Skrekkblandet fryd for norske grøssere

– Klarer man å overbevise med grøssersjangeren, klarer man det meste, sier Andre Øvredal.

Den norske regissøren er for tiden aktuell med Hollywood-grøsseren The Autopsy of Jane Doe som har høstet gode kritikker og mye lovord både i Norge og utlandet.

Skrekk-nestor Stephen King, som står bak klassikere som Ondskapens hotell og Carrie, og den kjente grøsser-regissøren Guillermo Del Toro (Hellboy) berømmet Øvredals regitalenter på sosiale medier.

– Det er et drømmescenario, sier Øvredal.

Utstillingsvindu til Hollywood

Nordmannen slo igjennom som regissør med grøsserkomedien Trolljegeren i 2010. Filmen ble sett av nærmere 300.000 på kino og vant publikumsprisen under Amanda-utdelingen i 2011, og fikk stor oppmerksomhet på festivaler rundt om i verden.

Det førte til at Øvredals kvaliteter som sjangerregissør ble lagt merke til i Hollywood. Han mener grøssersjangeren er en fin arena å vise seg frem på. Den er grunnleggende i kommunikasjonsformen og har et spenn med virkemidler man kan benytte. Fikser man grøss, fikser man andre sjangre også, mener han.

– I tillegg er det jo en kommersiell og publikumsvennlig sjanger som Hollywood er veldig interessert i, sier Øvredal.

Han har alltid likt grøssere selv.

– Det er noe veldig primalt ved det. Publikum blir fysisk engasjert og det er jo en fantastisk opplevelse når folk i salen nesten får illebefinnende av å se filmen, sier Øvredal og ler.

Flere av verdens mest kjente regissører startet skrekkelig og endte opp som store Hollywood-navn. Peter Jackson er i dag kanskje mest kjent for å stå bak Ringenes Herre-trilogien som har generert hele 17 Oscar-priser og spilt inn tre milliarder dollar. Jacksons tre første filmer handlet imidlertid om horror, med Braindead (1992) som den mest kjente.

James Cameron, som står bak blockbustere som Titanic og Avatar, startet sin regikarriere med Piraya 2 – flyvende mordere i 1981, som handlet om en blodtørstig monsterpiraya med mange liv på samvittigheten. Cameron fulgte opp med Terminator (1984) og Alien (1986).

Andre som startet karrieren med grøss og skrekk, og som endte opp som regissører i megaformat, er Oliver Stone, Steven Spielberg og Sam Raimi.

Det satses ikke på grøssere i Norge

Flere av Norges beste sjangerregissører er de siste årene blitt lagt merke til i Hollywood, etter å ha vist seg frem med mindre, norske produksjoner.

Tommy Wirkola lagde grøsserkomedien Død snø i 2009, noe som førte ham til Hollywood for å lage Hansel and Gretel; The Witch Hunters i 2012.

Roar Uthaug er en annen regissør som er blitt snappet opp av Hollywood. Uthaug sto bak den første Fritt vilt-filmen i 2006, som ble en stor kinosuksess. Det var riktignok først etter katastrofefilmen Bølgen i 2015 han fikk tilbud om å dra til USA. Han er nå i gang med storfilmen Tomb Raider, med forventet premiere neste år.

Til tross for at Øvredal, Wirkola og Uthaug har gjort det bra i grøsserformatet her hjemme – og at det igjen førte dem til Hollywood – gis det sjelden støtte til grøssere med bred kinodistribusjon i Norge.

Med to unntak, Naboer (2005) og Babycall (2011), begge regissert av Pål Sletaune, har norske skrekkfilmer aldri fått innvilget statlig støtte etter en konsulents kunstneriske vurdering. Ifølge Norsk Filminstitutts (NFI) egne tall er faktisk Babycall den siste grøsseren som fikk forhåndsstøtte til produksjon.

Tommy Wirkola kom for øvrig tilbake til Norge for å lage Død snø 2 i 2014, men heller ikke denne gangen mottok han forhåndsstøtte. Dette til tross for at den første filmen fra 2009 ble sett av over 140.000 på kino og solgt til over 90 land.

Norge er ikke Hollywood

Hvorfor satser ikke Norge mer på å utvikle gode grøssere gjennom å gi mer penger til sjangeren?

– Det korte svaret er at Norge ikke er Hollywood, sier forsker Christer Bakke Andresen.

Andresen har tatt doktorgrad på norske skrekkfilmer. Han peker på at vi, i motsetning til Hollywood, ikke har noen stor lønnsom filmindustri i Norge og at filmproduksjonen derfor i stor grad er avhengig av statlig finansiering. Det gjør at de gode grøsserne med bred distribusjon er i ferd med å forsvinne.

– Jeg tror vi er i ferd med å slutte å finansiere skrekkfilmer over statlige budsjetter i Norge. Det som lages nå er mest lavbudsjetts- og amatørfilmer innenfor den sjangeren, sier Andresen.

Han legger til:

– Den siste mainstream-grøsseren som ble laget i Norge var vel Villmark 2, og heller ikke den fikk forhåndsstøtte.

Grøss – mellom to stoler

I Norge blir filmstøtten gitt ut fra to kriterier, enten etter en kunstnerisk vurdering eller en markedsmessig vurdering. Skrekk- og grøssersjangeren regnes som en kommersiell filmsjanger og vurderes etter markedsforhold hvor man må klare å sannsynliggjøre at filmen kommer til å trekke et stort antall publikum til kinosalen.

– Norsk film har de siste årene gjort det veldig bra med store filmer som Max Manus og Kongens nei, som har trukket hundretusenvis av tilskuere. Det kan ikke en grøsser argumentere med og havner mellom stolene, sier Andresen.

Norsk filminstitutt (NFI) bekrefter at det gis få tilskudd til skrekkfilmer, men har ingen statistikk som sier at denne type film blir nedprioritert i søknadsbehandlingen.

– Min opplevelse er at det er veldig få søknader med prosjekter innenfor disse sjangrene, sier Sveinung Golimo, avdelingsdirektør for utvikling og produksjon hos NFI.

Regissør: – Vi blir ikke tatt seriøst

På listen over årets norske kinofilmer finner vi to skrekkfilmer. Det er Reinert Kiils Juleblod og Severin Eskelands Lyst. Ingen av dem har fått statlig støtte. Eskeland tok seg heller ikke bryet med å søke.

– Vi orker ikke å sitte i ukevis med en søknad som vi vet vi får nei på likevel, sier han.

Hvorfor tror du at det så få norske grøssere som får støtte?

– Jeg vet ikke om NFI har så mye glede av skrekkfilmer, for å være helt ærlig. Jeg vet om to-tre andre norske skrekkfilmer som er under innspilling nå, og ingen av dem har fått støtte.

Regissør Severin Eskeland har et bestemt inntrykk av at han – og kollegene hans i samme sjanger – ikke blir tatt like seriøst av folkene i NFI som han selv tar faget sitt.

Andre Øvredal er av en litt annen oppfatning. Han mener det går litt i bølger og at vi nå er inne i en fase hvor det satses stort på de brede, store publikumsfilmene på den ene siden, og de smalere, kunstneriske filmene på den annen side.

Han mener derimot at en film som The Autopsy of Jane Doe kunne blitt laget i Norge dersom manuset hadde vært godt nok. Han tror problemet ligger på idéstadiet og at det ikke finnes nok norske grøssere som har stort nok publikumspotensial.

Øvredal har lest et utall grøssermanus de siste årene, men manuset til The Autopsy of Jane Doe er det eneste han tente på og hadde lyst til å lage film av.

– Det er ikke lett å lage en god grøsser. Det er vanskelig å komme ut av klisjetenkningen i grøsserverdenen og koke frem en helt original historie, sier Øvredal.

Øvredal fikk ikke forhåndsstøtte til å lage Trolljegeren i 2010, men filmen ble en massiv kinosuksess, noe som utløste etterhåndsstøtte. Denne støtten gis til alle filmer som når over et visst antall kinobilletter. Frem til 2014 var grensen 10.000 solgte billetter. Nå er den 35.000, noe som gjør det enda vanskeligere for sjangerfilmene å nå opp.

Etter 50 år kom endelig grøsserne

I USA har katastrofefilmer og grøssere alltid vært populære – både blant publikum og i bransjen selv.

I Norge har sjangerfilmer, og kanskje især grøsserne, tradisjonelt blitt sett på som noe mindre viktig. I stedet har norske filmskapere hatt en dragning mot europeisk film, som har en høyere kunstnerisk verdi. Det har nok også vært, og er fortsatt, det dominerende synet til konsulentene som deler ut pengestøtte til film.

