Jørgen Nøvik besøker ørnejegerstamme i Mongolia

Jørgen Nøvik besøker ørnejegerstamme i Mongolia.

Foto: Privat

Fra snowboard-proff til vandrende yogi

Da OL-maskineriet splitta snowboard-verdenen i to, valgte Jørgen Nøvik en tredje vei videre.

Rullebrett var totalforbudt i Norge fra 7. september 1978 til 9. mai 1989. Men de som elska å skate lot seg ikke affisere av det. De bare lekte og lot det stå til, på hjemmesnekra ramper i bakhager og nedlagte industribygg.

Småtassen Jørgen fra Drammen imponerte. Han ble invitert inn på skate-teamet til norske Bernhard Sports. Det lille firmaet importerte rullebrett og sponsa de beste skaterne.

Jørgen Nøvik skater i Drammen på 80-tallet

DER ALT BEGYNTE: Skatinga er plattformen min som alt har vokst ut fra, sier Jørgen. Her på gata hjemme i Drammen som 12-åring.

Foto: Frode Larsen

– Jeg hadde vel akkurat begynt på ungdomsskolen. Vi var drittunger.com, sier Jørgen.

Han husker godt da han fikk gå inn på lageret og hente seg det han trengte: brett, sko, Vision-bukser, T-skjorter. Det var ikke mye penger i det for noen, men det gikk rundt for alle. En hånd i lomma, en hånd på hjertet.

På lag med Greni og Wongraven

Da Brundtland-regjeringa oppheva forbudet og de norske team-skaterne begynte å holde oppvisninger rundt om i Norge, var det alltid tettpakka med publikum rundt rampen.

– Det var helt absurd. Første gang jeg fikk betalt var på en oppvisning på en parkeringsplass i Valdres. Fullt opp av folk. Etterpå fikk alle cash i labben for jobben, så kule var de med oss.

Jørgen ble en del av skatefamilien, sammen med folk som Øystein Greni (nå musiker i Big Bang), Joachim Trier (nå filmregissør, sist med «Thelma»), Torgny Amdam (nå musiker og komponist), Alexander Kayiambakis (nå fotograf og førsteamanuensis i film og medier), Matias Faldbakken (nå billedkunstner og forfatter) og Sigurd Wongraven (nå musiker i Satyricon).

– Det var mange kreative folk i den gjengen der, sier Jørgen.

Fra skatedemo på Stryn 1989

OPPVISNING PÅ STRYN 1989: Øystein Greni, Alexander Kayambakis, Faheem Aslam, Jørgen Nøvik og Joachim Trier. (Fun fact: Oppvisningen var organisert av Simen Stålnacke, seinere Moods of Norway.)

Foto: Eyvind Torgersen

Palleklatring

Første gang Jørgen testa snowboard var på skisenteret i Rauland i Telemark, som 13-14-åring. Han valgte å droppe pommes frittes og heller bruke penga på å leie et brett, et rosa billigbrett.

Skateren var nybegynner og klarte bare venstresvinger. Strevde og svetta i de slake bakkene.

Det var her han møtte Terje Håkonsen for første gang, den lokale snøbretthøvdingen.

Jørgen ler.

– Så seiler Terje bort, med pannelugg og lyseblå regnbukse som skibukse, og melder: «Er det vanskelig eller?». Jeg bare: «Nei da».

Året etter møttes de i en ny konkurranse. Terje vant, i samme lyseblå bukse. Jørgen kom på tredjeplass. De drøyeste kjørerne ble lagt merke til av de amerikanske brettprodusentene. Åshild Lofthus og Cedric Cornell ble plukka opp etter EM i april ´88, så var det Terje Håkonsen sin tur.

Året etter sto Jørgen øverst på pallen under NM i snowboard på Geilo.

NM i snowboard på Geilo i 1991/1992. På pallen er Jørgen Nøvik, Tor Bruserud og Cedric Cornell

NM I SNOWBOARD GEILO 1991/92. Øverst på pallen er Jørgen Nøvik, fulgt av Tor Bruserud, Cedric Cornell, Thomas Norby og John Borten.

Foto: Rune Askim

Drammenseren signerte proffavtale og forlot gamlelandet i kjølvannet av kompisene. Vi snakker sesongen 90/91.

I seks år kjørte han snowboard for Sims, Vision, Santa Cruz og Bronze Age – og for skateboardprodusenten Airborn.

Karrieren gikk bra. Norgesmesteren vant sin første internasjonale konkurranse i Riksgränsen, rett over svenskegrensa på høyde med Narvik, i samlingens obstacle course, snowboardernes variant av hinderløp.

Stor stas med snowboard-legenden Craig Kelly til stede. Jørgen fikk tredjeplass i halfpipe i EM i Avoriaz i Frankrike, og en femteplass i Verdenscupen i Mammoth Mountain i USA.

Verdenscupene foregikk på tre kontinenter – det ble reising til Japan, rundt i Europa og USA.

Verdenscupene foregikk på tre kontinenter – det ble reising til Japan, rundt i Europa og USA.

Mer indianer enn apache-kompisen

Det kunne fort ha gått kunstveien for Jørgen, som med mange av kameratene fra skatemiljøet. Han spilte i flere band, men da tilbudet om å signere platekontrakt kom, valgte han utendørslivet.

Og det skulle gå mange år før han entret scenen med gitar igjen.

Men han tegna og malte mye, hele veien. Og talentet ble fanga opp i bransjen. Han designa en del brett, signaturbrett.

Det var på denne tida den unge nordmannen begynte å oppsøke urfolkenes hellige steder. Det starta med en oppslukende nysgjerrighet på kulturen til amerikanske urfolk.

– Jeg følte sterkt på at jeg hadde en slags indre connection med indianerne. Teamlederen vår på Vision var apache-indianer, og vi to hadde en jævla bra greie. Jeg følte meg kanskje mer native american enn han var.

Jørgen knegger selvironisk. Han vet ikke helt når den begynte, denne fascinasjonen.

– Kanskje det var tegneseriene med Hiawatha? Ingen hadde så episke fisketurer, i alle fall.

Brett design Jørgen Nøvik for Vision

BRETTDESIGN: Motivene til Jørgen på den tida var typisk indianske; høvdinger med fjærpryd og ørner med store vinger.

Foto: Privat

Helt uaktuelt

– Jeg husker at jeg satt på Huntington Beach i California, så på bølgene og surferne. Jeg hadde akkurat fått meg en gitar jeg alltid hadde ønska meg. Jeg hadde fått tilbud om å kjøre videre og være team manager.

Livet var fett. Men noe skurra.

Det var like før snowboard-verdenen ble splitta i to på slutten av 90-tallet. Den olympiske komitéen hadde gitt tommel opp for en ny sportsgren, noe som skulle få dramatiske konsekvenser for miljøet.

– Det internasjonale Skiforbundet oppdaga at det var store penger i snowboard. Det var mafialignende tilstander og mye penger i omløp, forteller Jørgen.

Ikke alle ville være med i det nye svære OL-maskineriet. For mange ble det en prinsippsak.

Det var helt uaktuelt for Jørgen.

– Jeg skulle jo se meg sjøl i speilet. Det er synd å se at folk kan miste sans og samling for raske penger og berømmelse.

Han bestemte seg for å hoppe av. La det stå til.

Det ble starten på flere perioder hvor livet måtte leves fra hånd til munn.

Jørgen Nøvik i Tryvann

SVEV: Jørgen i halfpipen i Tryvann i Oslo. Historien fra miljøet sier at han var den første som landa en Mctwist på snowboard i Norge.

Foto: Preben Larsen

Videre på trommereiser

Det var ikke bare idealisten i Jørgen som gjorde at han tok det valget og la karrieren som brettkjører bak seg.

– Noe nytt var i ferd med å skje i livet, jeg følte det på meg, forteller han.

– Jeg begynte å få lucid dreams, det kjentes som å drømme og være bevisst samtidig. Jeg kom til steder jeg aldri hadde vært før, og kjente meg igjen. Det var merkelig, men jeg bestemte meg for å stole på intuisjonen.

Jørgen dro tilbake i Norge og oppsøkte Ailo Gaup. Ikke verdensmesteren i motocross, denne Ailo Gaup var forfatter og journalist i VG, men framfor alt samisk noaide; en sjaman med røtter i den norske urbefolkningen.

Jørgen tilbrakte mye tid sammen med sjamanen.

– Filosofien om at naturen er levende, det var det som snakka til meg.

«Sjamanismen er den raskeste voksende religionen i Vesten nå», skriver hun.

Raven Power maleri av Jørgen Nøvik

UTSNITT AV NOEN AV JØRGENS MALERIER: «Raven Power»

Drubthob maleri av Jørgen Nøvik

«Drubthob»

Kalachackra maleri av Jørgen Nøvik

«Kalachackra»

Chief maleri av Jørgen Nøvik

«Chief»

Bodhisattva

«Bodhisattva»

Mahasiddha maleri av Jørgen Nøvik

«Mahasiddha»

Raven Messenger av Jørgen Nøvik

«Raven Messenger»

Sky Shaman

«Sky Shaman»

Etter noen års lære, ga noaiden Ailo Gaup Jørgen sjamaninnvielse og pekte ut veien mot Tibet. Jørgen oppdaga likheter mellom den samiske sjamanismen og buddhismen.

Han besøkte det tibetanske buddhistsenteret i Bjørndalen i Oslo og møtte en lama, en åndelig læremester. Det fikk avgjørende betydning.

– Den buddhistiske tradisjonen traff meg rett i hjertet. Det var som å komme hjem.

Han begynte å meditere. Hver morgen. Ikke engang hytteturer på fjellet med kompiser var til hinder for det ritualet.

Våren 2005 tok han med seg brettene og reiste til verdens høyeste fjell. For første, men definitivt ikke siste gang, landa han i Lhasa, hovedstaden i Tibet.

Det var på denne tida Jørgen begynte å samle opplevelser til det som skulle bli en forestilling mange år seinere.

Men det visste han ikke sjøl ennå.

Jørgen Nøvik tar en ollie i Lhasa

OLLIE: Lett på brett i Lhasa, Tibet med sitt gamle bosted Pothala-palasset, i bakgrunnen: Dalai Lama bodde i den røde delen.

Foto: Arild B. Kjeldås

Skateboardet som døråpner

– Det var jo en overgang å endre livsstil, men det føltes naturlig. Det var en fortsettelse på det jeg hadde holdt på med i mange år: Å reise ut i naturen, sier Jørgen.

– Det var jo sånn vi holdt på da vi kjørte masse snowboard, å finne nye spotter, nye rå steder å kjøre.

Jørgen forteller om snowboardturer i 5000 meters høyde, ned urørte skråninger til landsbyer som ikke står på kartet. Han har alltid har blitt godt tatt imot av lokalbefolkningen.

Rullebrettet har også vært en sosial døråpner, både blant munker, barn og bestemødre.

– De synes det er kult. Det ender alltid opp med uredde, barnslige møter. Alle vil prøve!

Jørgen har brukt årene til å studere Vajrayana, tibetansk buddhisme. Han har lest, lytta og lært hos forskjellige åndelige læremestere, i årevis. Bodd i templer, levd med munker, som man gjør det i denne tradisjonen fra Østen.

Nå er han en av de få vestlige som har offisiell status som vandrende yogi, en buddhistisk lærd.

Det gjør at han får tilgang til mye som utlendinger flest bare kan drømme om. Han har hatt private audienser hos religionsministeren i Bhutan og reinkarnerte lamaer. Og, ikke minst: Han får reise inn i fjellområder som er stengt for andre turister.

Jørgen Nøvik i Beyul, hellig natur i Tibet

HELLIG DAL i HIMALAYA: Buddhister har oppsøkt de legendariske dalførene i uminnelige tider. Jørgen er en av de få utlendingene som har fått tillatelse til å vandre her.

Foto: Vidar Langeland

Det aller helligste

Aller mest har Jørgen labba rundt, som han kaller det. I Tibet, Nepal og Bhutan, Sikkim, Ladakh, Mongolia og Sibir. På jakt etter beyuls som det kalles i buddhismen: skjulte, hellige dalstrøk som ikke er tilgjengelige for folk flest.

Den samiske kulturen har det samme forholdet til naturen. I skrivende stund aksjoneres det mot utbygging av kraftverk på Kjerringtind som er et hellig sted for den norske urbefolkningen.

Yogien Jørgen kaller disse stedene i naturen for portaler. Noen ganger har han lett i ukevis, i områder hvor bengaltigrene holder til, som en annen Indiana Jones. Bare uten våpen, da. Han er jo en tantrisk yogi-prest, tross alt.

– For å komme gjennom en slik portal i naturen må man slippes inn av lokale reinkarnerte voktere. Det kan hende man går inn i en annen dimensjon, det må man være forberedt på, sier Jørgen.

Han sier det uten å blunke.

Dette høres ut som eventyr for voksne.

– Ja, det kan minne om Harry Potter-fortellingen, når de finner plattform 9 ¾ for å ta Galtvort-ekspressen. Og Alice i Eventyrland, hun faller inn i en slik portal i naturen.

Han smiler. Sier at han liker å ha denne magien i livet.

Myten om Shangri-La, et hemmelig paradis i Himalaya som ble beskrevet i romanen «Lost Horizon» av den britiske forfatteren James Hilton, har utspring i buddhistiske beyuls. Det sier sosialantropolog og journalist i National Geographic Ian Baker i foredraget «The Geography of Paradise: Hidden-Lands in Himalayan Myth, History, and Buddhist Practice».

«Beyuls er av jorden, men på en eller annen måte ikke på den», er Dalai Lamas forklaring.

Det finnes 108 slike hellige dalfører i det enorme fjellmassivet, og som Askeladdens ferd til Soria Moria er vandringen til et beyul krevende. Her kan du se noen av bildene til Jørgen fra tre-ukersvandringen til det hellige dalføret Pemako, som han sier er spesielt farlig.

– Man må være fryktløs, det er ingen vei utenom.

Veien til beyul Pemako i Himalaya

Her begynner reisen til Pemako, over en hengebro over elva Brahmaputra, som brøler som en tiger. En av fire store elver som renner ned fra det tibetanske platået og munner ut i Ganges.

Portalen til beyul Pemako i Himalaya

«The Gateway of Blessings» kalles passeringen av denne elva for, en port til velsignelser til ferden videre i det krevende terrenget. Ritualet er å bade her, for å rense seg før man fortsetter inn i det hellige landskapet.

Jørgen Nøvik buddhistisk yogi på vei inn til beyul Pemako

Veien til det hellige dalføret går blant annet gjennom subtropisk jungel. Der trives den giftige grønne mambaen godt, bengaltigeren også.

På vei til beyul Pemako

Regnvær for pilgrimsvandrerne i et område fullt av medisinske planter. Paraplyene er hyppig brukt både mot sol og regn.

Døråpning i fjellpasset i Himalaya

Døråpning videre på veien ut av et av fjellpassene.

Subtropiske igler fjernes i pause på fjellvandring i Himalaya

Blodigler plukkes av i kveldens leir, med svartbjørner vandrende rundt i skogen like ved.

Buddhistisk vandring i Himalaya

Jørgen reiser på tradisjonelt vis når han er på vandring, ingen moderne ryggsekker her. Her endelig ute av rhodondendronjungelen etter timevis i regn og gjørme.

Hengebro i hellig natur i Himalaya

En hengebro gjennom et dalsøkk, som fører til stedet «der kvinnelige yogiene samles».

Jørgen Nøvik i Himalaya

Tilbake ved start. Jørgen er fornøyd med livet, og at han fremdeles ER i live.

– Mye av det vi kaller eventyr her i Norge, er levende tradisjoner i Himalaya. Det er vel derfor jeg reist så mye rundt der de siste årene.

Drammenseren har ikke hatt et fast sted å bo på veldig lenge. Bare i Bhutan har han vært 17 ganger på lengre innreiser nå, blant annet på retreats med yogilæreren sin fra Øst-Bhutan. Han har sovet i templer, utendørs, på hemmelige steder han helst vil verne om og gjemme, og hjemme hos vennlige folk.

– Men de kunne godt ha gjort noe med husene sine, de er iskalde om vinteren.

Uventa oppdrag

For noen år siden møtte han en jevngammel lama (en åndelig lærer) på det tibetanske buddhistsenteret i Oslo. Begge var på besøk i Norge. Khenop Sangpo og Jørgen ble kompiser.

«Du som er så kreativ, Jørgen, kan du ikke tegne et tempel for meg», spurte Khenop.

Jørgen tok utfordringen. Noen dager seinere ga han lamaen noen plantegninger som gave.

To år etter sto tempelet ferdig bygget i Øst-Tibet.

Jørgen kunne ta på seg de rituelle yogi-plaggene han har fått av læremestrene sine. Han var til stede under den høytidelige innvielsen, flere dagers fargesprakende fest med taler og seremonier.

Tempel i Øst-Tibet tegnet av Jørgen Nøvik

DER STÅR DET GITT: Tempel i Øst-Tibet tegnet av Jørgen Nøvik.

Foto: Privat

Jørgen finansierer mye av reisingen med å selge malerier, mange av dem er motiver han ser for seg når han mediterer.

– Kunsten er et perfekt utløp for de sterke opplevelsene.

Snowboarding tok Jørgen før kunsten rakk det, men han har alltid funnet et utløp for den. Laga musikk. Jamma med gamle kompiser på turene hjemom Drammen. Skrevet. Malt. Nå er kunsten tilbake i hovedrollen.

– Jeg sitter på flere utkast til bokmanus, jeg har 10.000 bilder og 70 timer film fra ekspedisjonene som jeg planlegger å bruke til foredrag og reisedokumentar, sier Jørgen.

Etter 14 år på reisefot gjennom uberørt natur fra tempel til tempel, er han tilbake i Norge. Nå har han laga konsertforestilling om opplevelsene.

«Sun King» handler om seremonier han har opplevd, sjamaner han har møtt, steder han har vært. Han har laga den sammen med musikere han har spilt i band med før.

På scenen står elgitarer, bass, munnharpe, slagverk, sjamantromme og orgel for lydbildene. Inspirert av røttene i rocken. Gjesteartisten joiker. Gedigne bilder av kunst og eksotiske steder blir projisert på sceneteppe og vegger. Mye arbeid. Det er mer i vente, forestillingen skal spilles flere ganger, aldri helt lik den forrige.

– Å sitte med beina i kors og ruge på alle disse magiske opplevelsene aleine er jo meningsløst. Det fine i livet må jo deles, ellers har erfaringene ingen verdi.

Christoffer Mietle Furuheim og Jørgen Nøvik i Sun King

FRA FORESTILLINGEN: Gitaristene Christoffer Mietle Furuheim og Jørgen Nøvik.

Lamadans i Sun King regi Jørgen Nøvik

Glimt av tradisjonell buddhistisk Lamadans.

Trommis i Sun King Marius Trøan Hansen

Perkusjonist Marius Trøan Hansen.

Jørgen Nøvik i Sun King

Regissør, gitarist og vokalist Jørgen Nøvik.

Gitarist Christoffer Mietle Furuheim i Sun King

Bassist Mathias Agdestein Steffensen.

Joiker John André Eira med Sun King

Joiker John André Eira.

Ola Brandsnes Vårtun i Sun King regi Jørgen Nøvik

Ola Brandsnes Vårtun på tangenter og munnharpe.

Sun King ensemblet med regissør Jørgen Nøvik i midten

Ensemblet tar imot applausen fra fullsatt sal i Drammen Teater.

Fotos fra Sun King-konserten: Anne Boger

Skatetur gatelangs i Lhasa.

Anbefalt videre lesing: