Seltzer, cannabis
Foto: Thomas Søbstad

På høy tid

Cannabis var samfunnsfiende nummer én. Nå er det en millardindustri, et trendy kosttilskudd og en medisin som forandret livet til en treåring på Karmøy.

For noen uker siden satt jeg hos en familie på Karmøy med narkotika i blodet. I fanget mitt lå deres tre år gamle datter, Zarah Angelica, en nydelig liten jente som har måttet tåle mye i sine første leveår. Også hun har narkotika pumpende rundt i årene.

CBD-olje heter stoffet vårt. Det er et ekstrakt av cannabisplanten, de samme grønne, vifteformede bladene som tørkes for å lage marihuana, verdens mest brukte, ulovlige rusmiddel. Hun skyter det med en sprøyte inn i magen, jeg drypper det under tunga, men målet er det samme. Vi håper begge at dette skal gi oss en medisinsk effekt.

For min del er det ikke noe alvorlig. Jeg har en litt irriterende, medfødt skjelving, såkalt essensiell tremor, som cannabis kanskje kan lindre.

For Zarah Angelica er det mer som står på spill. Hun er født med Aicardi-syndrom, en sjelden sykdom som blant annet gir henne voldsomme epilepsianfall. Det første året vekslet hun mellom å være spastisk og komatøs. Kraftige medisiner slet på den lille kroppen. Foreldrene Carl Fredrik og Bergljot fryktet at hun ikke ville overleve.

Zarah Angelica, liten

FØR: Ansiktet til Zarah Angelica var svulmet opp, en bivirkning av en medisin hun gikk på før familien oppdaget CBD.

Foto: Privat
Thomas og Zarah

NÅ: Forskjellen på Zarah Angelica da jeg traff henne og på familiens gamle videoopptak er slående.

Foto: Skjermdump / NRK

SE OGSÅ: Trygdekontoret - Cannabiz

Vendepunktet var cannabisolje, som familien oppdaget i et nettforum, og importerte ulovlig fra Sverige. Medisinen gjorde at Zarah Angelica kviknet til. Hun ville leke, kunne sitte selv, holdt blikket og kunne til og med gripe om lekene sine.

Stoffet vi har i kroppen og det en tredjedel av alle nordmenn har røyket minst en gang i løpet av livet, er begge deler cannabis, og har mange av de samme effektene. Men det er én viktig forskjell: CBD-olje gir ikke rus.

Cannabisplanten inneholder hundrevis av forskjellige substanser, som aktiverer diverse reseptorer i hjernen. De mest kjente er THC, det psykoaktive stoffet som gjør deg høy, fjern, stein og så videre, og CBD, som ikke gir denne ruseffekten. Ekstraktet vårt er basert på CBD, og inneholder bare en umerkelig mengde THC. Men siden det like fullt er et ekstrakt fra cannabisplanten, som står oppført på norske myndigheters narkotikaliste, er også vår medisin per definisjon narkotika.

Det fikk familien merke konsekvensene av, da politiet en dag ringte på døren med en rettskjennelse for å ransake huset. Politiet beslagla medisinen, og varslet at familien ville bli meldt til barnevernet og siktet for narkotikaforbrytelser.

CBD

DEN NYE OLJA: Min medisin, skrevet ut av min fastlege med godkjenning fra legemiddelverket, dryppes under tunga med en pipette.

Foto: Thomas Søbstad / NRK

Vi lever i en pussig tid, for kort tid etter at norske myndigheter prioriterte å bruke sine knappe ressurser på å beslaglegge cannabismedisinen til en syk treåring, investerte de samme myndighetene over en milliard i industrien som lager den. Mellom januar og april i år, tjente det norske oljefondet 446 millioner på sine aksjer i fem forskjellige cannabis-selskaper. Sånt skjer, tror jeg, fordi vi befinner oss på et historisk vippepunkt, hvor den myteomspunne cannabisplanten blir forvandlet fra å være en kriminalisert og fryktet samfunnsfiende til å bli en lovende medisin, et trendy kosttilskudd og ekstremt innbringende industri.

Ingen steder er denne revolusjonen tydeligere enn i mitt fedreland, USA.

Det grønne skiftet

Den amerikanske delstaten Oregons eneste millionby, Portland, er et sted i konstant endring. På snaue 20 år har byen gått fra å være en røff havne- og tømmerby, til å bli selve symbolet på trendy alternativkultur, en by totalt dominert av hipstere.

Her skal man være hypermoderne og samtidig jordnær og autentisk, med Iphone i den ene hånda og en kopp kaffe brygget på apebæsj (såkalt kopi luwak) i den andre. Og dinglende mellom det rufse-friserte tømmerhoggerskjegget og den nøye voksede barten: en joint eller en vape-pen med cannabisolje.

Oregon var en av de første delstatene i USA til å avkriminalisere besittelse av cannabis, og i 2014 ble all bruk av planten legalisert. Marihuana er nå lovlig i 9 delstater, samt Washington DC. I 2013 ble Uruguay det første landet i verden til å legalisere salg og bruk av cannabis. I 2018 fulgte Canada etter. Mange flere delstater og land har avkriminalisert, og myket opp regelverket for medisinsk bruk.

Sånt blir det penger av. I fjor skapte den lovlige cannabis-industrien inntekter på 107 milliarder kroner, en økning på 28 prosent siden året før, som også var et historisk rekordår. Og skal man tro entusiastiske analytikere, investorer og så videre vil veksten fortsette samme eventyrlige tempo i flere tiår.

cannabis-gartneri

TJALLGRI LA: Det gigantiske gartneriet til Alfred Pedersen & Søn på Odense er et vakkert syn for dem som setter pris på veldreide cannabisplanter.

Foto: Thomas Søbstad / NRK

I dag reguleres og skattlegges Portlands 150 utsalgssteder, såkalte dispensaries, av det statlige alkoholbyrået, men Portland-hipsternes jag etter eksklusiv (men etisk og ikke-undertrykkende) coolness sørger for at det lokale cannabisuniverset forblir alt annet enn byråkratisk og gammelmodig.

For tiden er cannabis-feminisme hot. Reklamebyrået Ladies Of Paradise leverer «female-oriented cannabis content», Make & Mary er en «woman and minority-owned» bedrift som tilbyr cannabisbaserte skjønnhetsprodukter og aromaterapi og feministiske magasiner som Dope Girls og Broccoli skriver om etisk forsvarlig, inkluderende og tidsriktig cannabisbruk.

Ifølge hypen skal CBD, som puttes i drinker, godteri, pizza og gud vet hva, hjelpe mot angst, smerter, spasmer, dårlig sexliv og alt annet som ikke er bra.

Cannabis-kremer
Foto: Whoopi and Maya / Instagram

Kort sagt: cannabis er ikke hva det engang var. For i min oppvekst betydde cannabis mildt sagt noe ganske annet enn feministisk reklame, sunnhet og velvære-fetisjering og dresskledde finansfolk med dollartegn i øynene.

To steine menn, griner igjen

I 80-tallets osloforsteder var det den tunge hasjrøykinga som gjaldt, der den seige, mørke kvaen fra planten (bedre kjent som hasjisj) ble gnidd inn med tobakk og røyka fra divverse hjemmelagde piper akkompagnert av Black Sabbath, Accept og Venom på full guffe. Gjerne hjemme hos kompiser som hadde storebrødre med narkoproblemer (for kritikerne hadde LITT rett i at hasj ledet til sterkere stoffer, ikke på grunn av hasjens iboende kjemiske egenskaper, men fordi den knallharde kriminaliseringen førte til at hasj ble solgt på samme steder og av de samme menneskene som også solgte amfetamin og heroin), der vi kunne skrape ut restene (såkalt «kækk») fra pipene som lå strødd utover.

Skullbong 65 x 50 cm, kull på papir, 2007

Skullbong, 65 x 50 cm, kull på papir (Sverre Malling, 2007)

Det var sånn det var i den delen av norsk ungdomskultur mange av oss tilhørte på den tiden, det var – i dobbelt forstand – lufta vi pusta. Enten så var du døll streiting som drev med idrett eller Ten Sing, eller så var du rocka opprører. Og da var cannabis en sentral del av pakka.

Jeg må innrømme at jeg aldri har vært spesielt begeistret for å røyke hasj. Det har aldri gitt meg så mye annet enn en tilstand jeg vil beskrive som en midlertidig, mild lobotomi, ofte med en sterk touch av noia. Men dét har ikke vært noe hinder, å nei da, langt ifra! Derfor har jeg en lang rekke ikke spesielt kule minner om hasjrøyking, innhyllet i en rar, kjip tåke av delvis koma og helvis frykt.

Det var den gangen jeg falt og slo hull i bakhodet etter en aften hos noen kompiser som var veldig begeistret for å kombinere hasjrøyking og såkalt mah jong, dette mystiske – og totalt meningsløse og kjedelige – spillet fra Østen der man plasserer terninglignende brikker i forskjellige mønster. Eller den gangen en gjeng som skulle til byen fra Nesodden etter et vorspiel der det hadde blitt røyka såkalt «tette», fikk en intens badtrip på ferja, et fenomen som for all framtid ville omtales som «båtbæding».

Converse, (Venom)

Converse, (Venom), 57 x 76 cm, kull på papir (Sverre Malling, 2007)

Tegninger av kunstner Sverre Malling.

For ikke å snakke om den gangen jeg og min venn Pål skulle ned til byen etter å drukket noen duggfriske pils i min leilighet i Oslo. På veien ned stoppet vi for å kjøpe kinamat hos Kim på Bislett, før turen gikk videre til Café Nordraak, en kunstnercafé ved SAS-hotellet. Der traff vi selveste Goggen – kjent fra Jokke-låta «To fulle menn», hvor han får juling mens fortelleren (trolig Jokke selv) blir taua.

Den slitne, men karismatiske sørlendingen ville selge oss hasj, og vi så på hverandre og bare: «Ja, hvorfor ikke? Det er HÆLJ.»

Men, advarte han oss med mysende, faretruende blikk: «Vær jævla forsigti med denne, gudder, for den dynget i opium».

Opium, du. Pål og jeg så på hverandre, begge to med hodet fullt av assosiasjoner til det gamle Kina, der menn med hårpisk og kimono lå med ekstra smale øyne i stabilt sideleie på madrass og røyket seg til nirvana. Vi hadde jo allerede spist kinamat, så her var det med andre ord duket for KINESISK TEMAKVELD. Vi gikk utenfor, mekka og røyka. 10 minutter senere lå vi begge i nokså ustabilt sideleie i en grushaug og kastet opp kinamat gjennom både munn og nese mens vi gråt høylytt. Etter hvert greide vi å stable oss på beina, men vi var så dårlige at vi måtte leie hverandre hele veien opp til hybelen min, gråtende hele veien. Var det verdt det? For å svare på kantonesisk: 唔系 (nei).

Så, ja, hva skal man si? Hvorfor fortsatte jeg å innimellom røyke dette satans ugress? Svaret er selvfølgelig at hasjen og dens mor cannabis alltid har vært del av en større pakke. Det var aldri bare en hvilken som helst urteplante som gjør rare ting med rare folk, men en kulturell – ikke minst popkulturell – såkalt markør, et symbol for opprør, rock'n'roll og coolness.

Kulhetens kål

Up in smoke

PUTTI PLUTTI POT: Cheech & Chong i «Up In Smoke» (1978)

Foto: Paramount Pictures

Som enhver cannabis-connoisseur gladelig vil bruke timevis på å mansplaine (eventuelt cannsplaine) deg, har mennesket kjent til (og kost seg noe verre med) cannabisplanten i tusenvis av år. Likevel gir det, i alle fall for vårt formål, mening å begynne historien i USAs sørstater i 1910 – da hundretusenvis av fattige meksikanere krysset grensa på flukt fra en blodig revolusjon i hjemlandet.

Med seg i bagasjen hadde de cannabis – eller marihuana, som de kalte det. Og det var blant disse mørkhudede, sosialt utstøtte fremmedarbeiderne, som bosatte seg i utkanten av sørstatsbyer, hvor de tok tunge og dårlig betalte jobber, at den første stoner-kulturen i USA vokste frem. Helt frem til godt etter andre verdenskrig var marihuanarøyking i all hovedsak forbundet med fargede minoriteter.

I 1920 begynte forbudstiden i USA, da myndighetene forbød produksjon, import, transport og salg av alkohol. Med det åpnet de også et umettelig marked for alternative, lovlige rusmidler, deriblant de avslappende, latterfremkallende urtene i meksikanernes sigaretter.

I storbyene dukket såkalte «tea pads» opp, møtesteder hvor gjestene røykte marihuana i stedet for å drikke. Det var på samme tid og sted at jazzen oppsto, og de stort sett afroamerikanske musikerne innledet det som skulle bli et kjærlig og langvarig kjærlighetsforhold mellom musikksjanger og rusmiddel. Og det var her, blant stilfulle hep cats og vipers i det myteomspunne og mildt sagt livate utelivet i de svarte områdene av byer som New Orleans, at jointen fikk sin kulturelle status. På sett og vis var det der og da, i møtet mellom jazz og cannabis, at selve konseptet coolness oppsto.

King & Carter Jazzing Orchestra, Houston, Texas, 1921

PIONERER: King & Carter Jazzing Orchestra, Houston, Texas, 1921.

Foto: Robert Runyon / The Center for American History, The University of Texas at Austin.

Selve kongen av jazz, Louis Armstrong, sier det sånn: «It’s a thrill to think back to those beautiful times and the wonderful cats who congregated to light up some of that good shuzzit – meaning, good shit.»

I løpet av 40 og 50-tallet bredte cannabisbruken i USA om seg, da beatgenerasjonens «white negroes» introduserte collegestudenter med opprørstrang for svart musikk og dertilhørende ruskultur. Svartkledde, seksuelt frigjorte, bebrillede og forsøksvis intellektuelle beatniks fylte lungene, blåste ut og lot seg innhylle i en THC-holdig eim av mystikk.

Cannabisens virkelige gullalder kom på 60- og 70-tallet, da de foregående tiårenes ungdommelige subkulturers forsøk på å definere et alternativt, kulturelt, spirituelt og politisk generasjonsprosjekt kulminerte i hippietiden, det nærmest altomfattende ungdomsopprøret som gjorde motkultur mainstream. Over hele den vestlige verden dytta horder av unge folk i seg cannabis i ymse varianter (og et assortert utvalg andre rusmidler), mens de protesterte mot krig, mot rasediskriminering og helt generelt mot det kortklippede, autoritære streitingsammfunnet.

APHS136

PROTEST: Et lastebillass med hippier ankommer en demonstrasjon mot Vietnamkrigen på Kezar Stadium i San Francisco, 1967.

Foto: NTB SCANPIX / AP
Hasj-røyking i Slottsparken

GOD STEMNING: Hasjrøyking i slottsparken i 1966.

Foto: T. Skillestad / SCANPIX

Siden den gang har den mystiske grønne planten vært uløselig knyttet til det meste som lukter søtlig av rotløshet, opprør og kreativitet, kort sagt: alt som er kult. Sånn sett går det en linje fra cannabisrøykingen til svarte, marginaliserte hipstere i rasesegeregerte New Orleans til de elektroniske sigarettene til dagens reklamebyråansatte middelklasse-hipstere i cannabisbyen Portland.

Jeg har for øvrig selv opplevd portlandernes lidenskapelige forhold til cannabis, da jeg besøkte byen for å jobbe på et prosjekt i studioet til støyrockkongen Mike Lastra, kjent fra bandet med det smekre navnet Smegma (de av dere som ikke vet hva navnet betyr må nesten google det selv). Lastra ser ut som en blanding av Yoda og Frank Zappa, det vil si som en fyr som er veldig glad i cannabis. Han brukte innspillingspausene til å 1) røyke svære jointer og 2) nistirre på sine hjemmedyrkede planter i et high-tech mikroskop. Da sto han bøyd i lang tid over mikroskopet, mens han stønnet sakte og gjentok ordene «oooh ... kind bud ... kind bud ...» (hvilket skulle bety at planteskuddene produserte en lun og god rus).

For sånn har det vært i alle år, synes jeg, at cannabis-entusiaster tar LITT for mye av, og gjerne lager LITT for mye hurlumhei rundt det faktum at de liker å bli høye som hus. Men, nå skal det sies at det ikke bare er cannabis-røykere som lager et enormt leven ut av folk setter pris på såkalt good shit. For akkurat det har de jaggu til felles med samfunnet for øvrig, og spesielt den delen som sysler med lov og rett.

Cannabisplante

SNILLE, SNILLE PLANTE: For cannabisentusiaster er nærbilder av planten som porno. Magasinet High Times trykket lenge midtsidebilder av spesielt formfullendte eksemplarer på samme måte som Playboy viser frem snerte midtsidepiker.

Foto: Thomas Søbstad / NRK

Nonne, je ne regrette rien

Jeg har selv blitt arrestert i tjall-relatert sammenheng en gang. Det skjedde i en periode da jeg jobba på lager, og hadde overtalt lagersjefen om å kjøre meg innom en bandkollega en ettermiddag for å hente noe musikkutstyr. Mens vi sto der i Oslo sentrum utenfor det lille huset min kompis delte med en transvestitt som pleide å kle seg ut som nonne, og lempa forsterkere og trommer gjennom snøhaugene utenfor huset (hasjrøykere pleier ikke å være så ivrige på snømåking), kom tre politimenn i sivilpolitiuniform (brun skinnjakke og syrevaska jeans) og gjennomførte en regelrett razzia i huset.

Sjefen min og jeg fortsatte å fylle opp varebilen med utstyr, mens de holdt på med sitt. Da skinnjakkene fant et hekto hasj på et bord, samlet de oss (min bandkollega, sjefen min, nonnetransvestitten og meg) utenfor huset og spurte hvem oss som eide den. «Den er nok min», innrømmet min rockekollega noe slukøret. Jeg hadde jo ikke noe med dette å gjøre, så jeg og sjefen min snudde oss og begynte å gå mot bilen for å begynne å lempe igjen. Men det ville ikke politiet ha noe av. De huka fatt i meg og slo på meg håndjern. Det gjorde de også med min med-rocker og herr nonne.

Sjefen min brød de seg ikke om, så han fylte opp bilen og dro, mens de tre uglade musketerer ble stående med håndjern i halvannen time mens det som føltes som halve Oslo glanende passerte på vei hjem fra jobb. Til slutt kom bilen som skulle ta oss til arresten, og vi ble stuet sammen i baksetet med håndjernene fremdeles på. I midten satt nonne-transvestitten som skrålende og trassig sang Edith Piafs «Non, je ne regrette rien» («Nei, jeg angrer ingenting») hele veien til politihuset.

Der ble jeg sittende på glattcelle i et par timer, inntil en av skinnjakkene kom inn, og med alvorspreget stemme sa at «Jaja, nå har partnerne dine lagt alle kort på bordet, så nå er det opp til deg hvor vanskelig du vil gjøre dette. Det beste er at du tilstår øyeblikkelig.» Jeg visste ikke hva jeg i så fall skulle tilstå, så det ble det ikke noe av. Han sukket tungt, og jeg fikk gå.

Det var en absurd opplevelse, men sett i et større perspektiv var det kanskje ringvirkningene av den såkalte krigen mot narkotika jeg fikk kjenne på kroppen, denne snøtunge ettermiddagen i Oslo.

Hundreårskrigen

Da de meksikanske innvandrerne ankom sørstatene, fantes det få restriksjoner på cannabisbruk i USA. Det samme gjaldt mesteparten av verden, med unntak av Hellas, Tyrkia og enkelte britiske kolonier. Ikke fordi rusbruk generelt var sosialt akseptert, men fordi cannabis ikke ble ansett som et samfunnsproblem på samme måte som alkohol. Det skulle forandre seg.

De meksikanske flyktningene var upopulære i sitt nye land, hvor lokalbefolkningen så på de spansktalende, svartsmuskede nykommerne og deres fremmede skikker som en kilde til kriminalitet, bråk og generelt sosialt forfall. Selve symbolet på meksikanernes fremmedartethet var at mange av dem røyket cannabis, eller «marihuana» som meksikanerne kalte det.

I 1915 angrep den meksikanske revolusjonsgeneralen Pancho Villa – med en hær som (med rette) var beryktet for heftig marihuana-bruk – byen Columbus i New Mexico, og drepte et sted mellom 10 og 20 amerikanere, hvorav flere var sivile. Amerikanske myndigheter svarte med å sende tusenvis av soldater inn i Mexico på et mislykket hevnoppdrag. Avisene skrev om hvordan «djevelsk ugress» gjordet meksikanerne gale, seksuelt utagerende og voldelige.

New York Times

Faksimilie fra The New York Times, 1921.

Foto: Faksimile / New York Times

Med det bakteppet innførte en rekke stater lokale forbud mot cannabis-røyking på 20- og 30-tallet. I samme periode vokste motstanden mot alkoholforbudet, helt til myndighetene til slutt ga opp forsøket. Dermed frigjorde de en hærskare av desillusjonerte, hardbarkede politifolk, som hadde lang erfaring med å bekjempe rusbruk. Mange av disse meldte overgang fra krigen mot alkohol til krigen mot narkotika. En av dem var den beryktede Harry Anslinger, som i 1930 ble den første lederen for Federal Bureau of Narcotics.

Det var i utgangspunktet en relativt liten, med 300 ansatte og et mandat som begrenset seg til å håndheve de føderale lovene mot heroin og kokain. Men Anslinger var en ambisiøs mann, som så sitt snitt til å få større innflytelse. Byrået drev en aggressiv kampanje for et føderalt forbud mot cannabis.

reefer madness
Foto: Faksimile

Cannabis er det mest voldsfremkallende rusmiddelet i verdenshistorien, sa Anslinger. Et rusmiddel som «makes a murderer who kills for the love of killing out of the mildest mannered man.»

Jeg er ikke opptatt av å romantisere cannabis (tvert imot, jeg forbinder det som nevnt med grining, spying og båtbæding). Det finnes gode argumenter for streng regulering, men absurde eventyr om et djevelsk Dr. Jekyll & Mr. Hyde-serum har aldri vært blant dem.

Så vidt jeg kan forstå har cannabis-entusiaster rett i det evinnelige maset om at stoffet er mindre farlig enn alkohol. Cannabis er ikke like giftig for kroppen, det er mindre assosiert med risikoatferd, gir ikke noe særlig abstinenser og er mindre avhengighetsdannende. Men det betyr ikke at er cannabis trygt. 1 av 10 av dem som prøver, vil en gang i livet oppleve avhengighet. THC kan fremskynde eller være medvirkende årsak til psykoselidelser. Og mye tyder på at hyppig bruk medfører midlertidig svekkede kognitive funksjoner, som læring og hukommelse. I USA raser nå debatten om risiko forbundet med også CBD.

Likevel er det viktig å huske på det ikke var det medisinske miljøet i USA på 20- og 30-tallet som presset frem økt kriminalisering av cannabis, tvert imot protesterte en rekke leger og forskere mot «reefer madness»-propagandaen.

Til Kongressen ga Anslinger blant annet følgende begrunnelse for et forbud: «There are 100,000 total marihuana smokers in the U.S., and most are Negroes, Hispanics, Filipinos and entertainers. Their Satanic music, jazz and swing result from marihuana use. This marihuana causes white women to seek sexual relations with Negroes, entertainers and any others».

For Anslinger og FBN var cannabis en god fiende, og en strategisk arena å utkjempe samtidens verdikamp. Det var dessuten et rusmiddel som i hovedsak ble brukt av de gruppene i samfunnet politiet ønsket seg strengere kontroll over: Fattige, afroamerikanere og meksikanere.

I 1937 ble innsatsen kronet med seier, da Marihuana Tax Act forbød cannabisbruk på føderalt nivå i USA. Anslinger ble sittende som leder for FBN i tre tiår, og har i ettertid blitt tilskrevet en betydningsfull rolle i utviklingen av amerikansk og dermed også internasjonal narkotikapolitikk.

I 1961 skrev 186 FN-land under på FNs narkotikakonvensjon, en internasjonal avtale som forpliktet dem til å forby cannabis på lik linje med stoffer som kokain og heroin, slik USA allerede hadde gjort det i flere tiår. I årene som fulgte kom lovendringer over hele verden, inkludert i Norge i 1965.

Samfunnsfiende nummer en

I 1971 trappet president Richard Nixon opp krigen mot narkotika i en berømt tale, hvor han omtalte rusmisbruk som «public enemy number one». Et av hans tiltak for å løse narkotikaproblemet, var å sortere cannabis i kategorien for de mest skadelige stoffene, sammen med heroin.

Mannen som står ved siden av Nixon på scenen er rådgiver John Ehrlichman. Ifølge journalisten Dan Baum innrømmet Ehrlichman i 1994 at opptrappingen av narkotikakrigen var ledd i en kulturkrig mot borgerrettighetsbevegelsen som beskyldte dem for rasisme og hippiene som protesterte mot krigen i Vietnam:

«The Nixon campaign in 1968, and the Nixon White House after that, had two enemies: the antiwar left and black people. You understand what I’m saying? We knew we couldn’t make it illegal to be either against the war or black, but by getting the public to associate the hippies with marihuana and blacks with heroin, and then criminalizing both heavily, we could disrupt those communities. We could arrest their leaders, raid their homes, break up their meetings, and vilify them night after night on the evening news.»

«Did we know we were lying about the drugs? Of course we did.»

I tiårene som fulgte etter krigserklæringen ble straffene skjerpet, og andelen av den amerikanske befolkningen som til enhver tid satt bak lås og slå for ikkevoldelige narkotikaforbrytelser skjøt i været. I 1980 var antallet 50 000. I 1997 var det 400 000.

I 2008 var det en halv million. Samme år meldte Washington Post at en av fem svarte menn i USA vil tilbringe tid i fengsel på grunn av et narkotikarelatert lovbrudd. Fortsatt blir over 800 000 amerikanere arrestert hvert år for bruk og besittelse av cannabis alene.

Fredspipen tennes?

Men tidene forandrer seg, og i dag er selv flertallet av dem som stemmer på Nixons partifeller i Det republikanske partiet tilhengere av å legalisere cannabis, i likhet med det amerikanske folket for øvrig. Her i Norge er interessen for legalisering mindre, men en økende andel av befolkningen støtter ulike former for oppmyking av lovverket.

Personlig liker jeg CBD-oljen som strømmer rundt i kroppen min bedre enn kækk sugd gjennom tobakk. Jeg skjelver fortsatt, så den ønskede effekten har vel uteblitt, men jeg føler meg bedre rent psykisk. Det kan jo tenkes at det er den såkalte placeboeffekten som slår inn, men det tror jeg ikke, ettersom jeg ikke hadde noen særlig store forventninger om at dette skulle skje.

Zarah Angelica trenger ikke lenger å være redd for politiet. Nå har familien tillatelse til å importere stoffet privat. Familiens kamp er imidlertid ikke over av den grunn, for medisinen koster dem 15 000 kroner hver måned. Det er en tung bør å bære for en familie som må prioritere pleie fremfor jobb.

Cannabis kommer antagelig til å være et kontroversielt tema i lang tid fremover. Planten har en mystisk evne til å trollbinde både dem som elsker den og dem som hater den – og nå også dem som skal tjene penger på den. Det har ført til overdrivelser både om hvor farlig den er, men også, sannsynligvis, om dens magiske og helende egenskaper.

I løpet av de siste hundre årene har den stått i sentrum for politiske og kulturelle kamper som har handlet om alt annet planten i seg selv. Så norsk politi utfører narkorazzia for å beslaglegge den livsviktige medisinen til et lite barn, er det i mine øyne mulig å se det som en ringvirkning av cannabisplantens komplekse historie. Det viser at urten med de grønne, vifteformede bladene er et kulturelt fenomen ladet med så mye symbolikk, at det selv på Karmøy i Norge er umulig å løsrive den fra krigene, frykten, mytene og drømmene.

SE OGSÅ: Trygdekontoret - Cannabiz