Sattouf og Mendelsohn
Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Gripende om pappa

Møt to forfattere som har fått lesere verden over til å le og gråte av det kompliserte far-sønn-forholdet.

På overflaten kunne ikke de to bøkene vært mer ulike: En fransk tegneserie om en barndom i Syria, og en amerikansk nytolkning av Homers «Odysseen». Men kjernen i disse to bøkene er den samme: Det emosjonelle minefeltet mellom sønn og far. Den ene boka vil få deg til å le, den andre kan kalle på tårene. NRK har møtt forfatterne bak to av høstens mest gripende farsportretter.

Når faren din møter opp på jobben din

Bard College, New York, januar, 2011:

– Unnskyld, er det bare meg som ikke synes Odyssevs er noen helt?

Førsteåringer på universitetet skal ta fatt på Homers gamle epos, «Odysseen», om helten som etter ti år vender hjem til kone og sønn. Det obsternasige spørsmålet kommer ikke fra en av studentene.

Det er derimot foreleserens 81 år gamle far som ypper.

Han har stått opp grytidlig og kjørt to timer på glatt føre for å få med seg kurset, og har lovet sin sønn, professor Mendelsohn, å sitte musestille og bare lytte. Men kun ti minutter inn i sønnens introduksjon har far begynt å krangle på selve kjernen i det antikke helteeposet. For en helt som ofte gråter, som er utro mot kona si og dessuten flere ganger får hjelp av gudene, slik Odyssevs gjør, det holder bare ikke i hans øyne.

Daniel Mendelsohn skjønte raskt at denne pussige situasjonen var godt stoff for et vittig essay til magasinet The New Yorker, som han skriver jevnlig for. Så førte seminaret far og sønn ut på et middelhavscruise i Odyssevs fotspor, og noe endret seg fundamentalt mellom dem. Seks måneder etter cruiset døde pappa Jay Mendelsohn uventet. Det morsomme essayet endte med å bli et dypere sorgarbeid i form av en tykk memoar.

Boka «En odyssé. En far, en sønn og et epos» har fått flere anmeldere til å ta til tårene. Hva er det i forholdet mellom far og sønn som kan bli så kronglete? Hvorfor er det så vanskelig å godta sin egen far som et feilbarlig og sammensatt menneske?

Omslag "En Odysse" av Daniel Mendelsohn

På bokryggen får vi se far og sønn Mendelsohn, da bare den ene av dem hadde professortittel. Oversatt av Knut Ofstad.

Foto: NRK

Odyssé på Oslofjorden

Daniel Mendelsohn er 57 år gammel, jødisk, homofil, belest, språkmektig (han holder for tiden på å lære seg norsk) og forfatter av flere bøker. I USA er han en ruvende skikkelse, respektert og prisbelønnet. De isblå øynene hinter om den ukrainske bakgrunnen han utforsket i boka «Forsvunnet: En fortelling om seks av seks millioner.» Der dro han på leting etter sporene av familiemedlemmer som ble utslettet i Holocaust.

Mendelsohn snakker med den karakteristiske knirken på stemmen som kjennetegner amerikanske intellektuelle, men er ydmyk og nysgjerrig, og har lett for å le.

Mendelsohn 6

Odyssé á la Oslofjord.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Akkurat nå sitter han på dekk på Nesodden-ferja, og svarer velvillig men tenksomt på spørsmål om faren. Dessverre er Oslofjorden i sen oktober langt kaldere enn de hellenske strendene på Odyssevs-cruiset. Det kryper sakte inn en liten skjelving i stemmen til forfatteren, som imidlertid nekter for at det er kulden som plager ham.

Hvorfor var faren din så kranglevoren i timene dine?

– Faren min var matematiker og likte ting som var rette og rene og skarpe. Han skjønte virkelig ikke at Odyssevs, som var en beryktet skøyer og bedrager, kunne anses som en helt. Men jeg tror også det var litt far-sønn-konkurranse på gang i det klasserommet, ler Mendelsohn.

Mendelsohn 5

Daniel Mendelsohn i møte med NRK.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

– Faren min ville nok delta i kurset mitt fordi han ville se hva sønnen hans drev på med, og være en del av mitt liv. Det rørte meg. Men han ville også vise at han fortsatt var far. At han hadde noe å bidra med, selv på min banehalvdel.

Det ville nok vært mer overraskende om Mendelsohn senior ikke hadde kranglet i sønnens seminar. Forholdet mellom Daniel og Pappa Jay var nemlig ikke av de beste:

– Mens moren min er en varm og utadvendt person, var faren min hard, som en knyttet neve. Slik jeg husker ham fra oppveksten, var han tøff med meg og veldig krevende.

Faren vokste selv opp i fattige kår, men kom seg opp og fram i verden gjennom utdannelse. Derfor betydde en god utdannelse alt for ham. Han krevde av de fem barna at de skulle få gode karakterer på skolen, og gå videre, først til hovedfag, og så ta doktorgrad. I boka møter vi forfatteren som barn stående utenfor farens kontor. Han tør ikke spørre om hjelp til matteleksene. Matematikerpappa har liten forståelse for folk som ikke instinktivt skjønner tall og deres logikk. Daniel er rett og slett litt redd ham.

En personlig odyssé

Ettersom seminartimene forløper på Bard College, og isete januar blir til mild mai, lærer Daniel å sette pris på farens tilstedeværelse i klasserommet. Selv om han kan være litt firkantet i sitt syn på Odyssevs heltestatus, bringer pensjonisten noe til klasserommet som ingen av de andre studentene besitter: Livserfaring. 18-åringene får via ham nye innsikter i gammeldagse dyder som plikt, trofasthet og lojalitet.

En av leksene professoren i antikkens kultur selv lærer i løpet av denne våren, er at hans strenge, kategoriske og distanserte far muligens har flere, hittil ukjente sider. Ikke minst skjer dette da faren – som i sitt liv har reist svært lite – overraskende sier ja til å bli med på et ti-dagers Middelhavs-cruise i Odyssevs fotspor.

Daniel og Jay Mendelsohn

Hvem skulle trodd at det var et Odysseen-cruise som skulle til for at Jay og Daniel Mendelsohn kom ordentlig nær hverandre?

Foto: Privat

Ømhet i nymfens hule

Under cruiset gjennomgår pappa Jay en forvandling. Han som ellers er sparsommelig og motstander av luksus, omfavner nå den eksklusive lugaren med balkong. Han nyter å kle seg om til middag, nippe til drinker og filosofere sammen med de andre passasjerene. Ved pianoet om kvelden disker han opp med sanger fra The Great American Songbook. Folk kommer bort til Daniel og skryter av hans fortryllende far. Sønnen tror ikke sine egne øyne og ører.

En dag tilsier programmet et besøk i hulen til Kalypso, den vakre nymfen som holdt Odyssevs fange som sin elsker i syv år. Daniel lider av klaustrofobi og vil helst slippe. Faren er skrøpelig til beins og har skrekk for å falle, men ivrer etter å se denne viktige plassen i «Odysseen». Sønnen gir etter.

Ved den trange inngangen til grotten begynner imidlertid kald angstsvette å piple nedover ryggen på Daniel. Da kjenner han farens varme, slanke hånd i sin. «Dette går bra, Dan! Blir du redd, kan vi bare snu.»

Til sin overraskelse faller den 51 år gamle professoren til ro, og lar seg leie som et barn gjennom mørket helt ut på den andre siden. Tilbake på båten spør medpassasjerene om turen gikk greit.

«Jada», lyver pappa Jay. «Jeg var ustø på bena, men Dan var så grei å støtte meg.»

Hvor kommer denne ømheten fra, undrer sønnen seg. Har den egentlig vært der hele tiden?

Mendelsohn 1

Daniel Mendelsohn ser utover Oslofjorden.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Mendelsohns bok er en inderlig beskrivelse av en fraværende far som kommer nærmere sin voksne sønn. Men hva når sønn og far faktisk går motsatt vei, og beundring ender i skuffelse?

Den lyshårede arabergutten

Et helt annet sted i verden, på tidlig åttitall, opplever en annen sønn problemer på grunn av sin far.

Lille Riad Sattouf har fransk mor og syrisk far. Han har arvet sin mors hårfarge, og har lange, lyse lokker. På gatene i Paris hviner voksne mennesker av begeistring: «Le petit er jo like vakker som filmstjernen Brigitte Bardot!»

NRK møter tegneserie-skaper Riad «Bardot» Sattouf i den franske ambassaderesidensen i Oslo. Han forteller lekent og lystig om alvorlige og til tider dystre ting. Og i midten av alt: Pappa.

Tegninger fra "Fremtidens araber"

Fra «Fremtidens araber», bind II. Oversatt av Alexander Leborg.

Foto: Riad Sattouf / Minuskel forlag

To år gammel snus nemlig Riads trygge verden på hodet. Faren, Abdel-Razak, sverger til den nye ideologien panarabisme, og drømmer om å løfte sine arabiske medborgere ut av analfabetisme og blind gudstro. Han tar med kone og barn først til Tripoli i Libya, og deretter til Syria. Av en eller annen grunn insisterer faren på at de skal bo i Ter Maaleh, den lille landsbyen han selv vokste opp i. Det skal få store konsekvenser for lille Riad.

