Fra tomflasker til luksusglass

Hvis det gikk med ei flaske vin i løpet av helga, er sjansen svært god for at du kaster tomflaska i glasscontaineren. Akkurat som du skal gjøre.

90 prosent av all glassemballasje i Norge havner i riktig boks. Bravo!

Men hvordan resirkuleres egentlig tomgods etter tacosaus og prosecco?

Vi sender årlig 60.000 tonn glasskår ut av Norge, nedover til Europa. Her blir avfallet smeltet om til nye glass og flasker. Glasskår kan brukes om igjen et uendelig antall ganger.

Hvorfor bruker vi ikke noe av det til å lage glass her?

Møt ei som satser alt på noe ingen andre i Norge gjør: Å blåse designglass av søpla vår.

En lys idé

Varmen står som en vegg ut i rommet når Heidi Skofsrud (34) vipper opp ovnsdøra. Strømpriser til tross, glassgryta skal ha godt over tusen grader.

Hun ble glassfrelst på familieutflukt til Hadeland Glassverk som seksåring. I årene etter var det alltid det hun svarte når noen spurte «hva skal du bli når du blir stor». Da det ble på tide å bestemme seg, tenkte hun at barnet hadde rett: Glass var fortsatt det feteste i verden.

Etter hvert kom tanken på å starte for seg selv. Kunne hun gjøre noe nytt, i dette eldgamle yrket? Bransjen virket mer opptatt av tradisjon enn innovasjon.

– Blåsepipa vi bruker er 2000 år gammel teknologi. Vi er stolte av det, og det skal vi være. Men jeg har mer lyst til å vise folk hvordan vi skal gjøre det i framtida, enn å snakke om gamledager, sier Heidi.

Så mye som en tredjedel av glasshyttene (mindre verksteder) i Norge har den siste tida måttet stenge glassovnen på grunn av strømprisene. Råvarene til glassproduksjon er også dyre.

Det er ikke bare-bare å satse som glassblåser på 2020-tallet.

For noen år siden flyttet Heidi til Fredrikstad, byen hvor alt glassavfall blir sortert og sendt til utlandet. Plutselig falt en viktig bit på plass i regnestykket:

Hvorfor kjøpe nytt råstoff, når det ligger enorme mengder glasskår rett borti høgget?

Heidi kontaktet gjenvinningsanlegget Sirkel, og møtte ei som gikk med de samme tankene. Markeds- og kommunikasjonssjef Gunhild Solberg hadde allerede gjort et prosjekt med bruk av resirkulert glass. Hun var gira på mer samarbeid med glassblåsere. De to utvekslet idéer, og resultatet ble verkstedet Studio Sirkel.

Heidi hadde sikret seg penger til utstyr – og 1500 kg glasskår.

Nå har hun tre år på å få Norges eneste glassverksted, som kun smelter om glass fra søpla vår, til å stå på egne ben.

Skal Heidis prosjekt lykkes, må hun lage ting et kresent marked vil elske.

Annerledesglasset

Det går fint å smelte om brukt glassemballasje på fabrikk for å lage nye syltetøyglass. Men funker det resirkulerte glasset like bra i et krevende presisjonshåndverk?

Massen blir for det første mer uforutsigbar, ettersom miksen av glasskår vil være ulik fra gang til gang. En annen ting Heidi har lært, er at glasset stivner fortere.

Hun har få sekunder på seg fra den seige klumpen er ute av ovnen, til den er for kald til å formes. Ofte må den varmes om igjen flere ganger.

– Oppdraget til Studio Sirkel er å bruke glasset slik det er. Vi ønsker ikke å tilsette farge. De resirkulerte produktene blir blanke med et grønnskjær, sier Gunhild.

De to vil at folk skal tenke «dette er lagd av gammelt glass, dette er ressurser som er brukt på nytt».

– Mange tror at folk vil ha det som er helt hvitt, helt blankt, helt perfekt. Men kanskje vi kan skape en ny type skjønnhet? sier Gunhild.

Det har bydd på noen utfordringer.

De mislykkede forsøkene

Den første testen kom i form av en karaffel. Oppdraget var til gourmetrestauranten Rest. Å lage denne krever helt riktig bruk av kraft, verktøy og varme.

– Varmer jeg for lite, får jeg ikke gjort noe med formen. Varmer jeg for mye, er det ingen karaffel lenger, forklarer Heidi.

I starten havnet mange av forsøkene i kategorien «ups, for mye varme». Halsen sank sammen, ble knøvlete og rar i formen.

Heidi er ikke kunstner eller designer, hun er håndverker. Det gjentar hun flere ganger. Hun har yrkesstolthet i å lage ting av best mulig kvalitet, helst perfekte.

Da de som skulle kjøpe karaflene kom på besøk, hadde Heidi gjemt unna de stygge. Men restaurantfolket ble lenge, og oppdaget etter hvert den snåle gjengen på bakrommet. De ble svært begeistret. Disse karaflene hadde personlighet!

Slik kom et nytt element til i arbeidet: Legg heller til rette for små avvik, enn å unngå dem.

– Det var en omstilling for meg som håndverker. Men det er en fin tanke. Alt kan brukes, også det som ikke er perfekt.

– Blir du en dårligere glassblåser av det?

– Nei, tvert imot, jeg får kjørt meg. Nå kan jeg ikke finne en formel og repetere meg selv.

Fra feilvare til hyperhipt

Den røffe estetikken har slått an.

Tingene Heidi lager, får du blant annet på bordet hos Michelin-restaurantene Credo i Trondheim og Renaa i Stavanger.

Firmaet Odd Standard står bak designet av produktene Heidi lager i verkstedet. De har tett kontakt med luksusrestaurantene som kjøper dem.

– Er det estetikken eller merkelappen «resirkulert» som selger?

– Det at glasset er resirkulert er ikke nok alene, men en viktig del av helheten. Vi har ikke den typen kunder som kjøper av prinsipp, hovedgrunnen er at de liker produktene, sier Tonje Sandberg, designer og partner i Odd Standard.

En begeistret kunde fra fancy-mat-verdenen er kokk og restauranteier Eddie Sheperd i Manchester. Han serverer blå alge-infusjon (jada) i skåla «Pytt».

– Jeg elsker at det er et klart materiale som slipper inn lys under maten. Alt blir delikat, svevende. Vi liker å fortelle gjestene om prosjektet med resirkulert glass, når de spør oss om de spesielle fatene, skriver han i en e-post.

Heidi Skofsrud snakker om glass slik en nyforelsket mor beskriver verdens mest unike baby.

– Materialet har en god del egen vilje. Du kan prøve å få glasset til å gjøre som du vil, men hvis glasset den dagen har tenkt seg en annen vei, så må du forholde deg til det.

Hun ler og vet det høres svevende ut. Det er vanskelig å forklare i fysikk og kjemi, dette med følelsen og viljen i molekylene. Det viktigste er å få fram hvor mangfoldig og robust glass er. Og at gjenbrukt glass er et materiale vi bør se mer av.

Trendy restauranter med økologi høyt på menyen, kjøper budskapet.

Bør vi andre gjøre det?

En tankegang for framtida

Selv langt unna Michelin, kan en i alle fall kjenne seg igjen i at det er mer stas med glass enn plast. Hvorfor smaker for eksempel cola alltid bedre på glassflaske?

Forskere bruker ikke ordet vilje om glassets egenskaper, men inert. Det betyr at når materialet er avkjølt og stivt, reagerer det overhodet ikke med andre stoffer.

– Glass er også helt tett, i motsetning til plast. Det gjør at konsentrasjonen av CO₂ i brusen beholdes, sier Marit Kvalvåg Pettersen.

Hun er seniorforsker ved Nofima og underviser i emballeringsteknologi. (Dessuten drikker hun mye Pepsi Max.)

Likevel har det blitt mer og mer vanlig å selge brus og andre drikkevarer tappet på plast eller aluminium. Og mer skal det bli.

Vinflaska du var så flink å kaste i containeren, for eksempel?

Vinmonopolet jobber med å få varene sine over på plastflasker med pantemerke. Grunnen er at det gir «betydelig lavere klimaavtrykk enn glassflasker, fordi de krever mindre energi å produsere, og fordi de er lettere å transportere», som de skriver på hjemmesida si.

Hva er glassets plass i framtida, sett med klimabrillene på?

– Et stort og vanskelig spørsmål, sier Hanne Lerche Raadal, forskningssjef ved Norsk institutt for bærekraftsforskning.

Glass er ressurskrevende fordi det må ha ekstremt høy temperatur for gjenbruk. Materialet har også et vektproblem, sammenliknet med for eksempel plast. Men, kvaliteten på ombruk av råstoffet er høy, og vi forbrukere er svært flinke til å resirkulere glasset vårt.

Noe fasitsvar om glassets framtid får vi ikke. Hanne Lerche Raadal syns likevel tankegangen bak Heidis skåler og karafler er gull. Det er slik vi bør tenke om alle ting:

Å bruke eksisterende materialer til nye produkter.

Glassblåseren mot strømmen

Enn så lenge er Studio Sirkel alene i Norge om å lage noe nytt av syltetøyglassene du samvittighetsfullt resirkulerer.

Hadeland Glassverk har vurdert å bruke én ovn til resirkulert glass fra andre, men med de høye strømkostnadene, må det foreløpig vente.

Foreningen Norske glasskunstnere sier det viktigste nå er at en strømstøtteordning kommer raskt på plass. Uten en slik er det sannsynlig at flere glassblåsere må legge ned i løpet av høsten.

Heidi sier hun er heldig. Med gjenvinningsanlegget Sirkel som arbeidsgiver og en av landets mest moderne glassovner (som er betydelig mer energigjerrig, den har blant annet en tett dør) er produksjonen her trygg, tross strømkrisa.

Designfirmaet Odd Standard opplever at interessen for de resirkulerte glassproduktene vokser blant prestisjerestaurantene.

– Vi har nye bestillinger fra restauranter i Texas, en annen i USA og en i London nå i høst, oppsummerer Tonje Sandberg.

Vi har nesten hundre glassblåsere i dette landet, men bare Studio Sirkel har samme pr-folk som rapgruppa Karpe.

I verkstedet på det gamle industriområdet Vaterland i Fredrikstad har Heidi tatt ut en ny klump uforutsigbar glassmasse fra ovnen.

– At mange andre skal gå fra 0 til 100 prosent resirkulert glass, er kanskje urealistisk. Men å inspirere til å bruke noe slikt glass i Norge, og til å tenke nytt om glass, bør være mulig, sier hun.

Hun kommer neppe til å gi seg.

Viljen har de til felles, hun og materialet hun jobber med.

A propos den vinflaska du måtte resirkulere: