Heksejakt

Før i tiden, da rykter gikk fra munn til munn, sa man at de kunne spre seg som ild i tørt gress. I sosiale medier- og internettalderen har gresset aldri vært tørrere. Og bålet har aldri vært større.

26. juni ble Gaute Drevdal kjent skyldig i ni voldtekter. Dommen er anket, og dermed ikke rettskraftig. Før dommen på 13 år falt, valgte de fleste medier å omtale ham som «kulturprofilen».

Da tidligere statsråd og fylkesmann Svein Ludvigsen i 2018 ble anklaget og senere dømt for å ha misbrukt sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang med tre unge menn, ble han i mediene omtalt som «samfunnstopp fra Tromsø» fram til han ble tiltalt i saken senere samme år. I denne perioden ble det spekulert mye i sosiale medier rundt navn på andre samfunnstopper fra Tromsø.

I NRK sin sak om catfishing fra mai i år var kilden anonymisert. Likevel mente kritikerne at NRK gikk for langt i å identifisere og for å ha bidratt til at flere andre ble utpekt i sosiale medier, som mannen bak Tinder-kontoen Silje.

Hvordan føles det når ditt eget navn feilaktig svirrer rundt på ryktebørsen og knyttes til alvorlige beskyldninger i kjølvannet av anonym omtale i media?

Det vet Dag Erik Pryhn.

Gapestokken

19. september 2011 ble det kjent at en ordfører i Gudbrandsdalen var siktet for seksuell omgang med et barn.

Det var ikke mange ordførere å velge mellom. I Nord-Gudbrandsdalen var det totalt seks, og som daværende ordfører i Sel kommune ble Pryhn utpekt som en av to mulige skyldige.

Han var ikke klar over det selv, før en bekjent tok kontakt og sa at han ved en tilfeldighet hadde oppdaget at navnet til Pryhn hadde dukket opp blant spekulasjonene rundt hvem den siktede ordføreren var.

I første omgang reagerte han med vantro. Det var ikke før han fikk sett det svart på hvitt at alvoret umiddelbart ble større. Først informerte han familien, deretter andre personer i den nærmeste kretsen, om at han var pekt ut som en sannsynlig gjerningsmann.

– Det å bli satt i den offentlige gapestokken ga meg en følelse av hjelpeløshet og maktesløshet. Det var svært ubehagelig og vanskelig å forsvare seg mot.

Etter hvert tok han flere telefoner til venner og bekjente utenfor regionen for å gjøre de oppmerksomme på at han var i søkelyset. Og for å forsikre dem om at spekulasjonene ikke hadde rot i virkeligheten.

Vite noe som ikke andre vet

Psykologspesialist og forfatter Kim Edgar Karlsen mener det kan ligge en rekke ulike motiver bak det å bidra til ryktespredning og negativ omtale av andre mennesker i sosiale medier.

– Det kan handle om alt fra politisk uenighet eller et ønske om å sverte noen. I andre sammenhenger kan det handle om at man ønsker å gjøre seg selv interessant ved å vite noe som ikke andre vet.

Selv kjedsommelighet kan være en faktor som spiller inn blant dem som ytrer seg mye negativt i sosiale medier.

Karlsen har forsket på folks opplevelse ved å stå i en mediestorm og ser nå på hvordan trykket i sosiale medier påvirker denne følelsen.

– Dels er det et sterkt driv etter å fortelle historier og å forstå helheter og meninger. Også de delene av omgivelsene vi ikke helt vet. Det i seg selv er et viktig motiv for oss.

Uskyldig til det motsatte er bevist

Enhver har rett til å anses som uskyldig til det motsatte er bevist, og det å anklage noen for kriminelle handlinger kan være ulovlig. Utsagn og spekulasjoner om at noen er straffskyldig før de er straffedømt vil ut fra omstendighetene kunne rammes av skadeerstatningsloven § 3-6a, som verner mot ærekrenkelser.

Men noen forholder seg til internett som et slags lovtomt rom, mener jurist og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf.

– Men det er det ikke. Påstander om at noen har begått straffbare handlinger av belastende karakter, vil lett kunne være ærekrenkende.

Mange som ytrer seg i sosiale medier, kan gjemme seg bak anonyme profiler. Det at de sosiale mediene ofte opererer gjennom utenlandske servere gjør det komplisert å finne ut hvem som står bak det som skrives.

Kierulf mener det er en utfordring for vår offentlighet at så mange av våre samtaler skjer på premissene til kommersielt motiverte utenlandske selskaper. Likevel gjelder de norske lovene, selv om ikke alle ser ut til å følge dem.

– Ytringsfrihet gjelder overalt, også på nettet – det gjør også grensene for ytringsfrihet, sier Kierulf.

Fikk støtte

Ryktene spredte seg raskt gjennom Gudbrandsdalen.

– Det gikk som ild i tørt gress, land og strand rundt, forteller han.

Å få kontroll på ryktene vurderte han som umulig, like vanskelig var det å imøtegå de. Han sammenligner det med å svare på om du fortsatt slår kona.

Han bestemte seg tidlig for at løsningen ikke var å gå i dekning. Tvert imot var det viktig for han å leve som normalt og vise seg i alle sammenhenger han ellers ville ha opptrådt.

På den måten ville han begrense muligheten for ytterligere spekulasjoner. Han følte at om han hadde gått i dekning, ville det av mange blitt sett på som en type bekreftelse på at det var noe ved han.

Dagene det pågikk var heftige og det var ikke bare han selv som kjente på det. Det var en stor belastning, ikke minst for hans familie og kone. De tre sønnene hans var i tenårene.

– Det var tøffe tak, sier han.

Pryhn er glad for at barna hans var så gamle på den tiden, og at de kunne snakke om hva som foregikk på en god måte. Han ser for seg at det hadde vært verre om de var i barneskolealder.

Det var avgjørende at mange tok kontakt og flere oppfordret han til å forfølge saken og politianmelde.

Han reflekterte rundt det, men veide det opp mot hensynet til familien. Han så for seg at det ville bli en omfattende og lang prosess.

Henvendelsene han fikk de neste dagene kom både gjennom direkte samtaler ansikt til ansikt, telefonoppringninger og tekstmeldinger. De fleste var av vennligsinnet karakter.

– Det var jo selvsagt noen som ville ha en avkreftelse på at jeg hadde noe som helst med saken å gjøre. Særlig de som ikke var en del av lokalsamfunnet, men bor andre plasser i Norge.

Det var godt å oppleve og se at han hadde mange støttespillere.

En umulig oppgave

I kriminalsaker har personenes samfunnsrolle en betydning for hva som har skjedd. Det er derfor ikke uten grunn at personer blir omtalt som «kulturprofiler» eller «samfunnstopper» i mediene. Om noen har misbrukt sin maktposisjon, vil det være nødvendig å få det frem i beskrivelsen av hva som har skjedd.

Om vedkommende blir identifisert i media eller ikke, kan ha med hvor en sak er i straffesakskjeden.

– Det viktigste for pressen er å følge presseetikken og kravene som stilles der, i vurderinger av identifisering og omtale av anonyme kilder, sier generalsekretær i Redaktørforeningen Arne Jensen.

Utfordringen er selvsagt hva som skjer utenfor medienes kontroll og Jensen tror ikke løsningen er å gi pressen ansvaret for hva som blir skrevet på plattformer som ikke er redaktørstyrte.

– Å skulle kontrollere eller ta ansvar for hele Twitter, Facebook, Snapchat og Instagram, det tror jeg ikke er løsningen. Da kommer norske mediebedrifter til å måtte legge ned fort.

Førstelektor i retorikk ved UiO, Anja Sletteland er enig med Jensen i at mediene ikke kan ta ansvar for alle spekulasjoner og ryktespredning i sosiale medier i kjølvannet av kriminalsaker.

Hun mener det er et stort og komplisert problem, og trekker frem at det i små miljøer kan være lett å identifisere den anklagede, selv om mediene ikke skriver hvem det gjelder.

– Det er jo veldig ubehagelig å få noe sånt hengende på seg for noe man har gjort eller ikke gjort. Det er en sånn ting som gjerne kan skje når det oppstår spekulasjoner, at det er flere navn som kastes ut i denne miksen.

Sletteland understreker at utfordringene ikke starter med presseetikken. Hun etterlyser bedre systemer for å fange opp anklager som blir meldt inn i ulike bransjer og sektorer.

Det er også en grunn til at denne typen informasjon spres og at folk har behov for å dele det.

– Slik at man ikke blir sittende alene med ting man har opplevd.

Det er behov for en større prinsipiell debatt rundt disse spørsmålene, mener hun.

– Jeg føler at hele temaet er i barnestadiet. Det er veldig mye som ikke har vært diskutert enda og det er utfordringer på alle sider av skalaen.

Dårlig markedsføring

Tirsdag 27. september offentliggjorde Vågå kommune informasjon om at det var Rune Øygard, som var siktet og senere dømt for overgrepene mot en mindreårig. Det var en stor lettelse for Pryhn å ikke lengre ha anklagene rettet mot seg.

Etter dette roet også ryktespredningen seg.

For hans del var perioden da det stod på relativt kort, slik at det hadde ingen varige negative effekter for hans person eller familien i tiden etter at han fikk sitt eget navn renvasket.

I andre saker som pågår over lengre tid, er det ikke alle som får med seg et dementi eller den faktiske versjonen av saken.

– Dermed kan det bli hengende ved en person lenge, sier han.

Pryhn ser det som en krevende oppgave å få disiplinert alle til å oppføre seg som folk i sosiale medier.

– Kraften ved å opptre i det offentlige i sosiale medier er mye større enn mange forstår, erkjenner og retter seg etter.

Han slår fast at terskelen for å ytre seg i sosiale medier er lav og at mange nok gjør det uten å tenke seg om.

I ettertid har han reflektert over om hvorvidt historier som hans egen og oppførselen til enkelte i sosiale medier, kan gjøre oss mer redde for å engasjere oss.

Han stiller spørsmål rundt hva det kan ha å si for rekrutteringen av politikere lokalt og nasjonalt.

– Det er ikke akkurat god markedsføring for å engasjere seg i samfunnsspørsmål og å være en offentlig person.