Mannen bak verdens mest kjente opera

Helt siden Tosca ble urfremført på Teatro Costanzi i Roma, 14. januar 1900, har den underholdt og begeistret jorda rundt.

• I februar i år ble Tosca satt opp på Den Norske Opera, som fyller 10 år i 2018. NRK skal feire jubileet sammen med Operaen og hele Norge i april i år. Les mer om det her.

Tosca byr på kjærlighet, sjalusi, begjær, hat og intriger. Det hjalp også godt, ved den første premieren, at handlingen var plantet i historiske og politiske begivenheter de fleste i salen hadde et forhold til: Napoleonskrigene og de politiske og sosiale omveltninger i Europa noen få tiår bakover i tid.

Giacomo Puccini står det på plakaten når operaen settes opp i våre dager. Det var han som skrev musikken. Forfatteren bak dette storslåtte dramaet er mindre kjent.

Paris, 15. januar 1900

I en praktfull villa i det fasjonable Marly-le-Roi utenfor Paris sitter den aldrende franske dramatikeren Victorien Sardou med dagens aviser.

Han leter etter kritikkene fra premieren på Giacomo Puccinis opera Tosca kvelden før. Kanskje var det for tidlig for de franske avisene, premieren hadde tross alt vært i Roma.

Puccini var ingen hvemsomhelst på den europeiske operascenen. Såpass måtte den rutinerte franske teatermannen innrømme. Han hadde selv overvært flere av oppsetningene til den 42 år unge italienske komponisten, for eksempel La Bohème som hadde kommet året før.

Men Victorien Sardou var fylt av uro; var det riktig av ham å selge skuespillet sitt til Puccini?

Sardou hadde riktignok fått rikelig betalt for rettighetene til stykket, men det stod ikke på penger, ikke for ham. Sardou var tross alt en av Frankrikes mest populære dramatikere og hadde tjent godt på alle skuespillene sine.

Han kikket rundt seg på de praktfulle omgivelsene han satt i. Stuer så store som saler, og som, ifølge mytene, selveste Napoleon skal ha ridd igjennom!

Nei, uroen var ikke av økonomisk art.

Et portrettintervju

Senere samme år ble Victorien Sardou oppsøkt i sitt vakre hjem i Marley-le Roi av den unge, dyktige journalist og kritiker fra Le Temps, Adolphe Brisson.

Sardou var blitt 69 år og dominerte fremdeles den franske kommersielle teaterscenen sammen med Alexander Dumas d.y. og Émile Augier. Han var også svært populær i England og USA, og i Norge hadde selveste Henrik Ibsen satt opp Les Pattes de mouche (Et farlig brev) ved Christiania teater i 1860.

Den franske journalisten ønsket derfor et portrettintervju med den energiske, høyreiste skikkelsen som alltid bar en alpelue i fløyel og et silkeskjerf lett dandert rundt halsen.

Sardou startet med begynnelsen

De franske revolusjonsårene

– I oppveksten min bodde vi like ved Place Bastille (torget hvor festningen Bastillen stod inntil den ble stormet og revet under den franske revolusjonen i 1789. red.anm.). Det skjedde noe hele tiden og byen var full av barrikader.

– Jeg skrev flittig i dagboken min, og den 22. og 23. juni 1848 – jeg var 17 år – var det igjen intense stemninger i Paris. Rykter om et arbeideropprør fra Place du Pantheon («juniopprøret i 1848») førte til politiaksjoner, og at mer enn 1400 mennesker ble drept.

Sardou hadde notert alt han hadde observert i dagboken. «Det kunne jo komme godt med, tenkte jeg allerede den gang», sa han til journalisten.

Og Sardous notater skulle komme godt med da han begynte å skrive dramatikk. Teater hadde han alltid hatt en glødende interesse for, men foreldrene ville noe helt annet for sønnen sin.

Han begynte på medisinstudiet. Det var hjerneforskningen som interesserte mest, men så skjedde det tragiske ting i familien.

Hans to søstre døde, og faren mistet lærerjobben og flyttet tilbake til hjembyen Nice. Dermed var Victorien Sardou uten økonomisk støtte fra familien og befant seg i en svært vanskelig situasjon.

– Jeg stod ofte ved Napoleons-kaien og spiste den frokosten jeg hadde penger til. Som regel et par poteter.

Victorien Sardou studerte på dagtid og skrev skuespill om natten. Han var lutfattig og frustrert. Dette gikk ikke. Han bestemte seg for å forlate universitetet og vie all sin tid til skriving for teatret.

I dagboken sin hadde han notert nok av hendelser, politisk maktspill, overgrep mot befolkningen og store slagscener som kunne danne grunnlag for både farser og historiske begivenheter.

Fiasko

Sardou forsøkte seg innen ulike genre, fra melodramaer til komedier og tragedier. Han løp fra det ene teatret til det andre i Paris for å selge inn stykkene sine, men ble avvist.

Teaterdirektørene pekte på bunker av manuskripter som de allerede hadde liggende på kontorpulten sin fra andre håpefulle dramatikere; «Glem det!»

Victorien Sardou tok alle strøjobber han kunne få, som kopist, lærer og journalist mens han skrev nye stykker på natta. Han ble rammet av febersykdommen tyfus, som var utbredt i fattigkvarterene i Paris, der Sardou selv bodde.

En nabo kom ham til unnsetning, Miss Brécourt. Hun stelte for ham, og hjalp ham på beina gjen.

I tillegg skulle det vise seg at hun var personlig venn med en skuespiller, den populære Virginia Dejazet. Sardou ble introdusert til Dejazet som også eide sitt eget teater, og i 1853 fikk Sardou satt opp La Reine Ulfra.

Det ble en fiasko. Franske teaterkritikere vendte tommelen ned.

Men Sardou mistet ikke motet. Teatrene i Paris behøvde stadig ny dramatikk, og i april 1854 fikk han prøve seg på ny. Denne gangen er det Odeon-teatret som setter opp La Taverne des étudiants.

Ny nedtur. Også dette stykket fikk en negativ mottakelse. Det gikk rykter om at Sardou var ansatt av regjeringen for å fornærme studentene, uvisst hvorfor.

Stykket ble tatt av plakaten etter kun fem kvelder.

Læretid

Konkurransen mellom unge franske forfattere var stor. Victorien Sardou følte seg som en halvstudert røver, og i 1857 bestemte han seg for å gå i lære hos noen som kunne håndverket.

Med et anbefalelsesbrev brev i lomma tok han kontakt med Eugene Scribe (1791-1861), en svært populær fransk dramatiker.

Scribes dramatiske oppbygning er ganske lett å forstå. Det starter med en enkel hendelse, ofte et brev på avveie, eller en hemmelighet som blir eksponert for feile mottakere. Dermed følger en rekke komplikasjoner til det hele ender godt, eller tragisk.

Victorien Sardou fulgte oppskriften med pinlig nøyaktighet, og i 1860 får han satt opp Les Pattes de Mouche (Et farlig brev).

Det slo voldsomt an.

Endelig kom suksessen han hadde lengtet etter. Skuespillet gikk sammenhengende i tre måneder på Odeon-teatret og gjorde Sardous navn for alvor kjent i den franske teaterverden.

Gjennombrudd

Sardou tar en liten pause i intervjuet. Han kikker bort på journalisten fra Le Temp og føyer til; «Som gamle Moliere (en av verdens største komedieforfattere. red.anm.) sa; scenens funksjon er underholdning!»

Og nå kom skuespillene på løpende bånd; Nos Intimes, Les Gahaches, Les Pomimes du Voisin og Nos Bons Villageois. Victorien Sardous navn lyste på alle teaterscener, og snart havnet nesten alt han skrev også på engelske og amerikanske scener.

Sardous kommersielle teatersuksess gjorde han styrtrik. Da La Famille Benoiton kom midt på 1860-tallet (som minnet ikke så rent lite om Le nozze di Figaro (Figaros bryllup)) hadde

Sardou for lengst flyttet fra fattigdommen rundt latinerkvarteret i Paris til sitt private slott ved Marly-le-Roi der journalisten fra Le Temp nå befant seg.

Det var særlig komediene som var ettertraktet, gjerne de med politisk snert og raljeringer rundt hendelser i tiden. Men Sardou lengtet etter suksess som dramatiker av store historiske spill.

Den muligheten bød seg da han møtte Sarah Bernhardt.

Sarah Bernhardt var den franske teaterscenes absolutt største og mest berømte skuespiller på 1800-tallet. Hun var den som virkelig skulle sette Victorien Sardou på kartet som dramatiker av historiske spill og tragedier.

Året var 1882 og Sardou hadde skapt en russisk heltinne som han mente ville være perfekt for Bernhardt – prinsesse Fédora Romazov.

La Divine Sarah likte Fedora godt og aksepterte med en gang. Hun var dessuten i pengetrøbbel på grunn av et kontraktbrudd som kostet henne 100.000 franc (prisen tilsvarer ca 3,9 millioner kroner i dag. red.anm.). Hun var desperat og behøvde en ny kassasuksess.

Heldigvis slo Fedora an, og suksessen resulterte i et samarbeid som skulle vare livet ut for dem begge. Victorien Sardou skrev noen av sine mest kjente stykker for Sarah Bernhardt; Theodora, Georgette, Cleopatra, Thermidor Robespierre og Madame Sans Gêne for å nevne noen.

Men det var først i rollen som Fiora Tosca at samarbeidet mellom dramatiker og skuespiller skulle gå opp i en høyere enhet.

La Tosca var Bernhardt

Sardou formet La Tosca slik han kjente Sarah Bernhardt; følelsesfylt, med lidenskap og dramatiske karaktertrekk. Handlingen i stykket ble lagt til Roma, 17. juni 1800, etter slaget og seieren ved Marengo som gav Napoleon kommandoen over hele den franske hæren.

Dramaet strekker seg over et døgn i tid, et melodramatisk plott mellom en skuespiller (Fiora Tosca), hennes elsker, billedkunstneren Mario Cavaradossi, som også er Napoleon-sympatisør, og politimesteren i Roma, baron Scarpia, som også elsker Tosca.

Etter brutale forfølgelser, løgner og straff, ender det hele tragisk for alle tre. Fiora Tosca kaster seg til slutt utenfor borgen Castel Sant'Angelo, og dør.

La Tosca kjørte sammenhengende i 200 kvelder med fulle hus. Det ble et av de mest spilte av stykkene hans internasjonalt. Versjoneringer kom på løpende bånd, både i England og USA. Broadway satte opp en amerikansk versjon i 1888 med Fanny Davenport som Fiora Tosca.

«Kuppet»

Året etter, i 1889 kom den italienske komponisten Giacomo Puccini til Paris for å se det historiske dramaet.

Komponisten så La Tosca ved to anledninger vinteren 1889, først i Milano og deretter i Torrino. Han ble svært begeistret, og i mai samme år fikk han sin agent Giulio Ricordi til å kontakte Victorio Sardou for å be om tillatelse til å komponere en opera basert på skuespillet hans.

Men Sardou var motvillig.

Det spilte selvsagt inn på humøret til den æresstolte franskmannen at mottakelsen av hans La Tosca hadde vært lunken i Italia. Om noen skulle lage en opera av stykket hans ville Sardou at vedkommende skulle være fransk.

Agent Giulio Ricordi var klar over Sardous misnøye, og visste at Sardou var hard på labben som businessmann. Til slutt la Ricordi en ukjent stor sum på bordet, langt mer enn de 2000 franc som først ble tilbudt.

Sardou aksepterte.

Journalist Brisson fra Le Temp prøvde å spørre om den eksakte summen, men kom ikke videre på det spørsmålet.

Anger

Sardou fulgte prosessen tett etter at den italienske komponisten fikk rettighetene til å gjøre dramaet om til opera i mai 1898, og den erfarne teatermannen var langt fra enig i det Puccini gjorde med skuespillet hans.

Han fulgte riktignok historien fra begynnelse til slutt, og brukte også stedet for handlingen borgen Castel Sant'Angelo i Roma. Men fem akter var kokt ned til tre, og etter hans smak var det litt for mange duetter som stoppet drivet i fortellingen.

Han mente også at helten Cavaradossi skulle synge en patriotisk hymne i andre akt, i stedet for en kjærlighetssang, som Puccini hadde skrevet inn. Videre mente Sardou også at Fiora Tosca skulle dø fort og heftig i motsetning til den langtrukne, tilgjorte pinen hun gjennomgår i operaoppsetningen.

Men den 14. januar 1900 var Tosca klar for premieren i Teatro Constanzi i Roma, dog uten opphavsmannen Vittorien Sardou til stede i salen.

Premieren i Roma

Premieren falt sammen med innsettelsen av den nye Paven i Roma, Pave Leo XII. To millioner pilegrimer hadde ankommet byen, hotellene var fulle og gatene overfylte. Agent Ricardi visste hva han gjorde da han la premieren midt i den hellige festen, han sikret fullt hus til Puccinis nyskrevne opera.

Klappsalvene ville ingen ende ta etter teppefall, og komponisten måtte flere ganger inn på scenen. Men det hadde likevel vært en drøy opplevelse, både for operapublikumet og kritikerne. Så mye vold og tortur på en operascene! Til og med voldtekt og selvmord!

Kritikerne mente at de dramatiske effektene stod i veien for musikkens lyriske skjønnhet. Likevel fortsatte Tosca sin seiersgang til de største operascener i årene som kom, fra La Scala i Milano til Covent Garden i London. Og den stolte Puccini tjente for første gang penger nok til å flytte fra sitt beskjedne hjem i Milano til en villa nær Lago di Massaciuccoli nær Lucca.

Tosca var like innbringende for komponisten som den hadde vært for dramatikeren noen år tidligere.

Da Victorien Sardou så Puccinis Tosca i Paris noen måneder senere, måtte han innrømme at komponistens versjon var bedre fortalt som opera enn skuespillet han hadde solgt. Sardou var særlig spent på åpningssekvensen i operaen.

Puccini hadde benyttet tonen fra den store klokken i Peterskirken, og Sardou måtte innrømme for seg selv at det hadde vært ganske virkningsfullt. Kanskje det beste!

Da applausen hadde lagt seg, og alle involverte var klappet opp på scenen, uten Victorien Sardou, den opprinnelige skaperen av historien, hentet han frakken i garderoben og tuslet ut i parisernatten.

• Denne saken og diktningen i den er basert på følgende bøker: «Sardou and The Sardou Plays» av Jerome A. Hart, «Puccini – A Biography» av Mary Jane Phillips-Matz, «Madame Sarah» av Cornelia Otis Skinner og «Victorien Sardou – a Personal Study» av Blanche Roosevelt. Det er også brukt en rekke artikler og oppslagsverk.