Det var friminutt for tredjeklassingene ved barneskolen i Sandefjord. Men 9 år gamle Jaynaba Amondi Manneh fortsatte med oppgavene de hadde jobbet med i timen.

Hun hørte fnising bak seg. Plutselig kjente hun at de som satt bak henne stappet noe inn i håret hennes.

Først en blyant, så en til, en til, en til. Mer fnising, så kom viskelærene.

Flere og flere. Hun reiste seg, ba dem om å stoppe og løp inn på toalettet.

«Du er fin som du er», sa hun til seg selv i speilet, mens hun dro viskelær og blyanter ut av håret. Men egentlig følte hun seg ikke fin som hun var. Hun ville helst at håret skulle være rett. Og blondt.

Fra den dagen ble håret rettet ut eller flettet, og det ble slutt på den løse afroen. Blyantene og viskelærene satte seg ikke bare i håret hennes. De hadde satt spor i hele Amondi.

I TV-serien Krøll har NRK vært i kontakt med 15 personer i Norge med afrohår og tette krøller. Nesten alle har opplevd at andre tar dem i håret, noen ganger uten å spørre om det er i orden.

De har blitt tatt i håret av fremmede som ikke spør, fremmede som spør, venner, bekjente eller kolleger. Det kan skje på gata, på bussen, på utesteder og til og med i jobbmøter.

Et fuglereir

På ungdomsskolen dristet Amondi seg til å slippe ut håret for å ha en mer naturlig frisyre. Sola skinte og hun satt med vennene sine på en benk ute i storefri.

Men så skjedde det: En hvit klatt med seig masse deiset ned i håret hennes. En fugl hadde gjort sitt fornødne i Amondi sitt hår.

Noen elever gikk forbi og fikk med seg hva som skjedde.

– Det er ikke så rart at en fugl bæsjer i det håret der. Det ser jo ut som et fuglereir, sa en av dem.

Alle lo. Bæsjen rant. Amondi løp inn på skolens toaletter. Hun bøyde hodet i vasken og forsøkte å skylle ut fuglebæsjen.

Hjemme sa hun ingenting om hva som hadde skjedd fordi hun kjente at hun skammet seg.

Igjen var det afroen som måtte bøte med livet. Det såkalte «fuglereiret» ble satt opp, rettet ut med kjemikalier eller viklet inn i rastafletter.

Det gjorde at hun følte hun gled litt mer inn og så litt mer ut som de andre. Men selv om mindre afrohår betydde mindre tafsing i håret hennes, ble ikke folks hender borte.

Av og til tok fremmede henne i den krøllete hestehalen. Andre ganger var det bekjente som tok hennes i håret mens de kommenterte at hun var fin på håret.

Hun mislikte å bli tatt i håret, selv om hårtafsingen ofte kom hånd i hånd med et kompliment.

Hvordan kan gode intensjoner ende opp med en kjip følelse hos den som blir tatt i håret? Og hvem er egentlig de som tar på andres hår?

En hårtafsers bekjennelser

Jeg har en erkjennelse å komme med. Jeg, forfatter av denne artikkelen, er én av dem.

Min kollega har store, fluffy krøller med masse volum og struktur. Og i et svakt øyeblikk kjørte jeg hånden inn. Hårtafsingen ble kombinert med en du er så fin på håret-kommentar. Og da var det kanskje greit?

Jeg snakket med kollegaen min for å høre hva hun egentlig tenkte om episoden. Hun opplevde det ikke som ubehagelig, da vi kjenner hverandre godt, men sier at hun hadde følt det annerledes i en annen setting med en annen person.

Det jeg ikke fikk svar på, er hva som fikk meg, som faktisk kommer til å savne 1-metersregelen, til å ta fingrene mine i krøllene til min kollega uten å spørre?

Krøllenes tiltrekning

Ingen har forsket på hvorfor folk med krøller og afro blir tatt i håret. Men studier viser at vi tiltrekkes av myke, behagelige og lodne teksturer.

– Det er tilsynelatende noe grunnleggende belønnende og forsterkende med å være i nærheten av myke og varme teksturer, påpeker psykolog ved Universitetet i Oslo, Ole André Solbakken.

Mennesker, og trolig de fleste andre pattedyr, er skrudd sammen for å oppleve fysisk kontakt med noe som er mykt og loddent fordi det virker behagelig.

– Vi kan anta at det å foretrekke materialer som er myke og fluffy er gunstig for oss rent evolusjonært. Slike materialer er sjelden skadelige, er varme og kan slik beskytte med nedkjøling og minner om kroppskontakt som vi er avhengige av for å overleve som spedbarn, sier Solbakken.

Så noe av forklaringen på hvorfor mange ønsker å ta folk med afro og krøller i håret kan altså være en slags naturlig trang mennesker har for å ta på ting som er mykt.

I tillegg er vi mennesker nysgjerrige på alt som er annerledes. Og det er nettopp dette ordet som gjør at gode intensjoner kan bli tolket på en negativ måte.

Svart kvinne på utstilling

Amondi kunne sitte på bussen i egne tanker, for så å plutselig ha hånden til personen bak henne i håret sitt.

En som fikk nok av den konstante hårtafsingen er den britiske filmskaperen og foredragsholderen Mena Fombo. Hun startet i 2017 kampanjen «No, you cannot touch my hair» for å få folk til å slutte å ta på afrohår og krøller.

Kampanjen fikk rundt 250 kvinner over hele verden, flesteparten av dem med afrikansk bakgrunn, til å sende inn erfaringer med å bli tatt i håret. Over halvparten oppga at de ble tatt i håret av fremmede minst en gang i måneden.

– Håret vårt er en del av kroppen vår. Med mindre jeg gir deg tillatelse til å ta på meg, så skal du ikke ta på meg, sier Fombo til NRK.

Når vi snakker om å ta på andres afrohår, så mener hun at det er viktig å ha historien i bakhodet.

– Vi må se på det i konteksten av at svarte mennesker har gjennom generasjoner vært slaver, som ikke hadde eierskap over sin egen kropp, sier Fombo.

Hun trekker frem historien om Sarah Baartman, også kalt «Hottentott-Venus.» Hun var en svart kvinne fra Sør-Afrika, som ble stilt ut i London og Paris mellom 1810 og 1815.

Og det å ha mennesker på utstilling har vi også eksempler på i Norge. På den store jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo i 1914, kunne man blant annet besøke Kongolandsbyen. Her ble afrikanere, trolig opprinnelig fra Senegal, stilt ut for å vise livet slik det var i Afrika.

Løs afro

Sosialantrolog Michelle A. Tisdel ved Nasjonalbiblioteket har flere eksempler på hvordan det europeiske blikket på mennesker fra det afrikanske kontinentet har påvirket skjønnhetsidealer som vi har den dag i dag.

– Opp gjennom historien har svarte mennesker ofte blitt sett på som annerledes, rare, eksotiske og til og med dyriske, sier Tisdel.

Hun forteller at makt og skjønnhetsideal er tett knyttet sammen, og dette ble særlig tydelig i USA.

– Det ble ikke betraktet som profesjonelt å ha afrohår. Mange med afro og krøller har forsøkt å tilpasse seg majoriteten i samfunnet. Men det er fordi noen føler de må og ikke fordi de vil, sier Tisdel.

Flere i NRK-serien Krøll forteller at de ofte opplever hårtafsingen som ubehagelig og fremmedgjørende.

For Amondi har det å bli tatt i håret ofte ført til at hun føler seg utenfor og som noe eksotisk som andre må ta på.

– Det er noe med handlingen som sier at jeg er annerledes, sier hun.

Og for mange som kan ha strevd med å passe inn, vil hver eneste gang det skjer forsterke følelsen av utenforskap.

Amondi måtte fullføre videregående før hun greide å akseptere sitt eget hår og hva håret hennes representerer. Hun la antipermanenten på hylla og startet på en sunnere hårreise.

Nå bytter hun ofte frisyrer og velger den frisyren hun vil ha, og ikke den som gjemmer vekk håret.

– Jeg har blitt mer glad i håret mitt og den jeg er. Den dagen jeg får lengre hår, vil jeg være komfortabel med å gå med afroen min løs, til tross for negative erfaringer tidligere, sier hun.

Og hvis noen tar Amond i håret i dag, ber hun dem pent om å spørre først.

Det kommer jeg til å gjøre fra nå av.

Og det bør vel egentlig alle gjøre.

Kilder:

https://publications.hse.ru/en/articles/266833634 https://www.psychologicalscience.org/publications/observer/obsonline/harlows-classic-studies-revealed-the-importance-of-maternal-contact.html https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4635443/