Pionéren

Artister som Björk vokser ikke på trær. Du skal aldri behøve å være i tvil om hvem du hører når hun spilles på radioen. Gjennom 30 år har hun gledet og irritert, men hele tiden vært gjenkjennelig og på leting etter nye måter å uttrykke seg på.

Nå besøker 54-åringen Oslo med sitt grensesprengende show, hvor sopp og bakterier (!) har sentrale roller. Og hun har et relativt hårete mål: Å gi oss troen på at verden kan ha sine positive muligheter etter undergangen.

Her er historien om en uredd kunstner som ikke har latt seg stoppe av verken dyp kjærlighetssorg, metoo eller drapsforsøk.

Debut

Den anarkistiske tilnærmingen til musikk og det å være en stjerne kan fort henge sammen med en barndom i åpent og forblåst landskap. Et stikkord hun ofte trekker fram selv er frihet.

Björk Guðmundsdóttir vokste opp sammen med sin miljøaktivistiske hippiemor og seks søsken utenfor Reykjavík – med jevnlig kontakt med sin far, en elektriker som senere ble en fagforeningskjendis på Island. Hun var bråmoden musikalsk og studerte fløyte og klassisk piano før skolealder. Som 11-åring ga hun ut sin første plate, hvor hun – foruten å synge islandske folkesanger – covret The Beatles og Stevie Wonder.

Men heller ikke den ensomt beliggende øystaten var immune mot punkrock og tenåringsopprør på 1970-tallet, og som 16-åring startet hun bandet Tappi Tíkarrass (som betyr noe sånt som «putt en kork i ræva på kjerringa»).

21 år gammel ble hun for første gang mor, hun fikk sin første skuespillerrolle og hun ble med i bandet The Sugarcubes. Bandet ble Islands største gjennom tidene, og ble helter hos kritikere og indierock-entusiaster verden over.

Men bandet gikk i oppløsning, og Björk flyttet til London. For å kaste seg ut i det, komme seg ut blant folk og slutte å være så sjenert. Det var et eksperiment i å være ekstrovert og vrengt inn-ut. Hva kunne da skje?

Svar: Det meste.

Plata «Debut» (1993) gjorde henne til en verdenssensasjon med sin blanding av jazz, pop og house. Musikk fra fremtiden, hørtes det ut som. Hun ble et forbilde i en musikkbransje hvor det ikke myldret av kvinnelige indie-helter. Hun innledet samarbeid med flere av de heteste britiske musikkprodusentene og hadde nesten like mange paparazzier hengende etter seg som Gallagher-brødrene i Oasis.

Hennes fremtoning, klesstil, måte å snakke på og eksotiske bakgrunn ble ikke akkurat underspilt i musikkpressen.

I et intervju med NRK fra 1993 ble hun spurt om hun bevisst spiller på det å være islandsk. Hun legger ingenting imellom i sitt svar:

– Dette er utenfor min kontroll. Det handler om engelsk rasisme. Folk fra England er hengt opp i illusjonen om at det er det beste stedet i verden og at alle andre er noen skapninger som også bor på planeten, på samme måte som sjiraffer eller aper. Du blir redusert til en åndelig skapning som flyr over Nordpolen og snakker som en alv.

Den like sjangerknusende plata «Post» fra 1995 bød på mer av det samme, inkludert hennes største hit, 50-tallsjazz-coverlåten «It’s Oh So Quiet».

Men for Björk var dette også tortur, eller «tårrrtjørrrr», som hun selv synger det på sitt særegne vis. Det å lage musikk ment for de store massene var en skremmende opplevelse. Som å hoppe fra høye klipper, som hun selv har beskrevet det.

Likevel var det en annen uhyggelig opplevelse, kanskje av det mer håndfaste slaget, som jagde henne bort fra London.

I 1996 prøvde en forstyrret, amerikansk fan å ta livet av Björk ved å sende en bombe med svovelsyre i posten. Pakken ble heldigvis stoppet av politiet før den rakk å gjøre skade. Stalkeren Ricardo Lopéz hadde et mildt sagt usunt forhold til den islandske artisten, og ble rasende da han leste at hun hadde blitt sammen med artisten Goldie.

I tiden fram mot attentatforsøket hadde han skrevet en dagbok og filmet seg selv. Der kommer det fram at han hadde forventninger til at de to skulle møtes i himmelen/dødsriket. På slutten av hjemmevideoen tar han sitt eget liv.

Björk ble beint fram vettskremt. Hun leide inn sikkerhetsvakter for å beskytte seg og sin 10 år gamle sønn og flyttet fra England. Hun var ferdig med å være en ekstrovert superstjerne.

Kreativ kontroll

Mange har nok inntrykk av at Björk er mer opptatt av naturens fire bestanddeler enn å få installert bank-ID for mobil. Men sannheten er at hun har vært en teknologisk spydspiss i hele karrieren – helt siden hun var blant de første til å få seg noe som var temmelig eksotisk for 25 år siden: En egen hjemmeside.

Plata «Vespertine» (2001) er blant de første «laptop-albumene», og Björk brukte egenhendig tre år på å finprogrammere rytmesporene.

I forbindelse med utgivelsen av plata «Biophilia» (2011) lagde hun en digitalt avansert, omreisende kunstutstilling, hvor publikum får utdelt VR-briller og selv kan få oppleve å være til stede i en av hennes musikkvideoer.

(En tilnærmet lik opplevelse kan man få ved å skrolle seg rundt 360 grader i denne videoen):

Samme album omtales som tidenes første app-album, hvor det finnes én app for hver av platas ti låter. Her finner man et essay for hver låt, innblikk i komposisjonen, noter, karaokemodus, animert video, muligheten til å bygge en trommemaskin ved hjelp av enzymer (!).

Men til tross for at hun er hands on på digital utvikling, komponering og produksjon, føler hun ikke at hun får den anerkjennelsen hun fortjener. Etter mange år i bransjen er det som om en slags oppgitt feminisme har inntatt den i utgangspunktet likestilt oppdratte islendingen.

«Kvinnen får være stemmen, sjelen og det følsomme vesenet. Mens mannen er skaperen, kreatøren og geniet», sa hun i forbindelse med utgivelsen av albumet «Vulnicura» (2015), hvor den venezuelanske produsenten Arca fikk mye ære.

Hvis det hadde vært en mannlig artist som gjorde det hun gjorde – arrangerte alle strykerne, korarrangementene og sto bak mye av produksjonen på plata – ville han fått kreditt for det, har hun sagt.

«Det er som om jeg er en svevende skapning som bare dukker opp, synger og drar hjem. Det virker ikke som folk ennå tar meg seriøst som låtskriver, arrangør og produsent.»

«Kjønning» av talent i musikkbransjen har gitt seg utslag på flere måter. Det er ikke få kvinnelige artister som siden midten av 1990-tallet har blitt sammenlignet med Björk i en anmeldelse. Spør Anja Garbarek eller Stina Nordenstam. Eller Florence and the Machine og Aurora. Begge har riktignok oppgitt Björk som inspirasjonskilde – på lik linje med storheter som Madonna, Missy Elliott, Christina Aguilera og Radiohead-frontmann Thom Yorke.

Det kan være mer nærliggende å sammenligne Björk med David Bowie når det gjelder avantgardistisk tilnærming til musikk, kunst, design, og evnen til å gjenoppfinne seg selv og knytte kontakter til likesinnede.

Björks kunstneriske utvikling etter den poppete perioden har ført til at hun har ristet av seg mange fans på veien. Allerede før plata «Medúlla» (2004), som stort sett består av Björks vokal, litt korsang, beatboxing og inuittisk strupesang, begynte det å murre.

De som var skikkelig glad i tidlig Björk, men som ikke henger med på de nye greiene lurte: Hvor er melodiene og hookene? Finnes det et refreng et sted? Vil det noen gang komme en ny, skikkelig god popplate fra henne?

Noen kan synes at det bikker over i det pretensiøse. Høres ikke platetitlene «Medúlla», «Biophilia», «Vulnicura» og «Vespertine» ut som navne-brainstormingen til et søkkrikt, alternativt Hollywood-par som skal bli foreldre for første gang?

Selv mener hun at folk ikke alltid skjønner en spøk.

– Noen ganger føler jeg at folk misforstår tekstene og ikke får med seg humoren. Mye handler om at jeg kødder med og prøver å jekke ned meg selv.

Hjertet utenpå skjorta

Björk liker å se på platene sine som dokumenter over eget følelsesliv. Hennes emosjonelle ground zero er den fire år gamle, bekmørke oppbruddsplata «Vulnicura». Den er en blytung dveling rundt tap av kjærlighet, og handler om at hun og artisten Matthew Barney, som også er far til deres 17 år gamle datter Isadora, gikk fra hverandre.

Under turnéen i etterkant – som ble avbrutt to måneder før siste konsert – kunne hun bryte sammen på scenen under fremføringen de ekstremt personlige låtene om det havarerte forholdet.

– Jeg lurer på om fysikken noensinne kan måle kjærlighetssorg, ta et bilde av det. Jeg vet ikke når menneskene første begynte å skrive historier, men alle snakker om at hjertet er knust. Åndelig er det som kniver i brystet. Det er ekstremt, har hun sagt til Pitchfork.

Men så skjedde det som ofte skjer med knuste hjerter: Det begynte å gro. Da ble det vanskeligere å holde konserter hvor «alle som har hatt kjærlighetssorg, noensinne, sitter i salen», slik hun selv formulerte det.

Björk var klar for å ha det gøy igjen. Og neste musikalske prosjekt ble plata «Utopia»: Håp, fuglesang og feministiske fremtidsvisjoner.

I portrettintervjuer av moderne dato kommer det frem at Björk bor halve året i en leilighet i Brooklyn i New York, og den andre halvparten i hennes hytte og hus på Island, med nær kontakt med moren, som nylig sultestreiket i protest mot planene om å bygge et nytt smelteverk i den islandske villmarken.

Björk engasjerer seg gjerne politisk, og en kjepphest for henne er uavhengighet for dem som enn måtte ønske det. I tur og orden har hun tatt til orde for at både Kosovo, Grønland, Færøyene, Skottland, Catalonia og Tibet skal få lov til å løsrive seg og bli egne stater.

For hun er ikke redd for å ta en fight. I Bangkok i 1996 gikk en vulkansk Björk til angrep på en kvinnelig TV-reporter som var nærgående overfor sønnen hennes. Opptrinnet, som selvsagt er dokumentert på Youtube, viser hvordan hun reagerer når «morsinstinktet tar overhånd», som hun senere har forklart det som.

Det ble også oppstyr da hun i 2000 imponerte som skuespiller i «Dancer In The Dark», en av filmene til den danske urokråke-regissøren Lars Von Trier. Kranglingen deres var så intens at Björk bet i stykker kostymet, klatret over et flere meter høyt gjerde, løp barføtt av gårde og ble borte fra filmopptakene i flere dager.

Dette var i alle fall historien som ble fortalt fra produksjonsselskapets side da filmen ble lansert.

Mange år senere kom hun med sterke anklager om seksuell trakassering mot Von Trier. Blant annet i elt lengre brev på sin egen Facebook-side. Her sier hun at merkelappen «vanskelig» ble puttet på henne, og at skjorta aldri ble spist.

Von Trier avviste anklagene, og produsent Peter Aalbæk Jensen sa det slik:

– Så vidt jeg husker, så var vi ofrene. Den kvinnen var sterkere enn både Lars von Trier og meg og vårt firma til sammen.

Utopia

Etter noen ganske mørke år i Björks liv – både på plate og privaten – kan det virke som om hun nå bugner over av en glad-apokalyptisk livsanskuelse. At hun vil bidra til å få oss på rett spor – med komplisert kunst som virkemiddel.

Turneen som skal innom Oslo Spektrum er dominert av musikk fra plata «Utopia» (2017), og det er nok dumt å forvente streite versjoner av hennes hits fra 1990-tallet.

Slik lyder rapportene fra turneen: Før konsertstart er salen fylt med svært detaljerte fuglelyder, som avløses av et 50 personer stort kor med islendinger i folkedrakter og et sju personer stort fløyteorkester. Det spilles på instrumenter som er laget spesielt for anledningen, mens scenekostymer, farger, digital kunst og virtuelle opplevelse har orkideer, sopp, skoger og bakterier som gjennomgangstema.

Anmeldere har opplevd at showet «Cornucopia» utfordrer grensene for liveformatet: «En fremtidsdrøm av lys og lyd hvor teknologi og natur blir til ett». «Den villeste visuelle opplevelsen jeg har hatt på en konserter». «Som å være i en mutert regnskog om bord på et romskip».

Selv har Björk sagt at forestillingen – som har en innlagt appell fra klimaaktivist Greta Thunberg – er en optimistisk tilnærming til hvordan vi møter global oppvarming og klimaendringene.

«Kanskje vil planter, fugler og mennesker bli til en ny hybridart i en postapokalyptisk verden?» har hun spekulert høyt.

Tiden vil vise om hun har styrken som trengs for å overbevise frafalne nittitallsfans om sin fortsatte relevans, selv uten å ha noen refreng å by på. Og om en verden av bugnende jungel, fuglesang og avanserte fløyter er mer enn en utopi.

Björk spiller i Oslo Spektrum mandag 2. desember.

Sjekk også vår anbefalte Björk-lytteliste:

Kilder: Pitchfork, Independent, The Guardian, Vulture, Rolling Stone Magazine, Dazed, Spin, NME, Evening Standard, Q Magazine, NTB, NRK.

Anbefalt videre lesning: