«Hvorfor har jeg ikke det bedre, når jeg egentlig har alt?»

Hvorfor har jeg ikke det bedre, når jeg egentlig har alt? Spørsmålet var utgangspunktet som gjorde at jeg startet arbeidet med TV-serien «Den følelsen» desember 2018.

Greit, det var noen hinder for lykkefølelsen.

Det var akkurat blitt slutt med kjæresten, og jeg var over 40, barnløs og livet bestod i stor grad av å se på TV-serier jeg ikke hadde lagd selv.

Men det var et vennskapelig brudd, og som barnløs noe-og-førti-åring sto jeg fritt til å fylle livet mitt med akkurat de Netflix-seriene jeg ville, og spise taco selv om det var tirsdag.

I tillegg hadde jeg de siste syv årene fått laget min egen TV-serie, sett av hundretusener. En tanke som var så fjern at jeg ikke engang brukte energi på å drømme om slikt i oppveksten.

Når en plusser på med at jeg eide min egen leilighet i Oslo, og levde uten økonomiske utfordringer, så hadde jeg mer enn det en kan be om i livet.

Så hvorfor hadde jeg det ikke bedre?

Det var ikke bare fraværet av glede, som slo meg. Jeg merket at jeg kunne bli irritert på kolleger, uten at de hadde gjort noe galt. Kunne bli trist, uten å skjønne hvorfor. Kjente på selvmedlidenhet uten å ha god grunn til det, noe som igjen førte til skam.

Kort sagt; jeg kjente mange følelser, men dessverre tok ikke glede nevneverdig plass.

Nå er ikke denne saken en bønn om medlidenhet. Det har nærmest gått inflasjon i mennesker som har stått frem om «den tunge tiden», og jeg vil ikke være en av dem.

For jeg tenker at det jeg følte, er omtrent slik livet er for folk flest. Jeg hadde ikke møtt veggen. Jeg hadde ikke gått i kjelleren. Og jeg går heller ikke til psykolog.

Som så mange andre, sitter det langt inne for meg å skulle betale for å dele følelseslivet mitt med en fremmed. Jeg mener vi må tåle mer, samtidig som jeg innser at det jeg mener der, kanskje er feil.

Heldigvis fantes det jo en annen mulighet.

Som journalist i statlig norsk TV, har en jo anledning til å intervjue en psykolog under dekke av at man skal lage en TV-serie om følelser. Og når en først skal gjøre det, hvorfor ikke gå for det som trolig er verdens fremste ekspert på nettopp følelser?

Dr. Paul Ekman har skrevet læreboka om menneskets emosjoner. Bokstavelig talt. Den heter «Emotions revealed», og er basert på forskning han gjorde på 60-tallet.

Det kartla han menneskets grunnfølelser, uavhengig av kultur, kjønn og alder.

Han kom frem til at det er fem følelser vi alle har felles; sorg, sinne, avsky, frykt og glede.

Denne forskningen var utgangspunkt for den Oscar-vinnende Disney-filmen «Innsiden ut» og BBC-serien «The Human Face» med John Cleese.

Paul Ekman selv, har vært på Time Magazine sin liste over verdens mest innflytelsesrike mennesker. Han har gitt ut bok sammen med Dalai Lama og blitt portrettert av Tim Roth i dramaserien «Lie to me».

Ekman er i dag 85 gammel, bor i San Francisco, og stiller i utgangspunktet ikke opp til intervju.

På nettsiden hans, har han en veldig spesifikk og kort liste over medier han kan gjøre unntak for, slik som BBC, New York Times, CNN eller lignende store publikasjoner.

Om du ikke står på listen; vennligst la være å ta kontakt. NRK står ikke på denne listen.

Vi tok likevel kontakt. Og fikk ja. Kanskje syntes han en henvendelse fra Norge var eksotisk. Kanskje syntes han det var spennende at vi ønsket lage en TV-serie om følelser på fem episoder, basert på hans forskning. Eller kanskje han bare kjedet seg.

Vi fikk uansett avtalt en skype-samtale om følelser, vinteren 2019.

Jeg var klar. Lei av å føle, jeg ville forstå.

Men ikke visste jeg, i det jeg så Ekman på skjermen, at denne samtalen kom til å vare tre ganger så lenge som den tilmålte halvtimen. Og at det skulle ende opp med at den verdensberømte psykologen skulle fortelle meg om meningen med livet.

Men samtalen startet med det mest fundamentale spørsmålet om følelser. Hvorfor har vi dem?

– De er et resultat av evolusjonen, og har vært nødvendige for at mennesket har overlevd frem til nå. For eksempel; det tidlige mennesket var fysisk underlegne mange dyr. Så det at vi kjente frykt, gjorde at vi flyktet fra situasjoner, i stedet for å gå inn i kamper hvor vi kunne bli drept. Og følelser er jo ikke unikt for mennesker. Men det som skiller oss fra dyrene, er at vi kan snakke om følelser i ettertid. Vi kan beskrive følelser vi kjente på i går eller for lenge siden, sier Paul Ekman fra hjemmekontoret i San Fransisco.

Kanskje er dette menneskets forbannelse? Det at følelsene til stadighet kverner i hodene våre. Og grunnen til at jeg hadde brukt så mye tid på å tenke på følelsene mine i det siste, var at jeg følte at de var så ... irrasjonelle.

For eksempel at om jeg var stresset på jobb og folk tilbød seg å hjelpe, kunne jeg reagere med å bli irritert i stedet for takknemlig.

Det var på tide å snakke med Ekman om de fem grunnfølelsene, og jeg begynte med nettopp den jeg hadde kjent mye på i det siste.

– Det er en respons som primært skal beskytte deg mot angrep. Man kan også bli sint over ting som urettferdighet. Det er viktig i kampen mot urett i samfunnet. Så, mye av engasjement vi ser nå, for å forandre verden, kommer fra sinne, sier Paul Ekman.

Men opprinnelig har følelsen bakgrunn i forsvar og angrep, lærer jeg. Det gjør den til en nyttig følelse, men også destruktiv, siden det er en følelse som kan motivere oss til å skade andre.

Så sinne er også vår farligste følelse.

Dette forklarte likevel ikke hvorfor jeg kjente så mye på sinne i de stressende periodene på jobb. For det var ingen som truet meg. Jeg opplevde heller ikke nevneverdig urettferdighet, og jeg kunne jo oppleve å bli irritert nettopp på dem som prøvde hjelpe meg. Så, hva skyldtes det?

– Frustrasjon, sier Paul Ekman.

– Noe blokkerer veien til det du ønsker. Det er helt universelt, og gjelder både barn og voksne. Frustrasjon er ikke den eneste triggeren, men det er den vanligste grunnen til at vi opplever sinne.

Dette forklarte mye. I min jobb har jeg mange tidsfrister, og arbeidsoppgaver som bare jeg kan løse. Ofte kan jeg kjenne på frustrasjon i det jeg konsentrerer meg med vanskelige oppgaver jeg må løse på kort tid.

Når så folk avbryter min konsentrasjon for å tilby hjelp, øker det min frustrasjon siden jeg vet at det er ingenting de kan gjøre for å hjelpe.

Så selv om frustrasjonen egentlig dreier seg om min egen utilstrekkelighet, tar jeg det ut på andre, siden sinnet trenger en ventil.

Jeg antar det er mye av de samme mekanismene som gir seg utslag som netthets. At det er mennesker som kjenner på en eller annen form for egen frustrasjon, som de så tar ut på andre i nettfora.

Og da lurer jo jeg på om man kan lære seg å holde inne de følelsene.

– Man bør lære å kjenne sitt eget sinne. Det er bra å kunne ta et skritt tilbake og ta en veloverveid vurdering: Bør jeg gjøre noe med dette? Det å finne ut av hva det er som gjør deg sint og hvilke valgmuligheter du har, er nøkkelen til å takle følelsen.

