest, men kritikere mente han var berettiget en plass blant de viktigste norske kunstnere. Etter den retrospektive utstillingen i Trondheim kunstmuseum 2012 skrev skribent og kurator Eva Rem Hansen i Kunstkritikk: I [...] Drivis (2010), følger teksturen derimot sin egen logikk, den går på tvers av og bryter opp flatekomposisjonen – noe som gir verkene dynamikk og kraft. I dette spennet mellom strengt strukturert komposisjon og en ekstrem, uregjerlig stofflighet knytter Sjølie an til europeiske tendenser som «Art Informel» og det tyske «heftige» maleriet. Her demonstrerer han en styrke og originalitet som berettiger både denne utstillingen og en fremtidig oppføring i norske oversiktsverk. http://www.kunstkritikk.no/kritikk/berettiget-retrospektiv/?d=no

Foto: Erik Friis Reitan / TRONDHEIM KUNSTMUSEUM

Verbalspontanist

Dikteren Stein Mehren om Ole Sjølie
Vindfruen

TØYENPARKEN I OSLO: Vindfruen (1981) av Ole Kristian Sjølie.

Foto: Ninja Benneche / NRK
Ole Sjølie: Vindfruen (2010)

Den opprinnelige tanken til Ole Sjølie var at Vindfruen skulle stå på en flåte i Oslofjorden og snu seg etter vinden. – Men er den ikke av stein?, tenker du. Nei, den er støpt i armert polyester. Syv meter høy.

Foto: PRIVAT