Side om side med fotolegendene

En ung mann sitter i Sibirmørket og tviler på seg sjøl. Året er 1997. Ute uler isvinden, og i det dårlig isolerte husværet brenner kunstnersjelen med svak og ujevn flamme. Ti måneder tidligere hadde han reist ut full av ungdommelig overmot og to bæreposer film; her ved sivilisasjonenes yttergrense skulle han produsere bevis for seg sjøl og verden at han er fotograf.

Men han snakker ennå ikke russisk. Han kjenner ingen, og det finnes ikke noe fagmiljø han kan støtte seg på. Og siden dette er før den digitale revolusjonen har han ikke mobiltelefon, og verdensveven strakte seg ennå ikke ut til hvermannsen. En annen og viktigere ting han ikke hadde tenkt på, var at det i flere tusen kilometers radius fra den vesle byen han bodde – ikke fantes noe sted å få fremkalt film. I snart ett år har han tatt bilder i blinde, uten å ane om det han har gjort er bra, eller om det bare burde kastes i søpla. Det er med vegring og forventning han samler filmrullene og forlater Sibir, med kurs for fotolaben og sannhetenes time.

Kontrasten er stor mellom de Dostojevskij-aktige omstendighetene Jonas Bendiksen befant seg i som 19-åring i Russland, og slik jeg møter ham i dag: På Nesodden i et familievennlig boligfelt der veiene har hyggelige plantenavn og trehjulssykler ligger sorgløst slengt i grøfta.

Jonas Bendiksen er en travel mann. Samtidig som han blir intervjua og byr på kaker og kaffe, sjonglerer han avtaler rundt lansering av fotoboka «Det Siste Testamente» som han nettopp er ferdig med, og ferdigstilling av NRK-dokumentaren Messias. Telefonen piper i ett sett. Regissøren for serien Håvard Bråthen er på tråden, og han bruker litt tid på å få sagt det han skal om at Jonas må justere fargene på fotografiene sine som skal inn i Messias-serien, det haster. Jonas nikker i telefonen.

– Ja ja, men jo lenger tid du bruker på å snakke nå, jo lenger tid tar det før jeg blir ferdig her, vettu!

Tonen er munter på tross av stresset. Jonas har vært ute en vinternatt før, han har vært verden rundt med kameraet, på de mest avsidesliggende og ugjestmilde avkroker. For arbeidet han har gjort har han fått høythengende utmerkelser og bred anerkjennelse verden over. Veien hit har vært lang, og den begynte med en drøm om å bli fotograf, og med en praktikantstilling i det myteomspunnede fotografbyrået Magnum. Fotografene som for 70 år sida stifta Magnum, var Jonas store helter i ungdomsåra. Det var Robert Capa, Henri Cartier-Bresson, George Rodger og David Seymour.

Eksklusivt fellesskap. Mange av de mest ikoniske bildene fra dette århundret stammer fra Magnum-fotografene. Om du tenker på den spanske borgerkrigen eller D-dagen i Normandie, er det sannsynlig at Robert Capas fotografier dukker opp i hukommelsen. George Rodger fotograferte den tyske bombingen av Storbritannia under 2. verdenskrig og befrielsen av Bergen Belsen, for å nevne noe. Magnum-fotografene rapporterte fra frontlinjene, og to av dem døde også der. Capa i Vietnam i den første Indokinesiske krig, og David Seymour i Egypt i Suez-krigen.

Siden oppstarten har fellesskapet tatt opp totalt 88 fotografer fra hele verden. Formålet til Magnum var å legge til rette for det særegne ved fotografi i skjæringspunktet mellom journalistikk og kunst, og dyrke den enkelte fotografs måte å se og fortelle om verden på.

– Kjenner du til det forferdelige systemet – for hvordan du blir tatt opp som Magnumfotograf?

Jonas ler og forteller om hvordan han ble tatt opp i det eksklusive fellesskapet.

Den historien begynner egentlig med da Jonas som 18-åring satte sine bein innafor Magnum-kontoret for første gang. Helt siden han begynte å interessere seg for fotografi hadde han hengt på biblioteket for å bla i fotobøker med bilder fra fotografene i det sagnomsuste Magnum-kollektivet. Så, da han fikk en praktikantstilling i selveste hovedkontoret til Magnum i London, gjorde han mer enn å koke kaffe, svare på telefonen og håndtere post.

På den tida var hovedkontoret til Magnum også et bildearkiv, og unge Jonas bladde, så og lærte, og fikk næring til sin egen drøm om å bli en av dem som var representert i arkivet.

– Det å se fotografene komme inn på kontoret, og se hvordan de jobbet, det var enormt inspirerende for en 18 åring med stor rastløshet.

Sannhetens øyeblikk. Og slik bar det til at Jonas reiste til Sibir for å bli fotograf, og til at han ti måneder seinere sto med to bæreposer ufremkalt film, som han ikke ante om var gull eller gråstein. Han var i New York da han fikk se resultatet for første gang.

– Det var over gjennomsnittet spennende øyeblikk da jeg satte meg ned for å se på bildene.

Det var lysbildefilm han hadde hatt i kameraet hele tida i Sibir.

– Jeg satte meg med lupa og stirra på bildene på lysboksen – det var hundrevis av ruller. Og jeg kjente nesten ikke igjen meg selv hvis du skjønner. Jeg skjønte da, at dette funker på en eller annen måte, altså, dette er det jeg burde holde på med.

Men, det gikk likevel flere år og et stort antall filmruller før Jonas fikk den ettertraktede invitasjonen til å levere inn arbeider til Magnum for å bli vurdert for å bli tatt opp som medlem. Det kan jo høres ut som en ganske grei affære, men det er ikke uten grunn at Jonas refererte til det som et “forferdelig system”.

– Magnum består jo av min barndomshelter, det er jo legende på legende innenfor Magnums vegger, så det å liksom måtte bli dømt av disse folkene hele tiden, det er jo veldig ubehagelig da.

Opptaksprosessen går ut på at man etter å ha vist fram bildene sine en første gang, blir kalt tilbake foran dommerpanelet minst tre ganger, med to års mellomrom. Hver gang for å vise produksjonen sida sist, som hver gang er gjenstand for vurdering og påfølgende demokratisk avstemning.

Om to tredjedeler gir tommel opp innvilges to nye år med arbeid før en ny domsavsigelse, inntil panelet den tredje og siste gangen endelig avgjør om fotografen skal inkluderes i felleskapet. Og etter år med intens jobbing og hard medfart fra sine fotografforbilder, slapp han i 2004 gjennom nåløyet, og fikk innvilga medlemskap i Magnum, som eneste nordmann.

Fotografer med gjenkjennelig signatur. Magnums funksjon har endra seg over tid. I begynnelsen var Magnum et slags nyhetsbyrå. Fotografene var på frontlinjene, og de sendte hjem filmruller som noen uker etter ble publisert. Men nå er det annerledes. Jonas forklarer at det er fortsatt er fotografer i Magnum som står på frontlinjene rundt omkring, men de har ikke akkurat den funksjonen av å være den første nyhetsbringeren slik som tidligere.

Jonas mener at Magnumfotografenes oppgave i dag er å hjelpe oss i tolkningen av en stadig mer komplisert verden. Med en informasjonsflyt som han beskriver som sinnssykt overveldende, mener han at fotografene har en like viktig oppgave som før, men nå ved å gå i dybden, forklare og kommentere med bilder.

– Vi skal være med på å organisere kaoset, med en personlig stemme.

– Men, i denne flommen av bilder og nyheter fra usikkert opphav, trenger vi ikke fotografer som kan vise oss hva som er sant i stedet for sine subjektive tolkninger?

– I stedet for sannhet vil jeg bruke ordet troverdighet. Det er en av de store løgnene innenfor fotojournalistikken at den serverer opp en objektiv sannhet, men et fotografi og en fotograf kan ha stor troverdighet.

Jonas forklarer hvordan fotografier nødvendigvis må være subjektive tolkninger av virkeligheten. Bare ved å peke kameraet i en bestemt retning og trykke på knappen, har du valgt hva du vil vise og hva du vil utelate. Å skape et personlig og gjenkjennbart visuelt uttrykk er en vanskelig kunst. Men, om den mestres og utøves med faglig integritet og ærlighet, kan sjøl en fiksjonsfortelling være en troverdig kilde til virkelige forhold, mener Jonas.

– Hvis du vil vite hva som foregikk i borgerkrigene i Spania på 30-tallet, går du da og leser gamle New York Times- klipp, eller leser du Hemingway? Du leser jo Hemingway! Men det er jo fiksjon!

Anne Hege Simonsen, førsteamanuensis ved institutt for journalistikk og mediefag ved HIOA mener at det å bygge seg opp en tydelig signatur som forteller, kan være med på å styrke troverdigheten hos en fotograf.

– Pionerene i Magnum gjorde nettopp det, og det er deres blikk på verden som utgjør merkevaren fotokollektivet er.

Simonsen forklarer at idet en fotografs arbeid skiller seg fra massen og sees i sammenheng med personlige og faglig integritet, kan troverdighet skapes. Fotografer bygger seg et navn gjerne gjennom å velge en bestemt type journalistiske prosjekter hvor deres personlighet og engasjement skinner gjennom. Om man skal ty til begreper fra retorikken, så kan man si at – fotografer som har høy etos, altså kvalitetene; kompetanse, velvilje og moralsk karakter, også vil ha høy troverdighet.

På spørsmål om hvilke type journalistiske prosjekter som kan være godt materiale for bygging av en fotografs moralske karakter, er Simonsens svar ikke overraskende; prosjekter som forteller om et sosialt engasjement, noe som også er til stede i Jonas arbeid. Han mener å ha kokt det ned til at tematikken han stadig vender tilbake til er; mennesker som er i randsonen på en eller annen måte. Konkret har det gitt seg utslag i skildringer av folk som er fanga i spøkelsesrepublikker i tidligere Sovjetunionen, slumbeboere rundt om i verden, og nå i prosjektet «Det Siste Testamente»: folk med religiøse overbevisninger avvikende fra hovednormen.

En fjerde baby. Tilbake hos Jonas på Nesodden. Det lukter av baby i huset. Han har nettopp blitt far for tredje gang, om man ikke skal si fjerde, og inkludere den nye boka hans i det samme opptellinga. Den ligger stabla i entreen, fersk fra trykkeriet. Han snakker sjøl om den i baby-termer: For ikke lenge siden lå den første bundne kopien i hendene hans, Jonas husker det som et opphøyd øyeblikk.

– Det er som en fødsel, liksom. Når du får holde babyen for første gang, det er litt den samme følelsen.

Arbeidet med prosjektet starta for tre år sida, men idéen har ligget og godgjort seg siden Jonas var i Sibir for første gang. I ei russisk avis leste han om en mann i som kalte seg Vissarion og sa han var den gjenfødte Kristus.

Hva er det som gjør at noen blir overbevist om at de er Guds sønn? Nysgjerrig pakka han fotoveska og reiste han til Sibir. I den vesle byen Obitel Rassveta møtte han en mann med langt hår og skjegg, sterk tilstedeværelse og hvit kjortel. Men han er ikke den eneste nålevende Messias. I Brasil, Sør-Afrika, Japan, Zambia og England har Jonas møtt og fotografert mennesker som alle sier de er Guds sønn. Bildene og fortellingene fra denne reisa har blitt til bok, og dokumentarserien Messias.

«Det Siste Testamente» er den tredje boka Jonas står bak. Han samarbeida med blant andre National Geographic Magazine, GEO magazine, Newsweek, vært utstilt på prestisjetunge gallerier, og har pådratt seg et anselig antall priser. Bildene hans fra «Det siste Testamente» kan sees i utstillingen som åpner 9 september på SHOOT gallery i Oslo.

Ellers gjør han også en god jobb med å gi liv til fengende fortellinger om seg sjøl og arbeidet sitt – og skape forventninger.

– Njaææi ...

Han drar på det når han får spørsmålet om han har noe nytt på gang.

– Jeg trenger ikke drive med megaprosjekter hele tiden! Men, du kan si at hvis jeg virkelig hadde en stor ny ide så, ...

– Så sier du det ikke?

Haha, nettopp, så sier jeg det aldri!

Jeg har jobba så stille med Messias-prosjektet, det har ikke vært et eneste bilde publisert før boka var ferdig, så å si ingen visste om det. og sånn jobber jeg stort sett da. – så dette med at jeg ikke har noe på gang, det kan være en dekkhistorie, haha.

Dokumentarserien Messias kan du se her:

•