Sinne får konsekvenser utover deg selv. Som barn var jeg redd spøkelser og høyder. Men oftere, kjente jeg på redselen for sinte hunder og sinte voksne.

Rasende dyr og mennesker, fremstår som om de ikke har kontroll – og det skremte meg.

Dermed er vi over på en annen av våre grunnfølelser.

– Frykten motiverer oss til å finne på noe for å redusere en trussel, eller komme oss unna noe vi ikke ønsker, forklarer Ekman.

Det er nyttig i krigføring, får jeg høre.

– Man sier gjerne at vi vil ha fryktløse soldater. Men det er ikke nødvendigvis gode soldater. De tar risikoer de ikke burde tatt, og ender opp med å gjøre dumme ting som kan drepe dem. Så, frykt er en nødvendig følelse.

Personlig, synes jeg frykt er en drittfølelse.

Jeg hater å være redd. Samtidig, velger jeg helt frivillig å se skrekkfilmer hvor jeg kan kjenne så stort ubehag at jeg må se vekk eller skru ned lyden.

Det fremstår som et paradoks.

– I dag har vi lett tilgang til sanselige opplevelser. For 50-100 år siden kunne du ikke sette på noe underholdning som fikk deg til å føle frykt eller avsky. Men i dag kan du det. Alt er tilgjengelig gratis på internett. Så, du kan sitte trygt i ditt eget hjem, og bare velge hvilken følelse du vil kjenne på.

Som en del av menneskets sivilisasjon, har vi blitt flinkere til å forebygge fare. Vi trenger ikke lenger frykte angrep fra ville rovdyr, eller at naboen skal drepe oss for å stjele maten vår.

Men det betyr ikke at det ikke lenger kan oppstå farlige situasjoner.

Sånn sett er det å se en skrekkfilm eller kjenne på suget i en berg-og-dal-bane, en måte vi kan bli kjent med vår egen frykt på, uten at vi setter livet på spill.

For en kommer ikke unna at vi mennesker iblant har en dragning mot det ubehagelige. Sånn som den grunnfølelsen jeg tenker er fryktens nære slektning.

– Jeg deler gjerne følelsen opp i to. Fysisk avsky og sosial avsky, sier Ekman.

– Den fysiske avskyen kan få oss til å kaste opp, eller unngå å svelge noe som er giftig. Et interessant faktum er at de fleste giftige ting her i verden smaker vondt. Tenk om gift var det deiligste som fantes? Da hadde jo mennesket som art vært utryddet.

Jeg skulle gjerne hatt denne funfacten tilgjengelig i barndommen da min mor insisterte på at jeg måtte spise opp når vi hadde fisk til middag hver mandag, og jeg bare kjente på brekningsfølelsen ...

Men jeg ville ikke forstyrre Ekman med anekdoter fra en oppvekst på vestlandet, så jeg lot han heller fortsette.

– Sosial avsky er å føle avsky overfor en person, deres handlinger eller noe de tror på. Og det er noe jeg tror alle vil unngå. Jeg vil heller at noen er sinte på meg, enn at de føler avsky mot meg. Føler du deg avskydd, kan det føre til skam.

Jeg så et svensk program nylig, som sporet skam tilbake til da mennesket var et flokkdyr på savannen.

Siden mennesket var fysisk underlegne en del andre dyr, var vår overlevelse avhengig av at vi holdt sammen og dro i samme retning. Om du gjorde noe som brøt med gruppens samhandling, kunne du bli utstøtt og sjansene dine for å overleve, minsket betraktelig.

Så om du kjenner skam, er det et tegn på at du har handlet mot flokkens verdier, og da sender ut faresignaler.

Slik som fysisk avsky redder livet ditt ved å hindre at du spiser gift, redder den sosiale avskyen deg ved at du holder deg inne med flokken din.

Men det at følelsene dine styres av hva andre mener, kan jo være problematisk.

– Det å føle avsky rettet mot seg selv, er et vanlig motiv for selvmord, sier Ekman.

– For man kommer jo seg ikke unna seg selv. Og om du føler skam og avsky rundt egne tanker eller handlinger – og du ikke klarer kontrollere de følelsene, hva er den mest effektfulle måten å sette en stopper for det? Jo, selvmord. Jeg mener at det oftere er avsky enn sorg, som motiverer selvmord. Men jeg vet at ikke alle er enig med meg om det.

Før min samtale med Ekman, har jeg tenkt at sorg, ikke skam, var den mest skadelige følelsen for mennesker.

På sitt verste, er sorgen som en emosjonell kreftsvulst som matter deg ut over lang tid, holder deg våken om natta og i det du tror den har sluppet taket, kommer den tilbake med fornyet styrke.

Og i det jeg høsten 2018 slet med å forstå egne følelser, lurte jeg på om det var sorgen som lå bak og trakk i trådene. Det var på tide å bli personlig med psykolog Ekman.

– Sorg er en respons på tap. Tap av en jobb, en iPhone, noen som står deg nær; sorgen kan ha mange årsaker, sier Ekman.

– Det kan iblant være nyttig å sende ut et sorgsignal til omgivelsene dine, fordi det forteller andre at du har det vanskelig og da vil mange instinktivt ønske å trøste og hjelpe. Sorg er et rop om hjelp.

Men dette ropet er ikke alltid like lett å skjønne.

– For om du opplever noe tragisk, så ja, det trigger sorg. Men du kan også kjenne på fortvilelse og sinne over det som har skjedd. Frykt over om du klarer å overleve. Avsky over egen følelse av selvmedlidenhet. Så det kommer gjerne et vell av andre følelser når du går gjennom en sorgprosess, som kan fremstå vanskelig å forstå for omgivelsene.

De tilfellene hvor jeg selv har kjent sterkest på sorgen, har vært i forbindelse med dødsfall i nær familie. Eller når det har blitt slutt med en kjæreste.

I begge tilfeller hadde jeg nok en forventning om at sorgen skulle være «ren».

Jeg var 25 da faren min plutselig døde. Og jeg kunne nesten bli irritert om noen kom bort for å kondolere.

I ettertid har jeg skjønt at det trolig var fordi jeg fortsatt var i sjokk. Sorgen føltes mer som et kaos av følelser enn at jeg var «skikkelig lei meg».

Når noen kondolerte, opplevde jeg det som at de ønsket et sørgmodig «takk» tilbake, og jeg klarte ikke forholde meg til andres følelser i tillegg til mine.

Kjærlighetssorgen er enda mer kaotisk, for da lever jo eksen din videre.

Et forhold har ingen begravelse, så sorgen har ikke det samme punktumet som ved et dødsfall.

Du kan kjenne på avsky for at du graver deg ned i sorgen, eller skamme deg over ting du gjorde før det ble slutt. Sint på ting hun gjorde før det ble slutt. Frykt for framtida uten henne.

Igjen, et kaos av følelser. Men der jeg føler at det å sørge over noen som dør nærmest blir sett på som ærverdig, blir kjærlighetssorgen ofte latterliggjort og avskrevet som patetisk.

– Det at det blir slutt med en kjæreste og at noen dør, er den samme sorgen, sier Ekman.

– Vi bruker uttrykk som et dødt forhold. Å miste kjærligheten. Det er borte. Jeg er lei meg. Som sagt; tristhet er en respons på tap, og det er et rop om hjelp. Jeg har identifisert en egen følelse som jeg har kalt trøsteglede, som er å finne glede i å trøste andre.

Det er jo noe.

– Ja, det er en god følelse. Og den motiverer på en måte som er bra for vennskap, for familier, ektefeller og for samfunnet som sådan.

Jeg har et komplisert forhold til egne følelser. Jeg kan synes det er vanskelig når andre mennesker skal trøste meg, og da blir det heller til at jeg søker mot musikken for trøst.

For også jeg trenger å bli sett i sorgen. Det er bare det at for meg holder å høre musikk der teksten setter ord på noen av de følelsene jeg kjenner.

Men det er interessant at mennesket er konstruert slik at vi opplever en gledesbelønning ved veldedighet, som gir oss et initiativ til å gjøre gode ting.

Kanskje er gledesfølelsen mer komplisert enn jeg først trodde?

– Det høres banalt ut, men glede føles godt! Og fordi det føles godt, gjør vi ting som framprovoserer lykkefølelsen. Og jeg har kartlagt 16 ulike gledesfølelser (hele oversikten ligger i bunnen av denne saken. redanm.)

– Lettelse og begeistring er for eksempel begge gleder – men de er like langt fra hverandre som sinne og frykt. Da jeg underviste oppfordret jeg studentene mine til å jakte på alle de 16, for det kan være livsendrende å oppleve dem, sier Ekman..

Det er nettopp det som er greia med glede; det er mer givende å oppleve den enn å snakke om den.

Derfor hadde jeg ikke noe behov for å ha en lang samtale med Ekman om denne følelsen.

Selv om jeg liker at «skadefryd» var en egen glede, til tross for at det iblant ses på som ondsinnet. Jeg fryktet nemlig at gleden alltid måtte være høyverdig eller moralsk…

Dessuten hadde min samtale med Ekman vart tre ganger lenger enn den tilmålte halvtimen. Det var på tide å runde av.

Men så begynte den verdenskjente psykologen å snakke om døden.

– Det å vite at livet har en slutt, er en essensiell del av det å leve. Livet er også uforutsigbart. Du må gjøre det beste ut av nuet, samtidig som du tenker at du har mange år igjen å leve. I mitt tilfelle, så har jeg ikke det. Jeg er 85 år, har oppnådd alt jeg kunne drømme om og opplevd alle de 16 gledene. Så jeg ønsker døden velkommen.

– Men iblant slår tanken meg: Om jeg begynner på en ny bok, vil jeg leve lenge nok til å fullføre den? Jeg vil vite hva som skjer. Men livet er slik at ingen av vet om det blir en morgendag.

Slik endte min samtale med Paul Ekman april 2019. Han er nå 86 år gammel, og nøyaktig dobbelt så gammel som meg.

Og om jeg skal leve dobbelt så lenge som jeg har gjort til nå, må jeg få skikk på følelsene mine. Utgangspunktet mitt for å skrive dette, var følelsen av å ha alt men ikke glede seg over det.

At gleden ble trumfet av de mer negative følelsene.

Men etter å ha snakket med Ekman, begynner jeg kanskje å forstå hvorfor det er slik.

Vi har som sagt fem grunnfølelser; sinne, sorg, frykt, avsky og glede. De fire første kan være ubehagelig å kjenne på, men har vært livsviktige for at mennesket som art har overlevd frem til nå.

Det at disse følelsene redder livet vårt, gjør kroppen ekstra oppmerksomme på dem, og dermed kan glede havne litt i skyggen.

Men kanskje kan Ekman sin gledestabell hjelpe heve den følelsen?

At når jeg våkner uthvilt og drikker morgenens første kaffe, så kjenner jeg på smaksglede og tilfredshet, og det mer enn veier opp for frustrasjonen på jobb i går?

Det handler om å bevisstgjøre de gode øyeblikkene. Og ikke være redd de vonde følelsene, for det er dem du kan takke for at du lever.

Det er godt å vite; at alle følelsene egentlig bare prøver hjelpe deg. Sorg, sinne, frykt og avsky er arbeiderne som holder maskineriet ditt i gang, og de ønsker bare én belønning.

Glede.

Og det finnes hele 16 ulike typer velge mellom. Så hvorfor går du ikke ut og finner en av dem nå?

Her kan du se «Den følelsen»:

Anbefalt videre lesning: