Møtte et kaos av følelser og meninger

Kulehullene i veggene er der fortsatt og tekstmeldingene som de fortvilte ungdommene sendte til sine kjære der hjemme, utgjør dekoren. Minne- og læresenteret Hegnhuset på Utøya åpnet denne uken i forbindelse med fem-årsmarkeringen for massakren på AUFs sommerleir.

Kulturminneforsker Tor Einar Fagerland fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) kom første gang i kontakt med AUF-erne fordi han jobbet med et forskningsprosjekt rundt debatten om minnesmerker, i kjølvannet av terroren. Men han ble så involvert at han endte opp som rådgiver for hvordan Utøya skal minnes og brukes i framtiden.

Fagerland kom inn i det han kaller et kaos av følelser og meninger om hvordan Utøya skulle være. Da han våren 2013 besøkte øya for første gang, var alt fortsatt uvisst. AUF visste heller ikke om de virkelig ville rive bygget.

– I 2011 sa AUF at de skulle tilbake til Utøya. Mange opplevde det som riktig, sier han.

Men ting endret seg fort. Et år fram i tid var situasjonen snudd helt på hodet. Nye Utøya-planer var presentert og meningene var delte. Nå blir øya tatt i bruk igjen. Ikke bare som AUF-leirsted, men også som læringssenter for ungdom. For å kunne ta dette steget og gå videre, var det viktig å ta vare på Utøyas historie, mener Fagerland. Han satte AUF i kontakt med sine internasjonale partnere, som blant annet har laget 9/11 Memorial Museum i New York.

– Vi var tydelige på at vi hadde kompetanse og erfaring som kunne være viktig, men det var opp til AUF å ta disse valgene, presiserer han.

Fant fem år gamle fortvilte sms-er

Nå er kafé-bygget der 13 personer mistet livet, blitt til et kombinert kulturminne– og læringssenter. Den opprinnelige delen av huset forteller historien om hva som hendte, så storsalen, lillesalen og korridoren er bevart, altså de delene av kafébygget som ble rammet av terroren. Nybygget med søylene peker fremover. Det er reist rundt det gamle, og rommer plass til nye generasjoner som AUF ønsker å bruke til å lære om ekstremisme og ytringsfrihet.

Da Fagerland fikk ansvar for innholdet i senteret, sammen med arkitekt Atle Aas, hadde de behov for å gjøre flere vurderinger. De måtte blant annet finne en måte å fortelle selve historikken om 22. juli på. De hadde allerede jobbet sammen i 22. juli-senteret i høyblokken i regjeringskvartalet, som ble åpnet i fjor .

– De som har sett det, vet at vi er glade i ren og enkel fortellerform. Vi visste at vi ikke ville ha mye ting inn, sier Fagerland.

Utgangspunktet var så sterkt. Det var ikke lett å tilføre noe som passet inn, eller som kunne forsterke det som var der fra før. Risikoen var at nye ting kunne komme til å stå og skurre imot det. Etter hvert kom de til å tenke på tekstmeldingene som de visste var blitt sendt fra øya, men som i veldig liten grad har vært vist. Tekstmeldinger som de fortvilte ungdommene sendte til sine kjære.

– Situasjonen var helt ekstrem den ettermiddagen. Skulle man springe til høyre eller venstre på Kjærlighetsstien? Skulle man gjemme seg? Skulle man svømme? Hvor ble hjelpen av? Det de hadde med seg da de enten lå et sted eller sprang, var mobiltelefon. Mange sendte melding. Man kan ikke vite hva de tenkte og følte, men med disse tekstmeldingene kan vi i alle fall få vite hva de skrev, sier Fagerland.

De to trodde det var en god måte å fortelle historien om det som skjedde på Utøya, i et minne på selve Utøya. De presenterte idéen for familier og overlevende.

– Vi sa vi hadde lyst til å gjøre det, men bare dersom det var ok for dem.

De var avhengige av å få hjelp med å finne fram meldingene og sende dem.

– Vi var forberedt på at de kunne si nei, eller at de sa ja og ikke fant noen ting igjen på gamle telefoner. Resultatet var at ikke bare fikk vi positiv respons. Vi fikk masse inn, sier Fagerland.

– Nødvendig å lytte til familiene

Tor Einar Fagerland mener det var en riktig avgjørelse å ikke rive bygget. Han tror det er av stor betydning å ha et slikt minnesmerke for å gjøre det mulig for nye AUF-ere å bruke øya til det den er ment for.

– Dersom man hadde revet bygget og unnlatt å ha et minnested, ville man ikke glemt massakren. I stedet hadde folk hele tiden gått rundt og tenkt «Var det her? Skjedde det her?» Altså skape uro.

Øya ble tatt i bruk igjen i fjor sommer, for første gang siden terroren. Selv om ingen planer var landet da for hvordan bygget faktisk skulle se ut, merket han at både ungdommene og familiene deres var roligere.

– De visste at noe kom til å skje, og slik klarte de å ha leir der igjen, tror jeg.

Det har vært viktig for ham å ha dialog med både overlevende og pårørende underveis i arbeidet med å skapet Hegnhuset. Denne uken har han tilbrakt mye tid sammen med både pårørende og pressen ute på øya.

– Det var sterkt for noen av familiene å komme dit, sier Tor Einar Fagerland

Først og fremst for ungdom

Daglig leder for Utøya, Jørgen Wathne Frydnes, har reist landet rundt for å snakke med de 69 familiene som ble rammet. Siden bygget åpnet tidligere denne uken, har han rukket å ta imot de første besøkende.

– For de berørte og pårørende har det vært en sterk opplevelse å se tidslinjen, med meldinger ungdommene sendte på mobil herfra den dagen for fem år siden. Det er en sterk og verdig opplevelse å se de 69 søylene som holder bygget oppe, og som representerer de drepte, hegnet om av 495 søyler rundt dem igjen. Disse representerer de overlevende.

Er kulturminnet på Utøya åpent for publikum?

– Dette ligger på en øy, uten jevnlig båttransport, men vi vil prøve å tilrettelegge med åpne dager for allmenheten. Det er viktig for oss at dette blir tilgjengelig både for de lokale og for resten av landet, for det som skjedde her var et angrep på hele Norge. Men først og fremst blir dette et sted for ungdom, hvor de kan ha debatt om demokratiets framtid. Det kommer 30 skoler hit i høst, som skal bruke tid på læringssenteret.

Er Hegnhuset et museum, tenker du?

– Dette er et helt spesielt sted, Hegnhuset er bygget rundt det gamle kafébygget, hvor 13 unge ble drept. Der står vinduene der noen hoppet ut fremdeles åpne, og kulehullene i veggene er der ennå, som det var. I læringssenteret er alle veggene i utgangspunktet hvite og tomme, utenom diktet «etter 22. juli» av Frode Grytten. Veggene kommer til å være i endring ettersom disse er her for at ungdommene bruker dem i prosjektene sine, der de selv tar ansvar for demokratiet.

Den delen av bygget som terroren skjedde i, er den delen om det nå er reist søyler rundt. Her ser bygningen ut som den gjorde for fem år siden. Kun en gammel del av bygningen som var i dårlig stand, og som heller ikke var åsted, er blitt revet.

– Viktig kulturminne

Hvordan vi håndterer disse minnene er viktig for tiden framover, mener Ola Harald Fjeldheim som er generalsekretær i Fortidsminneforeningen.

– Hele Utøya er på en måte et minne, både om det som skjedde 22. juli og om det øya har stått for ellers gjennom mange år. Det er viktig at begge disse historiene kommuniseres gjennom hvordan man forvalter øya og bygningene, forteller Fjeldheim.

Han mener at det i dette arbeidet er naturlig å bevare noe urørt, som monumenter, mens man tillater at andre ting endres. Ikke minst mener han at det er viktig å bruke Utøya videre, som et samlingssted og en arena for politikk, demokrati og fellesskap, mener han.

– Man må da gjøre et utvalg ut fra hvilken verdi som ligger i de forskjellige byggene og stedene, hva de rommer av historier og symbolikk. Samtidig må man opprette en balanse. Det betyr at folk må kunne være på Utøya uten å behøve å tenke på 22. juli hele tiden, men bli minnet på verdiene og historiene, slik at de holdes i live.

Uten å ha vært der nå selv, synes han det ser ut til at det er gjort gode valg, både med kafébygget og ellers.

– Å bevare det var modig, men vil vise seg riktig på sikt. Jeg tror det var viktig at AUF og miljøet rundt kom til disse valgene selv, med god rådgiving. Nå blir dette noe man samles om, et kollektivt minne som er grunnlag for eksistensen videre.

Kan Utøya bli et viktig fortidsminne i framtiden?

– Betegnelsen «fortidsminne» brukes ikke egentlig lengre, vi snakker om «kulturminne». Utøya er allerede et viktig kulturminne, som også H- og Y-blokkene i regjeringskvartalet er. Den er et viktig kulturminne i kraft av det som har skjedd der og hvordan disse hendelsene har formet og vil fortsette å forme mennesker og landet.

– Dette handler om håndtering av fysiske objekter som minnebærere eller symboler, noe vi i Fortidsminneforeningen er vant til. Men selvfølgelig er det i denne saken mye mer nært, konkret og sårbart enn noe annet landet har vært borte i siden andre verdenskrig. Men jeg tror håndteringen av dette vil bli vurdert som god også i fremtiden, sier Ola Harald Fjeldheim.

Vil lære bort demokratiske verdier

AUF-leder Mani Hussaini håper minnesmerket blir nyttig for AUF-medlemmene i tiden fremover.

– Det nye bygget på Utøya, Hegnhuset, skal først og fremst være et minne- og læringssenter for fremtidige generasjoner; ungdomsskoleelever og andre interesserte, hvor man gjennom aktiviteter skal få kunnskap om det som skjedde 22.juli, hvordan noe sånt kunne ramme landet vårt og hvordan man kan forhindre at noe liknende skjer igjen. Gjennom å lære mer om våre grunnleggende verdier og rettigheter, som demokrati og ytringsfrihet, er kommende generasjoner bedre rustet til å verne om disse og sørge for at historien ikke gjentar seg. For oss har det vært viktig med denne kombinasjonen av minne og læring, forteller han.

Hvor viktig var det for AUF å få avklart om bygget skulle rives eller bevares?

– Det var viktig for oss å finne en løsning i samråd med de etterlatte og overlevende. Det er mange følelser knyttet til kafébygget. 13 mennesker ble drept der inne, samtidig som mange overlevde ved å søke dekning der. Derfor er jeg glad for at vi har kommet frem til en løsning som best mulig ivaretar alle hensyn, og bevarer de berørte delene av bygget, sier Mani Hussaini.

• Mer om litteratur