Den forbanna musikken

Plata til 73-åringen «Is this the life we really want?» har høstet svært gode kritikker verden over. Aftenposten, VG, Dagbladet og iTromsø trillet alle femmere, og plata gikk rett til topps av VGs albumliste på første forsøk (uke 23). Den gikk også inn i toppsjiktet i USA, England og Tyskland, for å nevne noen. Waters er mer forbanna på denne plata enn han har vært på mange år.

Er det for tidlig å la Pink Floyds politiske ideologi støve bort på museum? Finnes det store band eller artister i dag med et like brennende engasjement?

Først litt om Pink Floyds størrelse i musikken: For noen år tilbake gjorde NRK radio store lytterundersøkelser for å finne ut av nordmenns musikksmak. På spørsmål til folk over 50 om deres favoritt kom Bjørn Eidsvåg eller Pink Floyd som svar. Det var ikke så enkelt og så soleklart, men det er ikke langt fra sannheten. For Pink Floyd var og er svære. Deres album «Dark Side of the Moon» er det tredje mest solgte albumet i verden noensinne. Kun slått av Michael Jacksons «Thriller» og AC/DCs «Back in Black».

Så det er vel ikke så rart da, at Victoria & Albert Museum er smekkfullt under NRKs besøk. Flere må snu i døra. Ingen forhåndskjøpt billett – ingen inngang. Det er utsolgt mange dager i forveien.

Uro innad i bandet. Vi får vite «via via» at utstillingen hang i en tynn tråd bare dager før åpningen, etter uoverensstemmelser i bandet. Rykter det ikke er vanskelig å tro på. Det har alltid vært temperatur i Pink Floyd. Bandet har hatt tre forskjellige lederskikkelser, minst tre forskjellige retninger og mange flere kjente og mindre kjente krangler. Men det løste seg altså. Og i de dunkelt opplyste utstillingslokalene vandrer gamle fans rundt med langt grått hår i tynne hestehaler. Vi får øretelefoner ved inngangen og faller inn og ut av bandets forskjellige historier og epoker alt ettersom hvor i lokalet vi beveger oss. Det er ganske kult.

«Dark Side of the Moon» får så klart mye plass. En ekstremt populær plate som ville sette tilværelsen i perspektiv og tok for seg det Pink Floyd mente var fallgruvene i samfunnet: Ensretting, tidsjag, penger, ensomhet og fremmedgjøring. Og med oppfordring om å ta vare på egen individualitet og de myke verdiene.

Utstillingen gir en bred og grundig fremstillingen av bandets systemkritikk som dypest sett bar i seg håp om forandring og fremtidsoptimisme. Men protestene – hjalp det?

Roger Waters, bassist, låtskriver, fersk listetopp i Norge og den man kan kalle sjefideologen i bandet har i flere intervjuer uttrykt skuffelse over hvor lite som har forandret seg. Men han har ikke gitt seg. For samtidig som utstillingen i London ser tilbake på 50 år med Pink Floyd, er han i full gang med en omfattende USA-turne der han hamrer løs på dagens politiske lederskap i verden. Og spesielt president Donald Trump, som blir hengt ut på storskjerm i hver konsert.

Det lastes opp nye klipp fra Waters-konserter på YouTube hver uke, og spesielt fra låta Pigs, der Trump får ganske mye skjermtid. Og her gjelder nok ikke begrepet «all PR er god PR». I kommentarfeltene er responsen akkurat så blanda som man kunne forventa seg. Fansen som hater Trump hyller Waters, trumpsupporterne er ikke like begeistra. Enkelte takker for følget og sier at de aldri skal høre på hverken Waters eller Pink Floyd noen gang igjen.

Det er gøy med de grå hestehalene på utstillingen i London, men om sant skal sies (og det skal det vel?) så er det mange unge folk i lokalet. Et publikum som ikke var født da bandet kom med sin første utgivelse i 1967. Lever interessen for psykedelisk rock og politiske tekster? Det ser litt sånn ut her inne.

Dagens protestmusikk. Finnes det tilsvarende politisk engasjement og temperatur i dagens popmusikk? Norske Karpe Diem frekventerer VG-lista hyppig, og er åpne om sin dype skepsis til høyresiden i norsk politikk og i særdeleshet Frp. Den amerikanske rapperen Kendrick Lamar blir av kjennere sett på som en slags redningsmann for den politisk slagkraftige rappen.

Vi skal jo heller ikke glemme band som Rage Against The Machine, Green Day og Public Enemy (for å nevne noen). Men det begynner å bli lenge siden, gjør det ikke? Vokalisten i Rage (som for øvrig er splitta), den illsinte Zack de la Rocha, er 47 år, og langt unna rampelyset.

Musikkjournalist i NRK P13, Svein Terje Torvik, mener at der enkelte band har hatt sine mer spesifikke kampsaker (REM og dyrevern, Public Enemy og de svartes rettigheter i USA), så har man hold for å mene at Pink Floyd har vært konsekvente og vedvarende i sin dypereliggende systemkritikk.

Psykedeliaen, med Pink Floyd som yppersteprester, sprang ut av en ide om nye livsanskuelser og større helhetsforståelse (og en klype dop, kanskje). Den inspirerte til drøm og frigjøring da den etablerte seg i det alternative musikkmiljøet mot slutten av 60-åra. Roger Waters har den samme overbevisningen inngrodd og permant etablert i sin musikalske innramming og forståelse av samtida. Og den nye plata har fått en frisk og tidsriktig produksjon av Radiohead-produsent Nigel Godrich.

Én for og én imot. Men er innholdet i Roger Waters' protest tidsriktig? Pink Floyd-ideologien, om vi kan kalle det det?

– Det å sitte rundt leirbålet og snakke om politikk er utdatert. Det som skjedde på 60- og 70-tallet fungerte ikke. Se hvor vi er i dag! Det er ikke vanskelig å være imot Donald Trump. De fleste er jo det.

Ordene tilhører Edvard Valberg fra det norske bandet Honningbarna som nylig vant Bendiksenprisen, blant annet for sin «kaotiske uforutsigbarhet». 300.000 publikummere i Mexico City i oktober i fjor var et svært leirbål, men ok. Valberg mener at historien har vist oss at protestviser ikke funker, og han har kanskje et poeng.

– Vår generasjons utfordring er informasjonsstøyen som gjør det vanskelig å i det hele tatt finne selve emneknaggen. Hvilken mann skal egentlig henges? Systemet er intrikat og veldig forvirrende, og vanskelig å forstå. Det er lett å bli lamma. Det er en kjempeutfordring.

Han innrømmer samtidig at Honningbarna utelot låta «Fri Palestina» fra tysklands­utgivelsen til albumet «La Alarmane Gå» fordi de ble fortalt at ingen ville kunne jobbe med dem om den var på albumet. En risikovurdering der altså. «Er det verdt det? Nei.»

– Protestmusikken er ikke like høyrøstet. I det store og hele er det blitt tabu å protestere. Det er liksom ikke kult, sier Pål Moddi Knutsen.

Støtter Waters. I fjor høst ga han ut albumet «Unsongs» med 12 sensurerte låter fra 12 forskjellige land. Moddi liker det han ser og hører fra Roger Waters.

– Det er ikke mange som kjører på så hardt som Waters. Og han har blitt mindre subtil med åra. Hovedproblemet i dag er den totale ignoransen. 95 prosent av det vi hører på har ikke innhold. Det er et sykdomstegn.

Gjennom Unsongs-prosjektet har han erfart at det er vanskelig å få spilt protestviser på radioen.

– Aksepten for kontroversielle budskap har minket betraktelig. Jeg synes det er litt skummelt. Roger Waters har risikert en del. Han har mistet sponsoravtaler med flere banker i USA fordi han er en uttalt boikotter av Israel. Han har lidd milliontap. Ole Paus er nøye med å påpeke at låta «Bon Voyage» ikke er en protestsang, men det er den jo!

Moddi mener protestmusikken har lidd ytterligere tap fordi man på 60- og 70-tallet hadde overdreven tro på hva man kunne få til med musikken, og her er han sånn sett på linje med artistkollega Valberg fra Honningbarna.

– Men vi trenger protestmusikken, selv om den ikke kan forandre verden. Se på Victor Jara fra Chile. Han var aldri på bestselgerlistene, men han var viktig for venstresidens kamp i Chile. På samme måte kan protestsanger være viktig i dag, det er ikke nødvendig å være på topp 20. Men det er opp til lytterne og bransjen å slippe dem til.

Jara ble myrdet rett etter militærkuppet i Chile på tidlig 70-tall og musikken hans ble selve symbolet på kampen mot militær undertrykkelse og urettferdighet i hele Latin-Amerika.

Tilbake på museet. Vi møter Chris Irving. Han har tatt toget fra Liverpool til London for å se Pink Floyd-utstillingen. For ham er bandet og musikken en livsform. Spesielt albumet «The Wall» fra 1979. Han tar av seg på overkroppen og beviser det: En tettpakket tatovert ryggtavle. Kun med motiver hentet fra favorittalbumet.

– Det er melankolien som taler til meg, sier han og røper at han leter etter nye motiver mens han suser rundt i lokalet.

Hvor skal vi avslutte? Med mailen vi sendte til en forsker på området:

SPØRSMÅL: Pink Floyd. Støvete gamle gubber, eller fortsatt relevante?
SVAR: [...] er det akseptabelt som argument at man ikke er meningsberettiget eller kan ha innsikt etter en viss alder?

Hm. Svaret er vel nei. Og svaret på spørsmålet om det er for tidlig å la Pink Floyds politiske ideologi støve bort på museum er vel kanskje ja. Eller nei. Alt ettersom hvem du spør. Men finnes det store band eller artister i dag med et like brennende engasjement som Pink Floyd?

Ja. Roger Waters (73).

• Les anmeldelser av «Is This The Life We Really Want?»:

VG: «For sett mot bakteppet av at Sex Pistols i sin tid gikk med «I hate Pink Floyd»-skjorter: Lite er mer samfunnsrøskende og voksenpunkete i 2017 enn nettopp Roger Waters. Det skulle man virkelig ikke trodd.» (5)

Aftenposten: «Roger Waters (73) er fortvilet over verden og forbannet på Donald Trump. Sånt blir det overraskende god musikk av.» (5)

DN: «Og når Waters peker sin lange bassfinger mot noe, dirrer den av intensitet, men også av medfølelse og vemod over livets forgjengelighet.»

iTromsø: «Waters’ evne til å skrive rene, nesten simple melodier, basert på blues og folkemusikk, og så blåse dem opp til wagnerske proporsjoner, er ett hundre prosent intakt.» (5)

Rolling Stone Magazine: «​[...] a 12-track dystopien concept LP that makes The Wall read like Rebecca of Sunnybrook Farm, is precisely his emeritus off-the-leash ranting, a fitting response to the stench and stupidity of our present moment.» (4 av 5 stjerner)

• Hør:

• Anbefalt videre lesning:

Ung, lovende og død. Tre år etter debutalbumet Grace, svømmer Jeff Buckley (30) uti Mississippi-elva, iført boots og klær. Han kommer aldri tilbake. Les saken

Se video: Thomas Dybdahl & Co. tolket Jeff Buckley i NRK Spillerom.