Nyttårsbarnet

1977 – året da Star Wars har premiere på kino, Anders Langes parti skifter navn til Fremskrittspartiet, Elvis Presley dør og Anita Skorgan blir vår nye favorittartist.

På nyttårsaften sitter hundretusener av nordmenn foran fjernsynsapparatene og ser Odd Grythe lede underholdningsprogrammet «Takk for det gamle – godt nytt år!» på NRK. Ute er det fullmåne. Det er hektisk aktivitet på Regionssykehuset i Tromsø, som de fleste kvelder, men noe var likevel annerledes.

Odd Grythe holder TV-seerne oppdatert hver gang et nytt barn blir født ett eller annet sted i Norge denne kvelden, og da han får beskjed fra nord om at et barn er blitt født i Tromsø klokken 23.59 er saken klar.

Årets nyttårsbarn: Pike, 50 cm, 3400 gram. Her begynner et liv.

Det røde skinnet fra nyttårsrakettene lager en ramme rundt vinduet til fødestua inne på Kvinneklinikken i Tromsø. En av sykepleierne kjører en mor med en nyfødt datter ut i gangen utenfor vaktrommet, hvor en telefon står klar. Stemmen i den andre enden tilhører Odd Grythe.

– Ligger du i sengen og snakker med meg nå?

– Ja.

– Du har vel ikke fjernsynsapparat på?

– Nei.

– Var pappaen til stede ved fødselen?

– Ja, hele tida.

– Er han der nå?

– Nei ikke akkurat nå. Han er oppe og ser på TV.

Publikum i studio ler høyt.

– Han er avslappa. Det er godt, smiler Grythe.

Kvinnen som akkurat har født en datter og nå snakker med Odd Grythe på direktesendt fjernsyn heter May Tove Vangberg. Hun bor med mannen Per Hugo og deres fireårige sønn Paul i den lille bygda Sjursnes i Ullsfjord i Troms.

May Tove hadde termin 14. januar, men etter en kontroll på sykehuset dagen før nyttårsaften fikk hun ikke reise hjem igjen. På årets siste dag kom legen inn og sa at de ville sette i gang fødselen hvis ikke noe skjedde. De hadde veldig lyst på et nyttårsbarn i Tromsø.

Sagt og gjort. Legen tok vannet omtrent klokken 23.00, fødselen var plutselig i gang og mindre enn en time senere kom dattera til verden.

I samtalen med Odd Grythe forteller May Tove at datteren kanskje skal hete Veronica. I hvert fall er det forslaget hennes, men mannen Per Hugo er ikke like sikker. De blir til slutt enige om Synnøve.

Lille Synnøve vokser opp i Sjursnes med mamma, pappa og storebror. Hun er veldig glad i å sykle og hun elsker å være ute i naturen. I august 1984 begynner hun i førsteklasse på Sjursnes barne- og ungdomsskole, hvor pappa Per Hugo jobber som lærer. Alt er som det skal være. Men livet blir ikke alltid som man har tenkt seg.

Ulykken

Alle foreldres største frykt er at det en dag vil skje noe forferdelig med barnet deres. For May Tove og Per Hugo ble den frykten virkelighet tirsdag 9. oktober 1984.

Synnøve er på overnattingsbesøk hos bestevenninna si, og de har lånt et par sykler for å ta en liten tur til naboen. På hjemveien får Synnøve et illebefinnende. Ingen vet helt hva som skjedde, men Synnøve faller på sykkelen og får håndbremsen inn i øyet, opp gjennom øyehulen og helt inn i hjernen.

De voksne blir varslet, kaster jenta i bilen og kjører ambulansen som er på vei fra Tromsø i møte. Synnøve blir hasteoperert på samme sted hvor hun ble født seks år tidligere. Legen i Tromsø blir guidet over telefon av leger på Rikshospitalet i Oslo. Operasjonen skal ta to timer. Den tar fem.

Synnøve er ved bevissthet der hun ligger i Tromsø, men skaden er så alvorlig at hun må til Oslo så fort som mulig. Legene oppdager en aneurisme, som er en utposning på hovedpulsåra i hjernen. De må vente på at trykket i hjernen går ned før de kan sende jenta med fly til Oslo hvor ekspertisen finnes. Det tar nesten to uker.

Mandag 22. oktober kan Synnøve endelig fly sørover.

Mamma og pappa sitter bakerst i det lille ambulanseflyet «Nordving». De når akkurat føttene til Synnøve hvis de strekker ut armen. Foreldrene forstår alvoret i situasjonen. Pilotene må fly lavt. Synnøves hjerne er svært ømfintlig for trykkforandringer. Går de for høyt kan de forverre skaden.

Etter to og en halv time med hjertet i halsen lander de mykt i Oslo, der sykebilen venter på dem.

Synnøve er så alvorlig skadet at det kun er noen få av sykepleierne ved Barneklinikken på Rikshospitalet som får lov til å passe på henne. Hun må ligge helt stille, uten noen forstyrrelser.

Lang venting, langt vennskap

Mens Synnøve ligger og venter på den første operasjonen får hun besøk av en mann som hun og mamma May Tove har snakket mye om, men aldri møtt. De aner ikke at han vet at Synnøve ligger på sykehus.

Men Odd Grythe har fått beskjed av en venn av familien Vangberg; nyttårsbarnet er skadet. Kunne han tenke seg å stikke innom på sykebesøk?

– Da Odd Grythe hadde ringt Rikshospitalet kom de og snakket med meg så jeg kunne forberede meg litt. Synnøve var jo enda ikke operert, så hun fikk ikke se på TV, ikke høre på radio, ikke se i ei bok. Hvis noen gikk inn til henne, så kunne de ikke ha sko på. Hjernen hennes måtte skånes selv fra den minste lyd, forteller May Tove.

– At Odd Grythe fikk komme var kanskje fordi han var en person som ikke sa så mye. Det var nok at han var der.

Grythe har med seg en svær konfekteske og blir møtt av May Tove ute i gangen. Synnøve skjønner først ikke helt hvem han er, men hun skjønner at han er en viktig person for moren, som begynner å gråte da han kommer.

De finner fort tilbake til den gode stemningen som preget deres forrige samtale sent på nyttårsnatta 1977.

Operasjon

Det blir tatt en masse forskjellige prøver de første ukene. Den første operasjonen blir utført i november 1984. Da legene forbereder seg oppdager de at aneurismen har vokst veldig mye, og de må sette i gang en dag tidligere enn planlagt.

Broren og pappaen til Synnøve har kommet til Oslo i forbindelse med den første operasjonen, og broren får treffe søsteren sin for første gang siden ulykken omtrent seks uker tidligere.

– Det var tøft å se søstera som han trodde han aldri skulle få se igjen, forteller May Tove.

Etter operasjonen var det ingen som visste helt hvordan det hadde gått. Om operasjonen hadde påvirket hjernen til Synnøve.

– Jeg visste jo ikke om hun ville kjenne meg igjen. Det var forferdelig. Da hun åpnet øynene, så på meg og sa «mamma», da kan du tenke deg at ikke et øye var tørt i det rommet.

Det går 53 dager fra sykkelulykken, til den dagen Synnøve får lov til å stå opp fra senga og prøve å gå.

Odd Grythe kommer på besøk igjen, og denne gangen er Synnøve oppe. Hun sitter på fanget til Grythe, som på kort tid er blitt en nær venn av familien.

6. desember kommer Synnøve endelig hjem igjen, etter to måneder på sykehus. Hun kan feire jul hjemme i stua, spise kake på sjuårsdagen sin og gradvis prøve å komme tilbake til hverdagen.

I februar må hun igjen til Oslo for nye undersøkelser og ny operasjon på Rikshospitalet.

Odd Grythe fortsetter å besøke Synnøve og May Tove på sykehuset. De blir også gode venner med kona Ada Haug. Odd og Ada tar med seg Synnøve til det store NRK-bygget på Marienlyst i Oslo. Der får hun treffe Labbetuss, snakke med Leif Juster og sitte på fanget til en syngende Erik Bye.

Synnøve blir også invitert til Oslo Konserthus, der Grythe leder en jubileumsforestilling for foreningen «Vi over 60». Han tar med seg den lille jenta opp på scenen, og de synger sammen.

Hjemme i Tromsø igjen

Det meste ser bra ut. Livet fortsetter. Fremtiden kan bare komme.

Men det er vanskelig for Synnøve å komme tilbake på skolen. Skaden gjør at hun må lære seg tall på nytt. Hun blir fort sliten, må jobbe mye med konsentrasjon og strever med undervisningen. Det er uvisst hvordan livet kommer til å bli.

Derfor er det bestandig like fint hver gang de hører fra Odd Grythe. De får kort til jul og bursdager, de møtes i Oslo, spiser middag og snakker sammen om smått og stort. I 10 år, gjennom mange vanskelige dager, er han og Ada familiens nære venner, nesten familiemedlemmer. Grythe signerer alle kort «onkel» Odd.

Synnøve møter Odd Grythe siste gang i 1994. Hun og May Tove har vært på torget og handlet vin, litt frukt og blomster som en sommerhilsen til ham før de skal reise nordover igjen. De møtes utenfor Radiohuset på Marienlyst.

– Jeg glemmer aldri da han sa til meg: «May Tove, du som har opplevd dette med datteren din. Du skal vite at når jeg dør skal min kropp fryses ned og brukes til forskning.»

Odd Grythe dør 7. februar 1995. Ada ringer May Tove for å fortelle om dødsfallet.

– Han døde på min bursdag, og da Ada ringte var det veldig rart. Hun sa, «du skal ikke gråte for ham, det er ikke sånn han vil ha det». Egentlig vil jeg gråte nå, men jeg klarer å la være, sier May Tove.

Tilbake til sykehuset

Tilfeldighetene ville ha det slik at en liten jente født i Tromsø i 1977 ble venn med en av Norges mest populære TV-programledere, som gjennom opplevelsene hennes bestemte seg for å donere kroppen sin til vitenskapen.

Synnøve visste det ikke da det sto på, men mange år senere vil hun selv jobbe som sykepleier og vie livet sitt til å hjelpe andre. Hun vil gi tilbake noe av det hun fikk ta imot som liten jente på intensivavdelingene i Tromsø og på Rikshospitalet i Oslo. Hun vet hva det kan bety for et menneske å møte noen som er der bare for deg.

Juni 2017

Det er dagene før St. Hans. May Tove Vangberg sitter i et hus på Tomasjord rett utenfor Tromsø, med et fotoalbum på bordet foran seg. Veggene er dekket med bilder av familien. Hun trenger ikke skru på taklampa, Tromsø er lyst dag og natt.

Det er helt stille i huset. Det er bare noen minutter siden hun har fått se Odd Grythe i fjernsynssendingen fra nyttårsaften 1977 for første gang. Det er også første gang hun har hørt hva hun egentlig sa den natta, på telefon fra fødestua, noen få kilometer fra der hun sitter akkurat nå.

De sitter hjemme hos Synnøve. Det nyoppussede huset som hun deler med mann og barn, med utsikt til jobben på Universitetssykehuset Nord-Norge på andre siden av vannet. May Tove ser på Synnøve som sitter ved siden av henne.

– Jeg synes hun har fått gjort mye, når jeg tenker på at hun nesten ikke skulle fått gjort noe i det hele tatt. Hun kunne ikke ha blitt bedre, sier hun om datteren sin.

40 gode år

Denne nyttårsaften, rett før midnatt, blir Synnøve Vangberg Hansen 40 år. Ulykken har preget livet hennes på godt og vondt, men hun tenker ikke så ofte på det som skjedde.

– Jeg tror det er en mening med alt. Jeg hadde en god start på livet selv om det skjedde ting jeg ikke unner noen å oppleve. Man må ta livet som det er, sier Synnøve.

Barndommen er fylt av gode minner, mye takket være at familien har vært omgitt av mennesker som har gjort det enkelt for Synnøve på mange måter.

– I dag har jeg det veldig bra, med de nærmeste rundt meg, en kjempegod jobb og flotte kolleger. Det er det viktigste for meg. Jeg tror det var meningen at vi skulle bli kjent med han Odd Grythe på den måte som vi gjorde. Vi ble så glad i ham, sier hun.