Mona Lisa med caps
Illustrasjon: Lasse Josephsen

Lever i en strøm

Hvorfor bruker millioner av mennesker fritiden sin til å se på andre spille dataspill, spise middag og drikke seg fulle? Dette er historien om hvordan hverdagsliv ble til «content».

Jeg befinner meg i en kjeller og tenker at herfra kan det bare gå nedover. Det er en klar, kjølig aprilkveld i et tettsted i nærheten av Gardermoen. Utenfor funkler stjernene så smått på den ennå bleke himmelen. Inne er det elektroniske lys som blinker.

Ronnie Mathisen (47), bedre kjent som Youtuberen Papz, eller Papzerinos, jobber så svetten pipler med å gjøre klart til kveldens live-seanse foran webkameraene.

Rundt ham står PC-er tett i tett på bord og hyller. Rommet er rigget opp med diskolys og en liten scene. I den ene kortenden finnes en fullt fungerende kiosk, som bugner av godteri og energidrikker. På et bord i midten står noe som ser ut som blanding av overvåkningssentral og TV-studio, med tre store skjermer og et knippe webkameraer montert i forskjellige vinkler.

På bordet står en rekke flasker med chilisaus. På gulvet står en gigantisk vodkaflaske, sånn som de aller tøffeste gutta smugler med seg hjem fra Syden, med en påmontert sprute-tut, som på en såpeflaske, sånn at du kan sprute godsakene rett ned i glasset.

I løpet av de neste timene skal den 47 år gamle mannen drikke sprit og tylle i seg chilisaus som er så sterk at han begynner å blø i munnen og kaster opp, i bytte mot pengedonasjoner og heia-kommentarer fra dem som sitter og ser på.

Det er fredag kveld i Twitchland, mørket faller på og Papzerinos skal levere content.

SE OGSÅ: Trygdekontoret - dokumentar: Life's a twitch

Papz og Seltzer

En lang natts ferd mot mer natt.

Peter Pan i strømmeland

Å vise seg frem på internett er ikke noe nytt for Ronnie.

Han opprettet sin første Youtube-kanal for flere år siden, i 2015, sammen med sønnen Sondre, som den gangen var 10 år gammel. På kanalen lastet de opp filmer av far og sønn som lekte leker, spilte fotball, dro på turer og tok utfordringer som «spise 100 saltstenger på én gang» og «kaste bløtkake i ansiktet på hverandre».

Konseptet ble populært, og snart var merkevaren Sondre og Papz™ et faktum. Sammen bygget far og sønn seg opp en fanskare med feelgood og familievennlig samvær.

Sondre og Papz

Gøy så lenge det varte: Sondre og Papz på høyden

Foto: Sondre og Papz

Men de siste årene har det oppstått gnisninger i duoen. Det ene problemet er at Sondre er i ferd med å vokse fra konseptet. Som 15-åring har han fått andre interesser enn å lage engler i snøen og fylle munnen med så mange Bamsemums som mulig.

Det andre problemet er at også pappa Ronnie har fått nye interesser.

For mens Sondre utforsket den fysiske verden som tenåring, satt Papz på nett og utforsket tenåringers digitale verden. Resultatet ble en spin off-versjon av Sondre og Papz, en slags voksenutgave, som dukket opp på kveldstid: Papzerinos.

Youtube-filmene av pappaen som leker med lakrissnører og snømannbygging har gradvis blitt erstattet av en ungdommelig kledd, men godt voksen mann, som etter beste evne gjør hverdagslivet sitt om til direktesendt content på Internett.

Papzerinos drøye 13 000 abonnenter kan følge ham hjemme, i bilen (hvor han har rigget til et komplett strømmestudio) og i kjellerlokalet, som han i sin tid innredet for å arrangere datafester for Sondre og de andre ungene i nabolaget. Mest populære er Papzerinos såkalte «feststreams», det vil si når han tar capsen på snei og drikker seg full mens han underholder og chatter med sin stort sett betydelig yngre følgerskare.

Papzerinos

How do you do, fellow kids?

Foto: Papzerinos

Det er mye som er litt rart med Papzerinos og strømningen hans, men rarest er hvor vanlig han er. Han er en ganske vanlig, jovial og trivelig fyr som forsøker å få et publikum å se på ham være en vanlig fyr som gjør ganske vanlige ting. Når jeg spør ham hvorfor folk ser på, svarer han at han ikke vet. Han tror kanskje det er «x-faktoren».

Han er – for å bruke et uttrykk en kompis lanserte for å beskrive de som jobbet som DJ eller verter eller moderatorer eller hva man skal kalle det på Svisj, denne direktesendingen som gikk på NRK etter ordinær sendetid i helgene på 2000-tallet, hvor en person styrte musikk og kommenterte SMS-strømmen fra publikum – en hverdagsdude.

Hvordan ble egentlig hverdagsliv til content og hverdagsdudes til stjerner?

Og ikke minst: Hvorfor i all verden sitter folk og ser på?

Pionerene: Et dukke-under-hjem

11. januar 1973, nesten tre tiår før Christer Falck gråt sine psykopattårer på Robinson-øya og Ramsey og Anne-Mona brøt knulle-på-TV-muren i første Big Brother-sesongen her hjemme, skapte tv-kanalen PBS historie. Den datoen kunne de nemlig feire premieren for verdens første realityserie, An American Family.

NY22

Loud-familien: Det lille huset på realityprærien.

Foto: AP Photo / NTB Scanpix

Gjennom 12 episoder kunne seerne følge hverdagen til en vanlig familie i et vanlig øvre middelklassehjem i California. Loud-klanen fremstår til å begynne med som en harmonisk kjernefamilie, med lykkelig gifte foreldre og fem pene barn. I løpet av sesongen slår imidlertid idyllen sprekker, når moren Pat bestemmer seg for å be familiefaren Bill flytte ut. Programmets 10 millioner fikk også se en av sønnene, Lance, stå frem som homofil.

Etter siste episode var sendt, var familien avbildet på forsiden av magasinet Newsweek under tittelen «En ødelagt familie». I årene som fulgte gikk det opp og ned. Bill og Pats ekteskap brøt sammen. Den karismatiske Lance ble homseikon. Han gjorde karriere som musiker og journalist, men ble også avhengig av crystal meth og smittet av HIV og hepatitt C. Da han som 50-åring lå på dødsleiet inviterte han PBS til å lage en siste episode.

An american family

Kjernefamile ble stjernefamilie.

Foto: Faksimile, Newsweek

Innen da hadde sjangeren han var med å skape funnet fotfeste. A Death in an American Family ble sendt i 2003.

Samme år sendte FOX første sesong av Paradise Hotel.

Virkelighetsfysen

19. mars 2007 er et annet vendepunkt. Det var dagen da den 23 år gamle teknologi-gründeren Justin Kan tok på seg en ryggsekk med batterier og en caps med kamera og trykket på record. Deretter sendte han livet sitt direkte på nettsiden justin.tv.

Justin Kan

Lifecasting: bortcastet liv?

Foto: Josh Hallett

«Lifecasting» kalte han og medgründerne konseptet, som etter planen skulle gjøre dem til verdensberømte realitystjerner. Sjangeren hadde inntil da vært regissert, klippet og dramatisert for å tilpasses tv-formatet. Dette, derimot, var pur virkelighet. Ingen regi, ingen filtre, ingen pauser. Det var banebrytende, tidsriktig og veldig kjedelig å se på.

Det vil si, det var kjedelig de to første dagene. På dag tre, mens Kan satt hjemme foran PC-en og jobbet, stormet bevæpnet politi plutselig leiligheten hans.

«Er det her noen har blitt knivstukket i brystet?» spør politimannen i opptaket.

«Nei, nei», svarer Kan høyt, før han lavmælt henvender seg til seerne, og mumler «shit», som om han har skjønt hva som venter. Lei av å se på jobbing, soving og spising, hadde publikum selv tatt regien og ringt politiet. Dagen etter kom brannvesenet på døra.

Etter å ha sendt direkte i åtte måneder i strekk, var Kan klar til å gi opp. Det fantes ikke millioner som var interessert i å se ham spise og sove. Bare et knippe folk som likte å plage ham. Tilværelsen som konstant realitydeltaker var ikke lukrativ, bare veldig slitsom.

En ting hadde gjengen imidlertid fått til. I løpet av eksperimentet hadde de forbedret teknologien voldsomt. De var nå i stand til å sende video direkte på internett billig og med god kvalitet. I et forsøk på å redde stumpene, logget Kan av, og åpnet opp plattformen. I stedet for å gjøre seg selv til superstjerne, ville han la hele verden bli tv-produsenter.

Tolv år senere har justin.tv blitt til den gigantiske strømmetjenesten Twitch. Papzerinos er ikke eneste hverdagsduden foran kamera. Han er en av 2,2 millioner mennesker som jevnlig kringkaster dataspilling, hobbyen sin eller bare livet sjøl på Twitch.

Men dette med å gjøre hverdagslivet til medieinnhold, er ikke noe som ble funnet opp verken av tv-produsenter eller datanerder i Silicon Valley.

Kunstverket jeg

Ifølge den britiske sosiologen Mike Featherstone har det de siste hundre årene skjedd en «estetisering av hverdagslivet», det vil si en prosess hvor kunst og hverdagsliv smelter sammen. Han forklarer dette ved å peke på tre utviklinger:

  1. Vanlige ting ble til kunst: Tidlig på 1900-tallet flyttet kunstneres interesse seg fra portretter av konger og baroner og storslåtte landskapsmalerier til det trivielle og hverdagslige. «Alt kan være kunst, og alle kan være kunstnere», sa rebellene i dadaistbevegelsen, og stilte ut et urinal for å virkelig hamre inn poenget.
    Fountain' by Marcel Duchamp

    La det strømme. «The fountain» (1917) av Marcel Duchamp.

  2. Livet ble til livsstil: «Dandyene» var jålete, selvopptatte britiske overklassebohemer som hadde masse penger og masse fritid, og derfor sto fritt til å kle og oppføre seg eksentrisk og sole seg i andres oppmerksomhet. Deres store prosjekt var å gjøre livet til et slags kunstverk, til et skue, et fenomen for andre å bivåne. Etter hvert som også resten av oss i vesten har fått mer penger og mer fritid, har flere av oss fått muligheten til å iscenesette oss selv og livet vårt. I dag kaller vi det «livsstil», men ideen er den samme: Å forvandle det helt vanlige hverdagslivet vårt – hva vi spiser, har på oss og hva vi kjøper oss – til noe som er interessant for andre.
    Dandy

    Dandy: livskunstner, bytryne og fittetryne.

    Foto: Richard Dighton (1805)
  3. Virkelighet ble til bilder: Vi utsettes daglig for tusen ganger flere bilder og visuelle inntrykk enn våre oldeforeldre, mener Featherstone. Man kan kanskje hevde at vi lever i en tid der alle bilder blir virkelige og virkeligheten ikke er virkelig før den har blitt et bilde. Dette fordi vi i langt større grad enn tidligere lever gjennom media. Det vil si at vi i stor grad oppfatter verden og livet gjennom skjermene våre. Pics or it didn’t happen, si!

I løpet av de siste hundre årene gikk vi altså fra en verden der livet ditt kun var interessant og verdt å vise fram dersom du var rik og mektig, til en verden der mannen og kvinnen i gata byr på seg sjøl med største selvfølgelighet. Og som om ikke det var nok, lever vi i en salig røre av bilder og virkelighet, der det ikke er godt å si hvor det ene begynner og det andre slutter.

Så når Papzerinos filmer seg selv kjøre frem og tilbake til Jessheim storsenter for å handle på polet, står han i en lang tradisjon. Hverdagslivet har blitt til kunst, formet som en livsstil, presentert som underholdning og nå blir det strømmet som content. Historiens kraftlinjer – eventuelt HDMI-kabler – går gjennom oss alle, også Papzerinos. Tenk på det.

Twitchkunst

Pablo Inkasso

Illustrasjon: Lasse Josephsen

Men hva med dem på andre siden? Hvorfor sitter det folk og ser på kjøreturen?

I den andre enden

At folk liker å se på, følge og kommentere hverandre er ikke noe nytt.

Så lenge vi har vært mennesker, har vi vært sosiale skapninger som iakttar hverandre, kommenterer og vurderer hverandre. Disse instinktene gjør oss til kikkere og klikkere i også skjermverdenen. Men det er også noe mer i spill, en annen og like dyptfølt drift.

Tidligere i år var jeg med den norske twitcheren Snappy, da hun arrangerte middag for det internasjonale publikummet sitt i Berlin. Det var et møte mellom venner som aldri hadde møttes. Da jeg spurte dem hvorfor de var der, var det ett ord som gikk igjen: «community».

Som Jimmy Kan smertelig fikk erfare, var det ikke bare å se et usensurert livet direkte som gjorde eksperimentet hans interessant. Det virkelig nyskapende var at seerne plutselig sluttet å være et passivt publikum, at de kunne være med å påvirke hva som skjedde.

Dette er også den foreløpige konklusjonen til forskerne som har undersøkt hvorfor folk oppsøker streamere. Folk bruker tid på Twitch for å lære noe eller for å bli underholdt. Men enda viktigere, sier de, er følelsen av å være med i et fellesskap og av å være sosial.

En studie har funnet at jo mindre sosial støtte en seer har utenfor internett, desto større vekt legger de på å oppsøke sosiale opplevelser på plattformer som Twitch.

Noe annet interessant som kommer frem i forskningen er at mange seere ikke ønsker å se på de mest populære twitcherne. De som sier at de oppsøker Twitch først og fremst for det sosiale og for fellesskapet er tvert imot mest interessert i innhold som bare blir sett bare noen hundre andre eller mindre. De ønsker rett og slett å være del av en liten stamme.

Denne kontakten kan imidlertid ha en mørk side, kanskje nettopp fordi det dekker så grunnleggende behov for mange av tilhengerne. Forholdet mellom en twitcher og hver enkelt publikummer er nærmest per definisjon skjevt. Den ene parten får betalt, den andre betaler. Seeren møter en person, twitcheren ser bare et brukernavn blant mange.

Som dandyen Ari Behn sa den ene gangen han var bitte litt lei av å være kjendis: «Alle kjenner apen, apen kjenner ingen».

Denne typen forhold kalles parasosialitet og kjennetegnes av en illusjon av toveiskommunikasjon. Det kan være verdifullt og fint – jeg har truffet mange som forteller om hvordan det har hjulpet dem gjennom vanskelige perioder i livet -men også sårt og skummelt, dersom ikke alle forstår hvor grensene går. Det finnes mange triste historier om ikke-gjengjeldt kjærlighet på Twitch. Og til og med om ensomme unge mennesker som reiser verden over for å møte en streamer som de trodde var en slags bestevenn, men som ikke engang aner hvem de er.

Det er ikke dermed sagt at det er noe falskt over alle relasjoner som oppstår via skjermen. Tidligere i år lot hele Norge seg berøre av historien om funksjonshemmede Mats: Foreldrene Robert og Trude trodde sønnens deres levde et ensomt liv foran skjermen. Først etter hans døde, oppdaget foreldrene de at han hadde nære venner over hele Europa, venner han hadde fått ved å spille dataspillet World of Warcraft.

Også gjennom Twitch oppstår slike dype og nære vennskap.

Fra plebeier til playbeier

Vi som har levd en stund husker at en sang fra Nord-Norge lovet at det skulle komme en tid der det skulle bli like fint å jobbe som å danse. For flere av twitchere jeg har møtt, har den drømmen på sett og vis gått i oppfyllelse. Ikke på den måten at jobben har blitt til en lek, men at leken har blitt til en jobb.

Den Berlin-bosatte norske twitcheren Amalie Reisvaag (23), bedre kjent som Proxyfox, har for eksempel gjort sin lidenskap for dataspilling til en levevei. Delvis som utøver i e-sportsturneringer og sponsorpenger, men først og fremst som Twitch-personlighet. Seks dager i uka sitter Proxyfox foran PC-en og spiller League of Legends (og iblant gitar), mens hun chatter med tilhengerne sine, som takker henne for samværet med små donasjoner.

Proxyfox

Proxyfox: Lenket til skjermen?

Foto: Ida Marie Stokkelien / NRK

Vanligvis tjener hun noen tusenlapper på en kveld, men i gang iblant kommer store summer. En gang fikk hun 70.000 kroner av en ukjent tilhenger.

Også en gamlis-twitcher som Papzerinos kan dra inn, om ikke en full lønn, så i alle fall en god biinntekt på å by på seg selv foran kamera med sprit og hot sauce. Snappy lever godt på å opptre som en salgs vertinne for sitt hyggelige, inkluderende community.

Helt siden jeg hørte om fenomenet, har jeg tenkt at det å tjene penger på filme seg selv spille dataspill og lignende er et slaraffenliv for dataungdom. Men etter å ha sett hvordan det fungerer i praksis er jeg ikke i tvil om at å leve av å bli sett er hardt arbeid.

Det er selvsagt en del jobb å drive sin egen, lille mediebedrift, men det virkelige slitet er det emosjonelle arbeidet som ligger i by på seg selv time inn og time ut. Å ha et levebrød som avhenger av å til enhver tid gjøre seg verdig donasjoner fra seere som når som helst kan klikke seg videre til noen som er dyktigere, morsommere og bedre.

proxyfox berlin

Vorspiel, nachspiel, dataspiel.

Foto: Thomas Søbstad / NRK

Playbour er det noen som kaller det, denne blandingen av «play» og «labour», lek og arbeid. Det er imidlertid noen forskjeller på å være en vanlig arbeider, og det å jobbe lange dager i content-gruvene. En twitcher er ikke en ansatt, men på samme tid både en selvstendig næringsdrivende og et utbyttbart tannhjul i en gigantisk oppmerksomhetsøkonomi.

En måte å se det på, er at twitcherene jobber gratis for Twitch med å samle og opprettholde et publikum, slik at Amazon, som eier Twitch, kan selge seerne produkter, vise reklame og ikke minst høste verdifull persondata. En annen er at twitcherne får mulighet til selv å tjene penger på sin egen kanal, dersom de lykkes i å overbevise publikum om å donere.

Om det er en rettferdig avtale, avhenger sikkert av hvem du spør. Jeg vet ikke. I 2018 ble det produsert 10 milliarder timer direktesendt video på Twitch. Bak den ufattelige mengden av content tror jeg det finnes også noen mindre hyggelige historier, om å redusere seg selv til en apekatt som danser på en lirekasse uten at noen putter penger i koppen.

Samtidig synes jeg det er veldig bra at det finnes en måte å få et publikum utenom de tradisjonelle veiene til oppmerksomhet. Jeg tror oppriktig at Proxyfox, Snappy og Papz trives med de gjør, og at de på hver sin måte har noe å tilby publikummet sitt.

Har en strøm om å komme hjem

Da jeg var liten ble vi forespeilet en fremtid der alle ville sitte ensomme foran hver sin dataskjerm. Den profetien har på sett og vis langt på vei blitt oppfylt, men – livet foran skjermen er ikke bare ensomt. Tvert imot. Det er som livet utenfor, fylt av slit og usikkerhet, men også av vennskap, gleder og fellesskap.

Twitchcon Berlin

Full trut på TwitchCon

Foto: Thomas Søbstad / NRK

En kjent forkortelse på internett er IRL, In Real Life, som viser til alt som skjer utenfor skjermen. Mange som bruker mye tid på internett retter på deg om du sier IRL til dem. Det som skjer på internett er nemlig like virkelig som noe annet. Men livet har nok det til felles med både moro og streaming: man får ikke bedre content enn det man lager selv.

SE OGSÅ: Trygdekontoret - dokumentar: Life's a twitch