Koronanoia
Plutselig handlet alt i Regines liv om å ikke smitte pappa. Hva har koronapandemien kostet unge?
Sommervarmen klorer seg fast, men Regine Lockert Odden er ikke opptatt av å nyte de siste solstrålene.
19-åringen går automatisk i en stor bue rundt folk i de travle gatene i hovedstaden.
Blir det for mange forbipasserende, forvandles hun til en tynn strek. Smyger seg tett inntil husveggene. Alt for å unngå kontakt.
Risikoen er altfor høy til at hun tør å senke guarden.
Det har blitt rutine. Holde avstand. Vaske hender. Gjenta.
Regine har gått mange kilometer det siste halvåret. Hun unngår buss og bane. Velger omveier for å slippe å møte på folk.
Utenfor kjempes en krig mot korona. Hjemme står Regine i en personlig krise.
Faren fikk kreftdiagnosen i oktober i fjor. To operasjoner og flere cellegiftkurer senere er immunforsvaret dårlig.
Så kom koronaen.
– Jeg var dritredd. Kjemperedd.
Fra mars til juni møtte Regine nesten ingen venner. Holdt seg for det meste inne. Eller brukte beina. Overalt.
19-åringen kjente ubehaget velte opp i magen når folk strømmet ut av bussen.
Holde avstand. Vaske hender. Gjenta.
Det er ikke før jeg er hjemme, har tatt av meg og vasket hendene at jeg kan slappe helt av igjen. Puste ut.
Jeg ble veldig sliten av det.
Eksamensperioden ble en lettelse.
Fra april til juni kunne kunststudenten samle alle tankene som surret i hodet i ett prosjekt.
Stenge resten av verden og korona ute.
Stua til en familievenn ble gjort om til atelier. Der tilbrakte hun hele dagen alene sammen med lerretene.
Regine bestemte seg for å male ut følelsene. Det ble blått, svart og sykelig gul.
De mørke, dystre fargene understreket alvoret som banket på døra. Fra pappa fikk diagnosen, sorgen underveis og kampen tilbake til livet.
Faren var endelig kreftfri, men Regines skuldre var fremdeles høye.
Hun var ikke sikker på om pappas kropp ville tåle et møte med det nye viruset.
12. mars 2020. En pandemi rir landet som en mare. Skoler, kafeer, barnehager, utesteder, frisører stenger.
I alle kanaler messer myndighetene budskapet: Bli hjemme. Treff så få som mulig. Unngå å klemme.
Ikke siden andre verdenskrig har landet hatt så strenge tiltak.
Hva har unntakstilstanden gjort med unge?
Frykt for koronadød
I en spørreundersøkelse Kantar har gjort for NRK sier 69 prosent av unge mellom 18 og 25 år at de var redde for at de selv eller noen av deres nærmeste skulle dø av korona.
Mer ensomhet
64 prosent av de unge sier at de var mer alene de tre månedene Norge var koronastengt. Nesten halvparten sa de var blitt mer ensomme.
Redde for framtida
47 prosent av de unge svarte at de har blitt mer redde for framtida. 31 prosent sa de hadde endret framtidsplanene sine på grunn av koronapandemien.
Ungdom som følger smittevernreglene lojalt betaler en høy pris, viser en ny studie ved OsloMet.
Studien er et lite øyeblikksbilde av livet til en gruppe mellom 16 og 19 år tre uker ut i pandemien.
Selv om forskerne ventet å finne at ungdommene opplevde dårligere livskvalitet, var det overraskende at livskvaliteten var såpass lav, sier forsker Kirsti Riiser.
Vanligvis lever mange ungdommer mye av livet sitt i digitale kanaler. Men forskninga tydet på at mindre fysisk kontakt med venner hadde stor betydning for helsa.
Gresset er fortsatt grønt. Det er semesterstart.
Løfter om en ny tid, nye venner – i kohorter.
I en park sitter Regine sammen med tre andre medstudenter.
Sammen, men ikke for nærme.
Sykepleierstudenten Dennis Li (20) har også følt på ubehaget viruset har etterlatt.
– Det gjør noe med deg. Etter sommerferien, da jeg fikk møte noen fra studiet, var det veldig deilig å se dem igjen. Vi behøvde ikke nødvendigvis å klemme, men det var en veldig deilig følelse å bare se folk, forteller 20-åringen.
En drøy meter unna nikker Simen Berge (20) gjenkjennende til savnet av en god klem.
I starten av pandemien var han alene i kollektivet. De andre flyttet hjem.
– Det ble veldig ensomt. Når du går fra å være sammen med noen hver dag til å ikke se dem på ei hel uke.
Jeg har kjent på en større følelse av ensomhet under denne tida, for man får ikke møtt folk, klemme og ha fysisk kontakt.
Jeg synes det var veldig godt da hun jeg bodde sammen med i kollektivet kom tilbake, og ville være sammen med meg i Oslo, framfor hjemme i Gudbrandsdalen.
De glade 20-åra starter i 2025, tenker Regine Lockert Odden.
Imens gjelder det å holde ut.
– Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle leve i en pandemi. Det høres så absurd ut. Svartedauden, spanskesyken.
– Jeg er jo veldig lei. Og jeg skjønner at alle er veldig lei. Det har gått et halvt år. Det er helt sinnssykt. Men det kan vare mye lenger.
19-åringen tar gjerne rolla som tante Sofie.
Når noen ikke spriter hendene på vei inn til butikken eller sneier henne på fortauet.
– Vi må være flinke med å vaske hender, holde avstand og gjøre alle disse tingene. Så slipper vi å ha tilbakefall hele tida, og bli usikre.
I en svart skinnsofa sitter Regine sammen med Anders Odden.
For metalelskere er han en kjendis. Bassist, gitarist, vokalist og låtskriver. Selv mange av dem som foretrekker VG-lista har hørt om Apoptygma Berzerk, Cadaver og Satyricon.
For Regine er han pappa. En umistelig pappa.
Jeg var bare forsiktig for din del. Jeg er fremdeles det. Det er bare du som er viktig for meg, liksom.
Jeg følte meg egentlig sikker på at jeg skulle klare meg. Jeg var aldri redd for å dø. Det var liksom ikke aktuelt.
– I og med at jeg hadde en mer alvorlig sykdom, som jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle dø av uansett, tenkte jeg at jeg ikke kom til å dø. Uansett hva slags smitte som kom, sier pappa Anders.
– Spennende konsept. Jeg var svært redd for at du skulle dø, jeg egentlig, svarer Regine. Tonen er en smule sarkastisk.
Far og datter er likevel enige om én ting: Ingen av dem ønsker å stifte bekjentskap med koronaviruset.
– Da er vi enige om det, da. Kanskje greit å slippe å ha korona, om man kan unngå det, sier Regine.
– Helst slippe å ha korona, samtykker pappa Anders.
– Med så mye andre ting som jeg har hatt, så vil jeg helst slippe det.
– Kanskje fornuftig, svarer Regine med galgenhumor i stemmen.
– Jeg har liksom vært nok redd for at du skal dø. Hvis det hadde vært korona da, så hadde det vært litt «lame». Det hadde faktisk vært ordentlig kjipt. Du overlever kreft og så liksom skal du bli skikkelig sjuk og dårlig av det. Det er liksom veldig teit.
Vi må jo leve litt også, selv om vi må leve annerledes.