Etter at Kåre Bergstrøms De dødes tjern skremte vannet av folk i 1958, skulle det gå nesten et halvt århundre før det norske kinopublikum skulle bli like skremt igjen.

Pål Øies Villmark fra 2003 var den første rene grøsseren i Norge på 45 år.

Ganske raskt etter dette kom det en bølge med norske grøssere på kino, med filmer som Fritt vilt, Rovdyr og Død snø. I løpet av en tiårsperiode kom det flere enn ti rene grøssere med bred kinodistribusjon.

Hva skjedde?

Den viktigste grunnen til det var at filmpolitikken ble lagt om og det ble bestemt at det skulle satses mer på filmer som hadde mulighet til å nå et større publikum. Det førte til at Norsk filminstitutt fikk muligheten til å dele ut støtte til filmer på bakgrunn av markedsmessige kriterier, og ikke bare etter en kunstnerisk vurdering, som tidligere.

– Regjeringen hadde et klart mål med omleggingen i filmpolitikken og det var at det skulle lages flere filmer, og at det skulle satser mer på kommersiell film, sier forsker Christer Bakke Andresen.

Den nye filmpolitikken fikk raskt resultater. Antall norske kinofilmer generelt økte fra seks spillefilmer i 2002 til hele 18 året etter, og folk strømmet til kinoene. Ti norske filmer hadde over 100.000 besøkende i 2003. I tillegg til romantiske komedier var grøssere den sjangeren som økte mest på produksjonssiden.

Nevnte Villmark (2003) fikk støtte etter kunstnerisk vurdering og Fritt vilt-filmene (2006, 2008, 2010) statlig støtte på bakgrunn av en markedsvurdering, og fikk i tillegg solid mottagelse fra både publikum og anmeldere.

Etter hvert fikk imidlertid grøsserne konkurranse fra andre, store publikumsfilmer og det førte til at både markedsstøtten og de brede grøsserne uteble.

Dette er blitt et paradoks for skrekkfilm-skaperne. Produsenten av Fritt vilt har tidligere uttalt den filmen, som nå er over ti år gammel, sannsynligvis aldri hadde blitt finansiert i dag. Til det finnes det for mange andre store publikumsfilmer.

Skrekkelig populært

Grøsser-bølgen som vi opplevde her hjemme i årene etter årtusenskiftet er et stykke unna i dag. Samtidig har sjangeren, og publikums appetitt på å bli skremt, aldri vært større.

Det finnes en underskog av grøssere som blir produsert i Norge, selv om de aller fleste går rett på DVD. I snitt er det én film i året som når kinodistribusjon. Det finnes likevel tre årlige filmfestivaler i Norge som er dedikert til skrekksjangeren.

En av ildsjelene bak Ramaskrik filmfestival, med det megetsigende navnet Torbjørn Grav, mener det står bra til med grøssersjangeren i Norge. Men han tror nok de som står bak grøsserne i Norge gjerne kunne tenkt seg litt mer penger til distribusjon.

– Veldig mange av de norske grøsserne blir produsert på stramme budsjett og fordrer en stor egeninnsats. Det er en sjanger som i stor grad er drevet frem av entusiasme av dem som er involvert, sier Grav.

Kunne vi fått til det samme som Andre Øvredal har fått til med The Autopsy of Jane Doe i USA?

– Ja, absolutt. Jeg mener vi allerede har fått det til, selv om budsjettene ikke er i nærheten av Hollywood. Villmark 2 står ikke så mye tilbake for The Autopsy of Jane Doe.

Forsker Christer Bakke Andresen er ikke like entusiastisk. Han mener Øvredals innsats i Hollywood er bra for hans karriere, men at det ikke nødvendigvis fører til en oppblomstring for grøsserne her hjemme. Det kan heller ses på som en utarming av våre egne ressurser.

– De norske grøsserfilmene har hatt en effekt på den måten at de som har laget dem er blitt invitert til USA. Jeg er mer usikker på effekten motsatt vei. Men det er jo tydelig at amerikanerne er ute etter norske regissører som kan sjangerfilm, sier Andresen.

Se bilder fra de største norske grøsserne:

Se Filmavisen om De dødes tjern fra 1958:

Anbefalt videre lesning:

Anmeldelse av «The Autopsy of Jane Doe»: Skremmer godt på den morsomme måten. (5)

Få med deg alt av anmeldelser og filmnyheter hos NRK Filmpolitiet.