Søstrene er Norges nye sangstjerner

De er ikke like gamle, men det er lett å tenke at de er tvillinger. De snakker nesten som en og samme person, annenhver setning, utfyller hverandre. Ler mye, sammen.

Victoria (24) og Marcela (27) Randem spås lysende karrierer i et krevende yrke. På operascenen er det ikke nok å kunne synge. Det er like viktig å være en god skuespiller.

Historien om de talentfulle søstrene starter på 1980-tallet da en nicaraguansk munk forlot klosteret til fordel for en norsk lege. Mer om det senere.

Lørdag synger Marcela og Victoria Randem duett med KORK under NRK Klassisks ønskekonsert på NRK1.

Jobb i Berlin

NRK møter søstrene der de begge har fått sin utdanning - på Kunsthøgskolen i Oslo, der Operahøgskolen holder til. Det er hektisk stemning på området, designstudenter skal ha eksamensutstilling. Vi finner et rolig sted, flaks for oss at vi klarte å samle de to til et intervju, de er mye på farta.

For Victoria går veien direkte fra Operahøgskolen til jobb som solistpraktikant på en av verdens viktigste operascener, «Staatsoper Unter den Linden» i Berlin. Mange hundre fra hele verden søkte, tre fikk jobb.

Mye oppstyr

Da søstrene var små var det liv og røre i heimen.

– Vi elsket å synge og opptre, og det ble kanskje litt mye av det gode, forteller de.

Og da moren en dag så en annonse der barnekoret i operaen søkte etter nye medlemmer, tenke hun at der var en mulighet for videre utfoldelse for jentene.

Søstrene på seks og åtte år sang hver sin barnesang til egen koreografi inspirert av Britney Spears og Beyoncé og fikk plass i koret. Siden har det meste handlet om opera.

– Som sanger i barnekoret får du være med på mange forestillinger der det er barneroller. Vi har gjort det meste, «Carmen», «La Bohème», «Otello», forteller Marcela.

– Vi elsket det. Det å komme på prøver og jobbe med dirigenter og solistene var fantastisk.

Måtte velge

En stund var det ikke bare sang for jentene. Victoria spilte cello, Marcela fiolin. Victoria gikk på operaens ballettskole.

– Men å bli god på et instrument krever sykt mye øving, og i balletten var det et enormt press veldig tidlig, sier Victoria.

– Vi måtte gjøre et valg, og det var egentlig ganske enkelt. Som sanger på operaen får du gjøre alt som er gøy på en gang, skuespill, kostymer, sang og dans, legger hun til.

– Jeg hadde en liten solo i en barnerolle i «Tryllefløyten». Det var da jeg kjente i hjertet at det er dette jeg vil. Det var et skikkelig adrenalinkick som jeg ikke fikk av fiolinen, forteller Marcela.

Motgangen

Søstrene fikk sangundervisning mens de var med i operaens barnekor.

– Det gikk mest i musikalsanger og viser. Lett og gøy, sier Victoria.

Senere fikk begge plass i et talentutviklingsprogram på Norges musikkhøgskole.

Men ikke alt gikk på skinner.

– Jeg var med i Ungdommens Musikkmesterskap og ble desidert sist, forteller Victoria.

– Det var det verste som kunne skje, jeg gråt og gråt og tenkte at jeg aldri får dette til.

Det var da moren husket noe en av Norges mest meritterte operasangere, Solveig Kringlebotn, sa en gang hun hørte Victoria: Ta kontakt hvis dere trenger hjelp.

Mor bestemte seg for å ringe Solveig Kringlebotn.

Solveigs sang

– Da var jeg 17 og siden har vi hengt sammen, forteller Victoria.

Også Marcela fikk Solveig Kringlebotn som lærer siste året på Musikkhøgskolen.

– Jeg hadde en eksamen som ikke gikk så bra og ble veldig lei meg. Victoria sa jeg måtte begynne hos Solveig. Hun hjalp meg masse og var nok avgjørende for at jeg kom inn på Operahøgskolen.

Begge beskriver Solveig Kringlebotn som avgjørende for karriere og suksess.

– Hun er en menneskekjenner, hun lærte meg å forstå stemmen min. Og hun har vært der jeg ønsker å være, hun er et forbilde for meg, sier Marcela.

Victoria forteller at det aldri er kjedelig med Solveig. Hun oppmuntrer og pusher, hun girer deg opp. Men alltid i positiv mening. Hun kan være streng, men på en godhjertet måte, sier hun.

Følge drømmen

Når søstrene Randem synger Léo Delibes «Blomsterduett» med KORK på TV denne helgen er det med solid utdanning og erfaring. På Operahøgskolen har de vært med i profesjonelle produksjoner, og de er begge i en fase der mye handler om å etablere seg som profesjonelle i et knallhardt internasjonalt jobbmarked. Victoria skal altså til en stor opera i Berlin, Marcela tar sikte på å frilanse i Norge og i utlandet.

– Drømmen er å reise rundt og synge på mange operascener, sier Marcela.

– Vi valgte ikke å bli operasangere fordi det er trygt. Men man må holde motivasjonen oppe. Hvis man dypt inne i seg selv vet at det ikke er noe annet jeg vil, da er det nå man må satse. Ikke når man er førti, sier hun.

Og legger til at det er viktig å være sin egen beste venn og ikke legge for mye press på seg selv. Det presset kommer likevel - utenfra.

Munken og legen

Men tilbake til utgangspunktet. For selv om søstrene vokste opp i et møblert hjem i en av Oslo fjongere bydeler, var ikke alt helt A4.

– Pappa elsker å danse og høre på salsa, og det var alltid et litt høyere tempo hjemme hos oss enn vanlige nordmenn er vant til. Han har bestandig funnet påskudd til å feire noe, hurra det er onsdag, vi tar en fest. Alt dette bidro helt sikkert til vår lyst til å opptre, sier Marcela.

På 80-tallet dro legen Britt Randem til Nicaragua som hjelpearbeider. En dag sa en legekollega at det var en person hun bare måtte møte. En de kaller «El Grande» - den store. De kjørte gjennom jungelen til en liten by for å møte «El Grande», som viste seg å ikke være høyere enn 1,75. Men det er høyt i Nicaragua.

– Så forelsket de seg, rett og slett, sier Victoria og ler.

Augustin Sambola var katolsk prest og munk, men forlot klosteret for norske Britt.

– Det var sånn i Nicaragua på den tida at den eneste måten du kunne få utdanning på var å bli prest. Han var den første i sin familie som fikk utdanning, forteller datteren.

Sterke følelser

Det var dessuten borgerkrig i Nicaragua. Augustin var ikke bare prest, han var også en marxistisk revolusjonær på sandinistenes side, noe Britt ifølge døtrene synes var ekstra sjarmerende. Som prest hadde han bedre vern mot forfølgelse og større mulighet til å formidle sitt politiske budskap enn vanlige folk.

Da Britt ble gravid med jentenes storebror bestemte hun seg for å dra hjem til Norge. Augustin ble med.

– Han kom til Norge i januar i 1990 og syntes det var veldig kaldt. Men han er her fortsatt, sammen med mor, fire katter og en hund i en enebolig i Prinsdal i Oslo, forteller Marcela.

– Mye av grunnen til at vi elsker opera er de sterke emosjonene. Både mor og far elsker musikk og de elsker pasjon. Hele kjærlighetshistorien deres er «La Passion». Vi fikk mye oppbacking hjemme, og de oppmuntret oss stadig til å prøve nye ting. Det er klart at det har satt preg på livene våre og karrieren, sier søstrene.