Jonas Hassen Khemiri
Foto: Hilde Bjørnskau

– Alt er sant

Det vanligste spørsmålet forfatter Jonas Hassen Khemiri får, er hvor mye i bøkene hans som er selvopplevd.

Hilde Bjørnskau
Nina Nordbø

Det har vært sirkus Khemiri i Sverige. Når vi møter forfatteren i Oslo, er flyet et par timer forsinket fra Stockholm. Det gjør dagen enda mer hektisk, intervjuer med pressen, opplesninger og boksignering venter. Alle vil ha en bit av Khemiri.

Han har engasjerert svenske lesere med bøkene sine siden han debuterte med «Ett öga rött» i 2003. Hans åpne brev til justisministeren, « Bästa Beatrica Ask », der han raser mot forskjellsbehandling av byens borgere, ble et av tidenes mest delte innlegg på Facebook i Sverige.

Nå er det dags for lanseringen av «Alt jeg ikke husker», den norske oversettelsen av boken han fikk den gjeve Augustprisen for i fjor og som så mange anmeldere har hyllet.

Khemiri forteller at han hadde en klar plan om hva slags roman han skulle skrive. Men så døde vennen hans. Og mormoren ble syk.

Holder døden på avstand

Han skulle egentlig skrive en eksperimentell kjærlighetshistorie, som ikke skulle dreie seg om kjønn. Han lurte på om det var mulig å få liv i gamle klisjéer.

– Midt i skriveprosessen i det jeg tenkte skulle bli en lett og herlig bok, døde en venn av meg, forteller Khemiri.

Dessuten begynte mormoren han var så glad i å miste hukommelsen. På bare noen måneder ble hun en helt annen fordi minnet forsvant.

– Det gikk så langt at hun ikke husket hvem jeg var.

Jonas Hassen Khemiri

PÅ LANSERING: Jeg elsker følelsen av at ordene taler for seg, uavhengig av hvem som sier dem. Derfor er jeg så glad denne historien er en bok, og ikke skal fremføres på en scene, forteller han på bokfrokkost hos Gyldendal forlag.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

– Når en person ikke lever lenger, blir minnene porøse, tenker Khemiri høyt. Han forteller at han forsøker å skrive menneskene tilbake, så de finnes i ordene, og slik holdes døden på avstand.

– Det går jo ikke an, men det er det samme mange av personene i romanen forsøker – å gjenkalle Samuel gjennom minnene. For å overbevise seg selv om at de ikke har noen skyld.

– Alle som har mistet noen, sitter igjen med mange spørsmål rundt «hvem var jeg for denne personen?» Med alle personer som jeg selv har mistet, sitter jeg igjen med følelsen av at mine minner om personen raskt har blitt flytende. Spesielt de minnene som jeg har hatt alene med personen. De flyter ut.

Jonas Hassen Khemiri

– Jeg synes det er utrolig fascinerende at et menneskes fravær kan være så tung å bære – at mennesker som ikke finnes nesten kan bli mer nærværende enn da hun eller han fantes. Når noen plutselig forsvinner, begynner alt å handle om den personen, som 'jeg husker vi satt i den sofaen'.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

For Khemiri har skrivingen – og ordene – alltid vært et forsøk på å holde fast ved minnene.

Jonas Hassen Khemiri

FØLER USIKKERHET: Khemiri forteller at han er usikker på om det går an å sammenfatte et liv med ord. Ved å skrive romanen forsøkte han å finne ut av det, forteller han på den intime bokfrokosten hos forlaget.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Hvem er vi når vi ikke har minnene våre?

– Hundre prosent lykkelige? utbryter han spøkefullt, men blir fort alvorlig.

– En panisk redsel kommer når vi skjønner at vi ikke kan stole på vår evne til å huske. Mormor husket godt gjennom hele livet. Da minnene ble ustabile, ble det vanskelig for henne. Hun måtte lære å stole på oss rundt seg igjen.

Om å fraskrive seg skyld

Øyvind Stenseth og Jonas Hassen Khemiri

SIGNERING: Publikummer Øyvind Stenseth ber Jonas Hassen Khemiri om å signere boken.|

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Khemiri har sagt om boken at den tross alt også er en kjærlighetshistorie, men at han ikke er sikker på hvem av av vennene i boken dette kjærlighetsforholdet gjelder.

Litteraturkritiker Marta Norheim introduserer romanen slik:

«Det er Samuel denne gongen. 26 år gammal køyrer han av vegen og inn i eit tre i høg fart. Var det med vilje, eller var det ei ulykke? Ein svensk-tunisisk (!) forfattar som så vidt møtte karen, bestemmer seg for å skrive ei bok om han, bygd på intervju med slekt, vener, ein gamlekjærast, naboen til bestemora.»

– Jeg er opptatt av å vise at vi selv velger hva vi husker om et menneske som er borte. Jeg har skapt usikkerhet rundt hvem av hans venner som snakker om ham, for å unngå fordommer, forklarer Khemiri.

– Slik får Samuel liv. Det er leseren som danner bildet av ham – ikke forfatteren.

Norheim beskriver det slik i sin anmeldelse: «Dersom Samuel verkeleg tok livet av seg, blir det før eller sidan spørsmål om skuld: Kven førte han i døden, kven burde sett at han trong hjelp? Kven sit inne med den sanne versjonen av Samuel?»

Jonas Hassen Khemiri

KAFFE-PAUSE: Jonas Hassen Khemiri er både aktet og refset for sine tidligere bøker og innlegg. Å skrive er blitt en livsnødvendighet for ham.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Mye trygghet i et godt sted å bo

Gjennom hele romanen er mennesker på jakt etter trygghet, men noen har ikke økonomi til det. I et konkret humanitært prosjekt lar Samuel og kjæresten hans noen kvinner med dårlig økonomi få bo i mormorens fraflyttede villa.

– Det er en briljant idé!

Forfatteren virker trygg og rolig, skjenker melk i kaffen med stø hånd midt i travelheten. VG venter ham om et kvarter.

Khemiris egen innstilling til trygghet har forandret seg siden han ble far, forteller han, og etter at brevet til justisministeren ble spredt til mange.

– Alle som har skrevet om antirasisme eller feminisme vet at når noe blir spredd mye, får det konsekvenser. Da kjente jeg for første gang at jeg ikke var helt trygg i mitt hjem. Jeg ville ikke bo der lenger med familien. Jeg ville flytte. Da innså jeg så heldige vi var som hadde penger.

– Da jeg var yngre tenkte jeg aldri over hvor stor del av tryggheten som er koblet til økonomi. Før jeg fikk familie kunne jeg leve på nesten ingenting. Jeg kunne bare sitte og skrive, få inn noen kroner og syntes mennesker som fokuserte på penger var fokusert på feil ting i livet.

Han har studert økonomi og liker å bruke begrepet «pris-elastisitet», som betyr hvor mye noen er villig til å betale for noe. Det gjør han for å forklare hvor viktig det var for ham selv å investere i et trygt hjem for familien nå.

– Med årene har jeg innsett at pris-elastisiteten på trygghet er uendelig stor. Når det kommer til å gi min familie trygghet, er jeg villig til å betale hva som helst.

– Hvor høy er du?

I hverdagen leverer Khemiri sine to barn i barnehage, drar på kontoret for å skrive, og så hjem igjen. Han ser sjelden mer enn fire personer på en vanlig skrive-dag. Nå må han ut og møte leserne.

Det føles som å være i en boble når han skal lansere en ny roman, forteller han når vi møtes igjen neste morgen. Dagen starter med et åpent bokfrokost-arrangement på forlaget.

Jonas Hassen Khemiri
Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

«Jeg hilste på deg da du ga ut «Et rødt øye» også», sier tilskuer som kommer fram til forfatteren i det folk siver ut av lokalet.

«Er det mulig å få denne signert?» sier han og rekker fram boken.

Khemiri signerer

TID FOR SIGNERING: «Med O med slash over?» spør Khemiri. «Det er for dumt å skrive feil».

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Reaksjonene han får fra leserne for sin nye roman er forskjellig fra tidligere. Mange er opptatt av å fortelle at de selv har mistet noen.

– Leserne forteller sine egne opplevelser. De har mistet noen, eller noen har gått bort. De vil fortelle om det til meg. Det gjør at denne boken har vært annerledes for meg, forteller Khemiri.

På skolebesøk han har vært på i Sverige, har elevene lurt på alt fra hvor høy han er til hvor mye penger han har tjent som forfatter.

– En gjenganger er «Hvor mye i bøkene er selvopplevd?» Det er vel det vanligste spørsmålet jeg får.

Hvor lett er det å svare på?

– Jeg kan forstå spørsmålet, men det er umulig å svare på. Alt jeg har skrevet er sant på den måten at jeg forstår og kjenner til alle personene. Jeg tror det er vanskelig å skrive om noen hvis man ikke forstår deres drømmer og mål. På den måten er alt 100 prosent sant, men det betyr ikke det samme som at det er 100 prosent selvopplevd.

– Usikkerhet er fint

Jonas Hassen Khemiri leser fra sin roman "Alt jeg ikke husker". Det handler om å ha et utenlandsk navn og utseende. Om å få spørsmål som "hvor svensk er du?", "er du født her?" "føler du deg svensk?", "eter du fläsk?"

«Først skal du være med på en bok-podkast. Så er det noen intervjuavtaler til, og så blir det endelig litt tid til å puste ut», sier informasjonskonsulenten i forlaget somhar fulgt gjesten gjennom dagen. Khemiri sitter bøyd over bøkene han signerer.

«Hei, vi skal være sammen i kveld», sier forlagsredaktøren straks Khemiri ser opp igjen. Litteraturhuset venter også.

«Kult », svarer han og fullfører autografen.

Hovedpersonen Samuel spør fremmede folk om hva de mener kjærlighet er.Jonas Hassen Khemiri leser fra sin roman "Alt jeg ikke husker"

Trangen til å skrive begynte på en chartertur til Kypros i tenårene, forteller han. Han var sammen med en kamerat som ble så beruset at han måtte ha legehjelp. Det var dramatisk. Khemiri skrev om opplevelsen i en dagbok, og livet føltes lettere da.

– Alt jeg ikke hadde kontroll over, kunne jeg bære da.

Han trenger å skrive for at hverdagen skal bli håndterlig, sier han. Helst vil han bare hjem og skrive mer.

Hva må til for at du skal skrive nå, som voksen?

– Det som pleier å få meg i gang med å skrive noe lengre, er min egen usikkerhet.

Det høres veldig frustrerende ut?

– Usikkerhet er fint, fordi det får meg til å tenker ordentlig etter. Vet man for mye om hva man vil formidle, øker risikoen for at teksten dør av syrebrist. Jeg behøver det, slik er min arbeidsprosess. Det fungerer for meg. Jeg trenger å være nysgjerrig på noe.

 Jonas Hassen Khemiri

– Stockholm er en by som er ekstremt segregert. Man kan betale seg til tilgang på trygghet i visse områder. Det var interessant å erkjenne at jeg selv ville betale hva som helst for å gi familien trygghet, forteller Khemiri.

Foto: Bokprogrammet / NRK