– I Frankrike fikk jeg inntrykk av at jeg var et nytt trinn på evolusjonsstigen, så vakker var jeg. I Syria fikk jeg et hardt møte med virkeligheten.

Tegning fra boka "fremtidens araber"

Fetterne hans trodde Riad var jøde og tok IKKE vel i mot gutten som så annerledes ut.

Foto: Minuskel forlag / Riyad Sattouf

Det er denne sjokkartede og uvanlige barndommen som er temaet i Riad Sattoufs selvbiografi i tegneserieform, med tittelen «Fremtidens araber». I hjemlandet Frankrike ble boka en suksess over natten, og nådde langt utover det typiske tegneseriepublikummet. Første bind solgte over en million eksemplarer, noe som er hittil ukjent for et tegneserieverk. Tredje bind kom på norsk i høst.

Det skal komme fem bind til sammen, og Sattouf er svært hemmelighetsfull om hvordan det vil gå med den lille familien videre i bind 4 og 5. Nå er han likevel lokket ut på en nordisk turné for å snakke om bøkene.

Laster Instagram-innhold

Fra landsbyliv til ambassaderesidens

Riad Sattouf har tidligere jobbet for satiremagasinet Charlie Hebdo, og er dessuten filmskaper. Han lagde én spillefilm som ble en stor suksess, og én som floppet helt. Blakk, mislykket og venneløs hadde han ifølge seg selv ikke noe å tape på å begynne på et tegneserieverk om sitt eget liv. Sattouf satte seg ned og hentet fram de såreste minnene han hadde, og fortalte dem ut fra barnets naive blikk.

I dag er Riad Sattouf nærmest en fransk nasjonalskatt.

Kontrasten er stor mellom den syriske landsbyen han skildrer i bøkene sine, og ambassade-lokalene i Drammensveien, med sine i forgylte møbler og dyre lysekroner.

Sattouf 5

Riad Sattouf sier han føler seg verken fransk eller syrisk. Han tilhører, i følge seg selv, rasen «tegneserietegnere». De lyse lokkene fra barndommen er for lengst erstattet av mørkt hår.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Sattouf har i dag glemt sin arabisk, men snakker til gjengjeld nå svært godt engelsk, ispedd enkelte ekstra elegante fraser, inspirert som de er av franske formuleringer.

Serietegnerens blikk er lurt, men også våkent og sansende. «Som et barns,» poengterer fotografen. Man blir ofte i tvil når han snakker: Tuller han nå, eller mener han alvor?

Se her, hemmelig bilde av meg som blond guttunge. Men fotografen får ikke se!

FOTO: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Som en marsboer

Ter Maleeh, Syria, 1984.

En dag får Pappa Sattouf for seg at sønnen ikke kan dilte hjemme i beina på mamma lenger. Nå skal guttungen på skole! «Men Riad snakker jo ikke arabisk», protesterer moren. Som yngstemann i sin familie var Abdel-Razak den eneste som fikk gå på skolen, og han setter utdannelse svært høyt. Sønnen skal på skole og bli fremtidens araber – en moderne og velutdannet mann.

Riad er skrekkslagen.

Tegning fra "fremtidens araber"

På skolen må elevene pugge vers fra Koranen uten å skjønne innholdet, og lære å elske President al-Assad.

Foto: Riad Sattouf / Minuskel forlag

Vel framme, viser guttens frykt seg å være vel begrunnet. Lærerinnen tar i mot ham med et stramt smil og en stor kjepp. Hun nøler ikke et sekund med å bruke den på barna hvis de ikke husker leksa.

I skolegården får Riad ut av intet et hardt slag i magen. Klassekameratene peker på ham og roper yahudi – jøde. De har aldri sett en lyshåret gutt før, og regner med han kommer fra det forhatte Israel.

– Med mitt lyse hår var jeg som en marsboer. Jeg kunne ikke gjemme min annerledeshet. Alle som så meg på gata, så at jeg skilte meg ut.

En høyre-ekstrem arabisk intellektuell

«Fremtidens araber» har gjerne blitt lest som en tidsaktuell fortelling om en barndom splittet mellom to kulturer (noe den også er), men Sattouf er tydelig på at det er faren som er den egentlig hovedpersonen i verket, og ikke ham selv:

– Kjernefortellingen i «Fremtidens araber» er forholdet mellom et lite barn og hans fascinasjon for sin far.

Det er ikke noe enkelt forhold. Selv om barnet Riad i boka ser på sin far med et forgudende blikk, leser vi ut av tegningene et portrett av en far som ikke akkurat setter kone og sønn i høysetet.

– Faren min kom fra en veldig enkel bakgrunn i Syria. Han var den eneste i familien sin som gikk på skole. Så, ved et lykketreff ble han doktor i historie ved Universitetet i Sorbonne. Han var en veldig moderne fyr, som ønsket store endringer i de arabiske landene. Samtidig var han ikke for demokrati. Han drømte om å gjøre statskupp, og henrette motstanderne sine.

Tegning fra "Fremtidens araber"

Jeg trodde alt faren min sa var sant.

Foto: Riad Sattouf / Minuskel forlag

– Som alle barn trodde jeg faren min var den sterkeste i hele verden, den mest intelligente, den dyktigste og mektigste. Jeg trodde på alt han sa.

Handlingen foregår i to diktaturer, Libya og Syria, men det handler ikke primært om Gadaffi eller al-Assad, sier Sattouf:

– Jeg hadde min egen diktator innad i familien. Det var min far.

Tegneserieskaperen forklarer at han ville tegne et intimt portrett av dette forholdet.

– Fortellingen min foregår i sentrum av et patriarkalsk system, og faren min oppdro meg til det han mente var å bli mann.

– Min far var full av paradokser. Han var en slags høyre-ekstrem arabisk intellektuell, om du vil. Jeg ville ta leseren i hånda og vise fram hva det vil si å elske en person som stadig vekk sier grusomme ting.

Riad Sattouf beskriver faren sin som rasist og høyre-ekstrem. Men han var også svært kjærlig overfor sin sønn.

– Når skjønte du at din fars ideer om statskupp ikke var helt gode da?

– I bind 3 av «Fremtidens araber» trodde jeg fortsatt faren min var vidunderlig. Du får se hva som skjer når han faller ned fra pidestallen i neste bind.

Sattouf 2

«Jeg må strekke hals så jeg ikke får dobbelthake, sier min mor.» Riad Sattouf er blitt proff på selfie med lesere.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Et liv i oldtiden

Et stort mysterium i bøkene er hvorfor Abdel-Razak insisterer på å holde sin lille familie i Ter Maaleh, fanget i et 1600-talls liv, i et verdisyn som strider mot alt han selv tror på. Både Riad og moren mistrives fryktelig.

– Hvorfor i all verden flyttet dere ikke inn til Homs eller Damaskus?!

– Det er i grunn det jeg utforsker i «Fremtidens araber». Faren min var fanget mellom modernitet og tradisjon. Han ville være en moderne fyr, men så ville han også være nær sin mor, som var analfabet og gammeldags.

tegning fra "fremtidens araber"

Selv om han ofte tøffer seg, er faren åpenbart veldig glad i sin sønn.

Foto: Riad Sattouf / Minuskel forlag

Den voksne Riad kan i dag se at farens motiver for å dra tilbake til Ter Maaleh ikke var av de mest ærbare, men forståelige:

– Faren min hadde problemer med å forlate sin barndoms verden. Jeg tror han led mye som barn, og nå ville han tilbake og vise de andre at han hadde blitt noe stort. Faren min hadde store ambisjoner, som å bli president. Samtidig hadde han ingen ambisjoner, ettersom han valgte å forbli i landsbyen og bli beundret av sine fattige tidligere klassekamerater.

tegning fra "Fremtidens araber"

Far vil vise at han er blitt storkar.

Foto: Minuskel Forlag / Riad Sattouf

– Han ville heller være en stor fisk i en liten dam, enn en liten fisk i en stor dam?

– Haha, er det et norsk uttrykk? Perfekt, det kommer jeg til å stjele!

– Faren din fremstår til tider litt latterlig i bøkene dine. Hadde du kvaler med å vise verden din fars svakheter?

– Nei. Selvfølgelig er noen av minnene smertefulle. Men for meg er det å fortelle en historie mye viktigere enn alt annet.

– Hva synes faren din om å se seg selv som en påståelig og pralende tegnseriefigur med stor nese, da?

– Det får du lese om i neste bind.

«Sattouf» er et flott etternavn på arabisk, men på fransk betyr det «dusken hennes», ler forfatteren.

FOTO: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Ny tid – nye verdier

Der Sattouf bruker humor og visuelle effekter for å fortelle om en vanskelig barndom, er Mendelsohns bok en intellektuell lesning av en av Vestens eldste fortellinger. Likevel, fedrene ligner hverandre: Begge er veldig stolte over sine egne doktortitler, begge er svært ambisiøse på sønnenes vegne, begge er redde for å mislykkes, og begge tror de vet best.

Når de to forfatterne snakker om farsrollen før og nå, er de veldig unisone:

– Generasjonen som opplevde andre verdenskrig, som min far, ble flasket opp på verdier som dristighet og tapperhet, ære og maskulinitet, sier Mendelsohn.

–Min generasjon vokste opp i en annen æra. Kjønnsrollene har åpnet seg langt utover de klisjéfylte, strenge rollene mine foreldre vokste opp med. Til det bedre, vil jeg mene, sier han med ettertrykk.

Mendelsohn 3

Daniel Mendelsohn har selv to sønner, og kan bekrefte at far-sønn-problematikken fortsatt er høyst aktuell.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

– For å komme tilbake til min egen far, så var det jo dét jeg oppdaget den siste tiden, at han faktisk besatt mange av disse kjærlighetsfulle kvalitetene. Han trodde bare ikke det var tillatt å vise dem fram.

Selv om Sattoufs barndom var spesiell, opplever han at lesere over hele verden kjenner seg igjen i fortellingen hans:

– Den patriarkalske faren er den mest gjenkjennelige figuren i verden, faktisk. Med denne boken ville jeg protestere mot den skikkelsen. Jeg er naturligvis for likhet mellom kjønnene og jeg vil at verden skal utvikle seg fra disse gammeldagse måtene å tenke og leve på. Jeg er for modernitet!

En evig konkurranse?

Ok, så har far-sønn relasjonen vært vanskelig fra «Odysseen» til Mendelsohns egen bok. Men nå blir det vel bedre fremover, da? Nei, det tror ikke Mendelsohn, som også er professor i antikkens kultur:

– Sett to menn i samme rom, og – hallo Sigmund Freud! – det oppstår konkurranse. Far og sønn-relasjonen er intet unntak.

– Først er sønnen konkurranseinnstilt overfor sin far, fordi han ønsker å vise at han kan lykkes i livet. Men ettersom tiden går, skifter rollene. Nå er det faren som blir konkurranseinnstilt overfor sønnen. Han vil vise at selv om han er gammel, er han fortsatt en å regne med.

Mendelsohn har selv to sønner. Erfaringene hans så langt tilsier ikke at far-sønn-relasjonen nødvendigvis blir problemfri og rosenrød framover:

– Maskulinitet er nærmest – hva skal jeg si – radioaktivt. Det å være mann er en veldig ladet verdi. Vi lever fortsatt i en patriarkalsk kultur.

Barndomstraumet som tegneserie

Mens Daniel Mendelsohns bok fungerte som en bearbeidelse av sorgen over farens død, etter at en forsoning hadde funnet sted, ble Sattoufs tegnede memoarer en måte å kvitte seg med traumene fra barndommen på.

– Jeg trodde ingen var interessert i mitt liv. Så, en uke etter at «Fremtidens araber» kom ut i Frankrike og var blitt en suksess, gikk jeg ut døra i leiligheten min, ut på gata, og opplevde en enorm lettelse, sier Sattouf.

Nå var han ikke lenger alene og ensom med minnene sine:

– Jeg var, hva heter det – liberé – satt fri. Det var som om jeg hadde hatt en sekk på 50 kilo på ryggen i 37 år, og nå kunne alle se hva som hadde vært i den sekken. Folk var interessert i historien min, de likte den, og det gjorde meg plutselig fri. Jeg kan ikke forklare det annerledes.

Ikke før vennene til Riad Sattouf leste boka hans skjønte de hvor ille barndommen hans hadde vært.

FOTO: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

En sorgblandet glede

Det er vanlig å tenke at «Odysseen» har en lykkelig slutt. Odyssevs og hustruen Penelope gjenforenes endelig etter 20 år fra hverandre. De elsker og snakker hele natten. Gudene holder morgengryet tilbake så de skal få mer tid sammen i sengen. Vakkert.

Men tenker man etter, er gleden deres blandet med sorg. Tenk på alt de har gått glipp av sammen de årene de har vært fra hverandre! Odyssevs har ikke engang fått oppleve å se sønnen deres vokse opp til en flott mann. Daniel Mendelsohn ser likheter til sin egen odyssé:

– Faren min var så vidunderlig på det cruiset. Jeg er glad vi fikk det siste eventyret sammen.

– Samtidig skulle jeg ønske jeg hadde hatt 50 år med det, og ikke bare 10 dager.

Mendelsohn 2

Daniel Mendelsohn ble med på en «mini-cruise» mellom Oslo og Nesodden.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK