Hopp til innhold

Hva får en far til å drepe sitt eget barn?

Lene Wold kontaktet 400 menn som har drept for «ære». Nå har hun skrevet bok om en av dem.

I 2011 reiste den nyutdannede journalisten Lene Wold til Jordan for å frilanse for den britiske avisen The Independent. Der hadde 23-åringen planer om å dokumentere menneskerettighetsbrudd. Hun skulle gi en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, uten å sette seg selv i altfor stor fare.

Men en kveld banket en person hardt på den tynne døren til hotellrommet hennes.

«Åpne opp!», sa han aggressivt, og Wold skjønte at han hadde planer om å bryte seg inn. Før hun i det hele tatt fikk reagert ordentlig, smalt døren opp. Foran henne stod en kraftig eldre mann hun kjente igjen fra tidligere om dagen. Han hadde ropt etter henne. Smattet og plystret.

Skrev bok om æresdrap

Når Wold nå, noen år senere, er aktuell med dokumentarboken «Ære være mine døtre», som handler om æresdrap, mener hun at opplevelsen på hotellrommet i 2011 var starten på denne.

Det Wold tror var et voldtektsforsøk, ble avverget av en annen mann på hotellet. Men hva om et seksuelt overgrep faktisk hadde funnet sted?

Hvilke rettigheter ville hun da hatt? Kunne hun ha anmeldt forholdet til politiet? Og hva om hun hadde vært så uheldig at hun kom fra en svært konservativ familie i Jordan?

Kunne hun blitt drept for ære?

I boken skriver Wold at lovverket i Jordan indirekte kan legitimere et slikt æresdrap. En ektemann eller en nær slektning som dreper en kvinne som følge av ære, får nemlig redusert straff ifølge jordansk straffelov – en straff som kan variere fra tre måneder til ti år.

– Desto mer jeg leste om det, desto mer engasjert og forbannet ble jeg, forteller Wold.

Hun ville skrive en feature-sak, få problematikken opp i lyset, få verden til å skjønne hvor vanskelige forhold mange kvinner lever under, men en artikkel visste seg å ikke være nok. Derfor bestemte Wold seg for å skrive bok.

Kontaktet 400 menn som har drept for «ære»

Dermed startet Wold en reise gjennom rettsdokumenter og nyhetsarkiver etter historier om æresdrap fra 1995 til 2014. Hun endte opp med en liste på 139 navn. I boken skriver Wold at dette var kvinner som hadde blitt skutt og drept, kvalt med elektriske ledninger, brent til døde, halshugget med øks, knust med steiner, kjørt i hjel eller tvunget til å drikke gift.

Årsakene?

Noen hadde blitt voldtatt. Andre grunner kunne være umoralsk oppførsel, utroskap, bruk av sminke eller å ha kommet for sent hjem.

– Du var først i kontakt med en kvinne som ble forsøkt drept, men så begynte du å kontakte gjerningspersonene. Hvorfor ville du ha det perspektivet?

– Jeg følte at jeg ikke kom nærmere noen forklaring på fenomenet. Det var vanskelig å fortelle om kvinnene på en måte som gjorde at de ikke bare fremstod som svake ofre. Mange av dem hadde jo blitt drept fordi de var sterke kvinner som stod opp for rettighetene sine.

– Derfor ville jeg snakke med dem som har holdt pistolen i hånden. Ingen kan forklare motivasjonen bak æresdrap bedre enn dem. Og jeg tror det er i disse forklaringene vi kan finne svarene som kan hjelpe oss med å motarbeide æresdrap.

Wold har tatt kontakt med rundt 400 menn som har drept for «ære». Noen har hun kontaktet via en falsk Facebook-profil, noen har hun ringt, mens enkelte har hun selv oppsøkt der de bor.

– Hvordan har reaksjonene vært?

– Mange har valgt å ikke besvare henvendelsene. Flere av dem jeg kontaktet på Facebook har sagt at de skal drepe meg.

– De fleste av dem jeg møtte ansikt til ansikt ble naturligvis sjokkerte over at jeg plutselig stod der og konfronterte dem med gamle synder. Få var stolte over det de hadde gjort. De fleste fremstilte seg selv som ofre. De forklarte at de hadde blitt tvunget til å gjøre det, at det var fælt, men at de likevel ville gjort det igjen.

Møtte drapsmann syv ganger

En av disse 400 mennene, i boken kalt Rahman, har fått hovedstemmen i Wolds bok. Han har drept både sin mor og en av sine døtre. I tillegg til dette lever hans andre datter i skjul, etter å ha overlevd et drapsforsøk.

Wold møtte Rahman sju ganger i Amman over en periode på to år. Han var klar over at fortellingen skulle bli publisert i bokform, og at han skulle få være anonym.

Det Rahman ikke visste, var at Wold også hadde snakket med datteren hans, som i boken er kalt Amina. Da hun avslørte dette nest siste gang hun møtte ham, ville han ikke lenger bidra i boken. Likevel valgte Wold å gå videre med prosjektet.

– Det var et vanskelig etisk dilemma, men jeg kom frem til at historien ikke bare tilhører ham, men også datteren hans. Dessuten er personene anonymisert, og historien så viktig at jeg valgte å gjøre det.

Hun har ikke fått kontakt med Rahman etter at hun sendte ham manuset på e-post.

– Du skriver i boken at det viktigste spørsmålet ditt ble å finne ut hva som får en far til å drepe sine egne barn, hvis det ikke har noe med religion å gjøre. Fant du svaret?

– Ja, svaret er kultur, eller rettere sagt ukultur. Og feighet. Når så mange menn fortalte meg at æresdrap er det verste de har gjort, men at de likevel måtte gjøre det, ligger det en erkjennelse der av at de innerst inne skjønner at det er galt. Likevel velger de å følge samfunnets normer, i stedet for å stå opp mot noe de mener er feil. Jeg opplevde mennene jeg har pratet med som svake og feige.

Ønsker internasjonalt press

I disse dager sitter Wolds litterære agent i London og jobber med å få boken oversatt til flere språk. Forfatteren selv krysser fingrene for at den etter hvert blir utgitt på arabisk.

– Det er allerede et forlag i Jordan som har lyst til å gi den ut. Spørsmålet er om regjeringen stopper boken før den i det hele tatt havner i bokhandelen.

– Grunnen til at jeg skrev denne boken, var å få økt oppmerksomhet rundt saker som handler om æresdrap. Det må internasjonalt press til for å endre regelverket som diskriminerer kvinner i Jordan, og det er ingenting jeg ønsker mer enn at boken min skal være med på å gjøre situasjonen bedre for disse, sier Wold.

Hun mener det er på høy tid at verden åpner øynene for uretten som blir begått mot jordanske kvinner.

– Kvinnene som er i fare har ingen steder å gå. Flere av dem ender utrolig nok opp i fengsel. For å komme ut derfra må en far, bror eller ektemann skrive under på at de ikke skal skade eller drepe henne, og hvis de likevel gjør det, må de betale 500 jordanske dinarer, som tilsvarer cirka tre månedslønner.

Det mener Wold at er et stort paradoks.

– Det er helt absurd at de personene som er ute etter å drepe kvinnene er de samme som kan få dem ut av fengsel. Det viser hvor lite regelverket er der for å beskytte kvinnene.