Her kommer heltene

«Krigen var over» synger Jan Eggum i sangen «Kor e alle helter hen?».

Men krigen var ikke over, i hvert fall ikke på film eller TV. Og heltene er det heller ikke vanskelig å få øye på, enten det er norske motstandsmenn eller eventyrere det er snakk om.

«Det er åpenbart appetitt for norske helter, folk har lyst til å se og oppleve dem på kino», sa «Trolljegeren»-regissør André Øvredal til VG like før jul. Regissørens neste prosjekt er en biografisk drama om Roald Amundsen og hans erobring av Sydpolen i 1911.

De to neste årene kommer det både kinofilm om krigshelten Jan Baalsrud og Kong Haakons flukt fra tyskerne under de dramatiske aprildagene i 1940 (se faktaboks over flere heltefilmer lenger ned i saken).

Norsk nasjonalisme i ferd med å nå nye høyder?

Er det noen spesiell grunn til at det norske publikums hunger etter historiske helteskikkelser ikke blir mettet?

Annet enn de åpenbare svarene – at det er lett å la seg begeistre av den ensomme soldat, kjempende konge eller ensomme eventyrer som overvinner all fare og motstand han møter på veien?

Problemstillingen ble adressert da storfilmen Birkebeinerne kom på kino.

«Er norsk nasjonalisme i ferd med å nå – og kanskje også overgå – høydene fra 94?», skrev Ulrik Eriksen i Morgenbladet da filmen kom.

Han mener heltefortellingen forteller noe om vår tid. Ikke bare om ståa i norsk film, men også behovet for nasjonale heltefortellinger «i en tid der grensekontrollene intensiveres og rapporter om kaotiske migrasjonstilstander florerer».

– Birkebeinerne er en del av en klar trend i norsk filmproduksjon. Man går tilbake i tid i et forsøk på å utnytte en nasjonal konsensus og slik engasjere et stort publikum, sier Ulrik Eriksen.

Det er stort sett andre verdenskrig som er den store fellesreferansen. Ski og skihistorie er en god nummer to, mener han.

– Man spiller på et fellesskap gjennom en klassisk heltedramaturgi med den nasjonale historien som bakteppe. I disse tider fremstår forsvaret av det nasjonale som viktigst for folk. I 1994 representerte nasjonalismen mer en økende stolthet av å være norsk og markere Norge i verden, sier Eriksen.

Eriksen ønsker på ingen måte å kritisere motstandskampen, men mener idealiseringen av motstandsmennene vitner om et behov for å romantisere nordmannen. Han legger ikke skjul på hva han mener om heltefortellingene som brettes ut på filmlerretet.

– Som filmkritiker kan jeg ikke si annet enn det er deprimerende at vi ikke har andre ambisjoner når det kommer til framstillingen av vår egen historie. Det er ikke helt uproblematisk å romantisere fortiden på denne måten; I liten grad ta tak i de mer ubehagelige og paradoksale sidene.

– Går vi glipp av noe på veien?

– Ja, masse. Hvor skal man begynne? Man går glipp av motforestillinger, tankevekkende kompleksitet, nyanser.

– Mangler disse elementene i de siste spillefilmene om historiske hendelser i Norge?

– Det kan man trygt si.

Snobberi og elitisme

Når fortellingen om den norske frihetskjemperen Jan Baalsrud kommer på kino i 2017, er det med Aage Aaberge som produsent.

Han var også en viktig aktør da historien om Thor Heyerdahls utrolige ferd over Stillehavet ble gjort om til norsk film, og endte opp med 890.000 solgte billetter, en av de beste norske åpningshelgene på kino og en Oscar-nominasjon.

Han kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen om at man spiller på en nasjonalt konsensus for å engasjere et stort publikum.

– Når vi utvikler filmprosjekt så tenker vi ikke hvordan vi kan bygge nasjonen Norge. Vi jakter på den gode historien, sier han til NRK.

Aaberge mener hele tankegangen er snobbete. For ham er det ikke vits i å lage film med mindre den kommuniserer med publikum.

– Det virker som Ulrik Eriksen blir forbanna på suksessene og misfornøyd med publikum. Men publikum har vi stor respekt for. Det blir litt som diktatoren som vil finne seg et nytt folk. Det er mye snobberi i den måten å tenke film på.

– Tør man tenkte nytt og satse på de originale historiene, også når det gjelder historiske spillefilmer?

– For å investere i en stor norsk film må du legge 60–100 millioner kroner på bordet. Det krever med andre ord mye risikovilje, uansett hvilken film du skal lage.

Man kan kritisere filmskaperne for å lage filmer ut av de aller mest drøvtygde heltehistoriene, men det er også håpløst, mener Ulrik Eriksen.

–- De lager disse filmene for å treffe et bredt publikum. Det er en ærlig sak. Men det er også et faktum at krigen har blitt en pengemaskin. Her ligger det et ansvar hos filmskaperne.

– Feiger ut

En av dem som ønsker å ta for seg en av de mørkeste skikkelsene i norsk historie, er regissør Anders T. Andersen. Siden 2007 har han planlagt å lage en film om krigsforbryteren Henry Rinnan. Mannen var ansvarlig for at over 80 nordmenn ble drept og flere hundre torturert.

– Det er større vilje til å bekrefte historien om heltene enn å satse på historiene som bringer inn nyanser i en svart-hvit framstilling av krigen. Men det er ikke noen tvil om at tiden er overmoden for å få fram nyansene, sier regissør Anders T. Andersen

Da det ble kjent at Andersen planla en film om Norges store landssviker, ble det raskt nyhetsmateriale på radio, Tv og i avisene.

– Det sier kanskje noe om behovet for en slik film. Og det har vært formidabel interesse for filmen i Norge og ikke minst i Tyskland, som overhodet ikke var interessert i Max Manus, kanskje fordi den ikke forteller oss noe vi ikke vet fra før. Tar man med hvor nær vi har vært å få filmen finansiert av NFI, virker det på meg som om de feiger ut i siste minutt og heller satser på mindre kontroversielle prosjekter.

Filmen hans om Rinnan har foreløpig ikke fått støtte fra Norsk filminstitutt.

– Det er vanskelig for meg å si at prosjektet om Rinnan er bedre enn de filmene som har fått støtte, det får nesten andre bedømme i lys av de filmene som har fått støtte i samme periode, sier regissør Anders T. Andersen.

Sveinung Golimo, avdelingsdirektør i utviklings- og produksjonsavdelingen i Norges Filminstitutt (NFI), forteller at det er en kunstnerisk vurdering som ligger til grunn.

– Jeg vil ikke gå i polemikk om Rinnan-filmen, jeg kjenner ikke til vurderingen til konsulentene ved NFI. Men jeg hverken håper eller tror at det er feighet eller redsel som gjør at man ikke trekker fram enkelte sider ved norsk historie, sier Golimo.

Filmpolitikken legger opp til kassasuksesser

Filmkritiker Ulrik Eriksen er helt klart inne på noe når han peker på flere entydige heltefortellinger i norsk film, sier Anne Marit Myrstad, professor i filmvitenskap.

– Det er ikke bare en økende nasjonsfeiring i norsk film på grunn av fremmedfrykt alene, men filmpolitiske føringer har lagt til rette for det, sier Myrstad, som blant annet har film som nasjonsbygging som sitt fagområde ved NTNU i Trondheim.

Den siste tiårene har norsk filmpolitikk lagt stor vekt på at norsk film skal treffe massene. Publikum har strømmet til kinoene, men suksessen har også ført til enkelte slagsider, ifølge professoren.

– Popularitet er langt viktigere enn å bidra til nyskaping eller utvikle film som kunstnerisk uttrykk. Denne vektleggingen har det kommet mye godt ut av. Norsk filmer har oppnådd en velfortjent popularitet, men et slagside er nettopp en heroisering som åpner for og bidrar til en feiring av nasjonen.

Rettsskriver historien–uten andre verdenskrig

Mens publikum ser ut til å måtte vente på en spillefilm om Henry Rinnan eller Vidkun Quisling, reiser teatergruppen Statsteatret rundt med opptakten til Quislings storhetstid i turnébilen.

Det nyskrevne stykket 1930: Diktatoren handler om hvordan fascismens onde tankegods fikk fotfeste i Norge.

– For ti år siden bestemte vi oss for å rettskrive norgeshistorien, sier skuespiller Kim Sørensen til et hundretalls applauderende publikummere i Stormen kulturhus i Bodø.

Siden 2011 har Statsteatret ønsket å gi et dypere innblikk i norsk historie. I seks ulike forestillinger har de hentet fram norgeshistoriens mørke sider. Både vikingene, dansketiden og amerikafarerne har fått gjennomgå.

Men andre verdenskrig har de bestemt seg for å hoppe over, fordi så mye er fortalt fra før.

– Det er mye romantisering av gamle helter. Visstnok er det gode historier, men de representerer ikke den gjennomsnittlige nordmann eller det som bevegde seg i det norske samfunnet på den tiden. Det er mye ukritisk enveiskjøring i framstillingen. Det blir litt kjedelig, sier skuespiller Per Kjerstad, også kjent fra NRK-serien Øyevitne.

På ti år skal de lage ti forestillinger. Nå gjenstår kun fire, men målet er det samme som da de startet i 2011: At publikum skal lære noe nytt.

– Det er veldig viktig å nyansere historien. Vi er veldig stolte av landet vårt. Derfor har vi valgt en annen tilnærming til norgeshistorien, sier skuespiller Cato Skimten Storengen.

– Det viftes nok med norske flagg i dette landet vårt.