Ekstremsport innen samarbeid

12 år etter forrige plate er de endelig klare til å gi ut ny musikk.

Verden er full av pussige sammentreff. Et par av dem hører til i historien om hvordan den akustiske duoen Kings of Convenience ble et popfenomen.

Det var 2001 og Norge hadde begynt å gå på kaffebar.

Erlend Øye tenker tilbake på gjennombruddet med plata «Quiet is the New Loud»:

– Vi ble viktige fordi at hvis du jobbet på en kafé, så var du litt stressa for hva du skulle spille. Men du visste at «den Kings of Convenience-platen, den holder seg mer eller mindre i én stemning hele veien», sier han.

«Kaféplata» ble, for å si det forsiktig, enorm. Den solgte til platinum i Norge, Italia og Sør-Korea, og muligens flere land. Den ble en referanse i populærkulturen, kanskje særlig i utlandet.

Nå slipper Kings of Convenience ny plate; den første siden 2009.

Kan de igjen treffe tidsånden?

En god dag på jobben

Erlends partner Eirik Glambek Bøe har invitert oss til sin faste plass i solen: En steintrapp like ved stamkafeen, som igjen ligger ved kontoret hans og rett over gata for skolen til en av sønnene.

– I fjor satt jeg i FAU på skolen her ... jeg har ikke akkurat hatten «popstjerne» på meg, her hjemme. Da vi slo igjennom, merket jeg en vanvittig forskjell på Bergen og Oslo. Det var ingen her som ville ha bilde eller autograf eller noe. I Oslo ble jeg stoppet hele tiden, sier Eirik.

Men i går var de litt popstjerner likevel, hjemme i Bergen. Det er en lystig dag innad i bandet, dette: Kvelden før var den første av konsertene i comeback-norgesturnéen som virkelig satt, føler Erlend.

Det skjedde i Grieghallen, og selv BTs anmelder (som i sin tid slaktet unge Erlend og Eirik i forløper-bandet Skog) er begeistret.

«Fremdeles låter duoen som den alltid har gjort. To akustiske gitarer, en tanke bossa-rytmer og høy Simon & Garfunkel-faktor på det vokale» skriver Einar «Engelen» Engelstad. (Gjennom flere tiår en bauta i Bergens musikkliv, som platebutikkinnehaver og anmelder).

Grieghallen ble utsolgt på minuttet, men det var aldri aktuelt å sette opp en ekstrakonsert. Å holde det eksklusivt har alltid vært en del av KoCs new loud.

«Rainy day mood piece »

Fra debuten i 2001 og i årene etter ble bandet de største internasjonale popstjernene bergensbølgen fostret, sammen med elektronikaduoen Röyksopp. (Begrepet bergensbølgen har kommet og gått litt; dette er en merkelapp vi journalister har satt på visse årganger med lovende artister/band fra, ja du gjettet det, Bergen.)

Det britiske musikkbladet NME puttet «Quiet is the New Loud» på sin «Årets beste album»-liste, som første norske plate noensinne.

«Enkel skjønnhet og harmonier som gir stjerner i øynene» var beskrivelsen. Den gangen hadde musikkpressen definisjonsmakten alene, uten sosiale mediekanaler og TikTok.

Den eplekjekke platetittelen «Quiet is the New Loud» ble en medie-favoritt, et samlebegrep for mange som klimpret på gitar og sang i en følsom rocketradisjon. Referanser som Nick Drake, Simon and Garfunkel og skotske Belle and Sebastian satt løst.

Regn, høst og duffelcoat.

Nakent lydbilde, småtriste historier om håpløse relasjoner til jenter. Men stadig med litt distanse – vi vil unngå «emosjonell pornografi», har Eirik tidligere sagt om tekstene til gruppa.

Kings of Convenience fikk platekontrakt i England på selskapet EMI fra starten av. I utlandet var de eksotiske; bleke, nordiske menn, tilsynelatende rett fra 70-tallet (det er de jo også, født i 1975, men nå mener jeg estetikken).

Låta «Toxic girl» havnet på lydsporet til film og TV-serier, bandet sto på de hippeste festivalplakatene. Nye bekjentskaper i utlandet hadde plutselig hørt om et av våre band, du kunne oppleve å få spørsmålet «Kings of Convenience, they're from Norway, right?».

De siste årene har det vært stille fra duoen, altså på den helt stille måten.

Men bare utad.

Perfeksjonisme og trass

I over fem år har Erlend Øye hatt mer eller mindre vondt i magen på grunn av den nye plata «Peace or Love». Det har tatt sånn tid å bli ferdig.

Så selv om vi kan ha glemt dem litt, føles det ikke som et comeback for dem. De har jo egentlig vært på gang hele tiden.

Albumet har vært spilt inn i sin helhet flere ganger, men blitt kassert fordi neglene som spilte gitaren var for lange, eller lyden i det ene rommet den dagen bare føltes … feil.

Og så er det livet sjøl. Erlend bor alene, mesteparten av tiden i den lille byen Siracusa på Sicilia, Italia. Han er soloartist med prosjekter som Whitest Boy Alive og DJ Kicks-plata, og spiller med den italienske gruppa La Comitiva. Det har vært nye strender, nye samarbeidspartnere, han ble for eksempel lenge i Mexico og lagde musikk der da pandemien traff.

Eirik bor rett oppi brusteinsgata, ved Fløifjellets fot i den mest pittoreske delen av Bergen. Han har et soloprosjekt kalt Kommode, og skriver mye av musikken i Kings of Convenience. Han er fulltids musiker, men har også psykologutdanning (spesialfelt: arkitekturpsykologi). Gift, trebarnsfar, iblant vaktmester på kafeen vi sitter utenfor («det er jeg som har reparert den benken der, faktisk»).

På tvers av karrierer, familie og kontinenter har Kings of Convenience eksistert mer på trass, enn av bekvemmelighet.

Den nye plata kommer forresten også ut på kassett.

– Vinyl ble for mainstream, sier Eirik Glambek Bøe.

– Seriøst?

Neida, eller joda. Det høres ut som en parodi på hele retro-opplegget, han er enig i det, men han forklarer at dette med kassett er plateselskapets ønske. Muligens jålete, muligens strategisk, han ler litt av det hele.

I motsetning til den langdryge perfeksjonismen i studio, er tonen lettbent her på hushjørnet.

Det har ikke alltid vært slik. Bortsett fra vokalene, har det aldri vært bare harmoni med Kings of Convenience.

«Ekstremsport innen samarbeid»

I boka om albumet «Quiet is the New Loud» skildrer forfatter Ørjan Nilsson hvordan de to for eksempel kranglet om tittelen til andreplata (som ble hetende «Riot on an Empty Street»).

Erlend ville den skulle hete «Dire Straits» (navnet på et rockeband, men også et uttrykk som betyr å være i trøbbel). Eirik syntes det var helt dust. Erlend sa i et intervju at problemet i Kings of Convenience var alltid at Eirik manglet baller. I et annet intervju sa Eirik at han gadd neppe å fortsette i dette bandet, hvis Erlend skulle bruke all kreativiteten på andre prosjekter.

Og så videre.

Men i dag skinner sola og den økologiske bringebærjusen er god og i går var en av de skikkelig fine kveldene, en sånn som kan gi gamle ektepar gløden tilbake i kinnene selv etter flere tiår med «det går opp og ned».

– Hvordan går forholdet nå?

Eirik: – Jeg tenker at hver nye ting vi klarer å gjennomføre er en seier. I et intervju vi gjorde med Natt & Dag i 1999 sa vi at «vi ser for oss en lang karriere, vi ser for oss 10 år som band». Hehe. Det er 22 år siden, det nå.

Erlend: – Det finnes etterhvert tydelige grenser for hva vi kan få til. Vi er som en gammel bil, det gjelder å vite hvordan du skal kjøre den. Og ikke utfordre skjebnen til bilen.

Eirik: – Ikke kjøre for bratte bakker.

Erlend: – Sjansen for at Eirik eller jeg skulle forandre oss, den er veldig liten. Men vi kan være flinkere til å forstå hva som er det udelt positive ved vårt samarbeid, og gjøre mest av det! Ingen har lyst til å bare være en negativ greie i den andre sitt liv.

De høres ut som erfarne parterapi-mottakere.

Kanskje er det lettere å tåle de direkte tilbakemeldingene, de uunngåelige konfliktene, når målet for prosjektet er dette som de bare kan få til sammen?

De har vært venner og musikalske partnere siden videregående. De fant hverandre fordi begge var nysgjerrig på festing og musikk, men avskydde alkohol og hasj, mener Eirik. Det var da de covret en Joy Division-låt de oppdaget hvor godt stemmene klang sammen.

De gamle premissene for hva dette bandet er, gjelder ennå. Flerstemt sang, akustisk spill, varsom bruk av perkusjon og andre elementer.

Vi rusler opp en bakke nå, mot den lyseblå bygården hvor Eirik og konen har bygd ut en toetasjes loftsleilighet.

– Kings of Conveniece er ekstremsport innen samarbeid. Vi eksperimenterer med noe som er veldig, veldig vanskelig å få til. Noe så personlig som låter, det kunstneriske, og hvordan skal vi leve livet. Med veldig forskjellige preferanser for hva et godt liv er, mener Eirik.

Han har for flere år siden sluttet å vente på flyplasser rundt om i verden, hvis Erlend skulle komme for sent. Han kommer seg alltid hjem til slutt, er lærdommen. I Stavanger i forgårs ble Erlends telefon liggende på Widerøes hittegodskontor under hele oppholdet.

– Jeg har kjent Eirik så utrolig lenge, kjenner ham like sterkt som mine familiemedlemmer. Det hender veldig ofte at jeg blander navnene på deg og min bror Jardar, sier Erlend.

Eirik parerer kjapt:

– Og jeg har begynt å kalle deg for Frei, har du hørt det? Det er min eldste sønn. Så Erlend, du er min eldste sønn. Hvor kommer den feilkoblingen fra? Hvorfor er du Frei?

(Før denne saken er ferdig tipper jeg du har en teori om hvorfor.)

– Når dere har brukt 10 år på en plate må det ha vært mye tvil. Er det deilig at det ikke er mer å lure på?

– Det setter jeg veldig pris på. Mitt liv de siste 20 årene har vært veldig mye dette: Lage et prosjekt – stresse med å få ferdig prosjektet – komme i mål – få nye ideer. Lysten på å komme i mål er mye større enn gleden over det å faktisk komme i mål. Lysten er så stor, mens gleden over er mer sånn – psst, sier Erlend.

Fotball og følelser

Erlend Øye er blitt Manchester United-fan på sine voksne dager.

Det kan virke malapropos å nevne dette, men det forklarer hvorfor han plutselig forteller at en mann som scoret et legendarisk hattrick mot Manchester United, satt i salen i Stavanger Konserthus nylig. Det var Eirik som pekte ham ut for Erlend:

Egil Østenstad var fotballstjerne på 90-tallet, og digger Kings of Convenience.

Han husker at Bergensbandet plutselig dukket opp i alle musikkbladene han leste da han bodde i England.

– Jeg dro for å kjøpe «Quiet is the New Loud» på HMV (legendarisk britisk platebutikkjede, red.anm.), og de ble heftig promotert der også. Det var så stas med et norsk band som fikk den type oppmerksomhet, forteller eks-proffen.

Én ting er å få en viss oppmerksomhet i det regnvåte hjemlandet til fotball og mollstemt visepop. Men verken England eller Norge er ryggraden i Kings of Convenience-økonomien.

Her kommer en annen litt snål suksessfaktor: Den geografiske spredningen.

Big in Jakarta

Erlend og Eirik slapp låta «Rocky Trail» for noen uker siden, sin første nye låt på 12 år (du kan se videoen nederst i saken). Den er strømmet 1,9 millioner ganger.

– Det er veldig gøy med «Spotify for artists»-appen. Hvilken by er det denne uken, hvor i verden er det vi spilles mest, sier Eirik og tar fram telefonen.

– I går ble den strømmet 60.000 ganger i Jakarta, sier han, se Erlend, nå er de gått forbi Mexico City!

De har spilt flere ganger i Indonesia og blitt overrasket over den store, dedikerte fanskaren. En gang fikk han en forklaring:

– Under Suhartos diktatur (1967 til 1998, red.anm.) var det politikk å skape samhold i den utrolig spredte nasjonen. Det ble etablert en TV-kanal, og plassert en TV på alle de bebodde øyene i Indonesia. De viste talkshow hvor man snakket om alt annet enn politikk, men heller framførte musikk, sier Eirik.

Slik ble gitar og sang del av folkesjelen i det moderne Indonesia. Det igjen gjorde at to klimprende bergensere havnet rett på høy MTV-rotasjon der for 20 år siden.

Jeg sender en e-post til Birgitte Elise Sylthe ved Norges ambassade i Jakarta.

«Jeg har sjekket rundt med de litt yngre og hippere indonesierne og mange av de kjenner godt til Kings of Convenience. Jeg fikk bekreftet at melankolsk gitar er populært», skriver hun tilbake, med alle forbehold om at utvalget ikke er representativt.

(«Morsomt at de er mer populær her enn i Mexico ettersom min forrige utstasjonering var Mexico. Jeg husker godt at de var veldig populære/kjente der», legger hun til).

Mexico City, Jakarta, Istanbul, Paris og Oslo er de fem største geografiske gruppene av de 1,8 millionene månedlige lyttere KoC har på Spotify.

– Hvor nervøse er dere sånn generelt, for mottakelsen av den nye plata?

– Det er ikke så mye vi kan gjøre fra eller til, nå. Men jeg synes synd på artister som må forholde seg til fire - fem anmeldere og et par radiolister. Vi kan jo satse på at vi er litt heldige, et sted ute i verden blir platen vår lagt merke til, fordi der passer tidsånden eller gudene vet hva, sier Erlend.

Hva nå, Kings of Convenience?

Første gang jeg hører singelen «Rocky Trail» er det som en tidsreise, jeg kvepper til av 2001-fornemmelser. Ja, hele «Peace or Love» låter svært Kings of Convenience-aktig. Gitarstrengene er varme og klare, stemningen er tilbake, lengsel, savn, lite øs pøs produksjon.

Men samtidig. «Don't let them tell you who you are», synger de på første låta.

– En gang sa dere «Quiet is the New Loud». Hva vil dere denne gang?

– Vi hadde vurdert om vi skulle kalle dette nye albumet «Quiet IS the New Loud». Fordi vi insisterer fortsatt på det vi sa, den gang. Det å gjenta en uttalelse, er også en uttalelse, sier Eirik.

Han mener musikkstilen deres fortsatt gjør dem til underdogs i popverdenen.

– På den annen side - dere er jo en enorm suksesshistorie?

– Ja. Vi er kanskje det? En usannsynlig suksesshistorie.

Erlend legger til:

– I utlandet er vi det beste fra utlandet! I Norge er vi et band som prøver seg på å være kule ... som tror de er noen ting. Så det er mye lettere å være ute.

Erlend Øye gleder seg til det han mener er den beste fasen av jobben.

– Det som kommer er en del av livet som jeg er fornøyd med. Å spille en konsert – og så, når den er spilt, så er vi ferdig. Den dagen er jeg fornøyd.

Han gliser.

Eirik på sin side liker ikke alltid å forlate nabolaget og den gode hverdagen.

Men så kan han tenke på at musikken han har skapt, skal by på trøst. Det er en stor del av motivasjonen for å holde på; de gangene folk forteller at en låt ga gjenklang i følelser de balet med fra før.

I dag skal Eirik Glambek Bøe bare jogge en liten tur. Han ser aldri på noen pulsklokke, han skal ikke delta i noe løp. Han bare har som livsfilosofi å gjøre noe med kroppen, hver dag.

Erlend Øye er inne i et resonnement om sin lidenskap for fotball på TV. «Det er det eneste jeg kan se på som ikke er scriptet, hvor alt rent faktisk kan skje», sier han entusiastisk. Ikke vet jeg om det er en viktig kamp han kommer på, men plutselig spretter han opp, tar noen baklengs steg, vinker og er vekk.

På steinmuren ligger den stripete ullgenseren igjen. Under det blomstrende kirsebærtreet finner vi lua.

Eirik plukker med seg plaggene inn.

Henger dem kanskje på knaggen til Frei.

* * *

Kilder: En stor takk til forfatter og journalist Ørjan Nilsson! Han har skrevet bok om plata «Quiet is the New Loud» og senere reist på bokbad-turné med bandet i Europa.

Her er flere fine vennskap fra nyere norsk kulturhistorie: