FORFATTERJAKTEN 2022

Munn til munn

AV: RIDDEREN

Ridderen en kjent, norsk forfatter, men hvem? Let etter hint i tekst og bilder. Løsningen finner du nederst.

***

Agnes Hall bodde i et rekkehus sammen med sin mann, Oddvar Hall. Hun var resepsjonist på Scandic Hotell i Arbeidergaten, noe som innebar at hun kom sent hjem tre dager i uken. Da hadde Oddvar som regel noe mat klar til henne.

Han var vekter, stort sett på kjøpesenteret borte ved t-banen, men han kunne også på kort varsel beordres til handlegatene i sentrum. Hvis han ble sen, pleide kona hans å gjøre i stand et lite måltid til ham også, såfremt hun allerede var hjemme. Det gikk på en måte opp i opp.

Rekkehuset deres lå i en stille blindvei, ikke langt fra et skogholt, hvor det var fine stier på kryss og tvers i et behagelig terreng. Der løp Agnes Hall hver søndag morgen. Tre kilometer fikk være nok.

Oddvar likte styrketrening bedre og hadde sitt eget rom i kjelleren med diverse manualer, slynge i taket og speil på den ene veggen. Ingen kunne si at de ikke var lykkelige.

Så kom den store pandemien. Virusets veier var uransakelig, men ett var sikkert: Det smittet fra menneske til menneske.

Først ble kulturlivet stengt ned, så stengte restaurantene, deretter måtte forretningene ta sin del av støyten, bare apotekene, vinmonopolene og dagligvarehandelen fikk holde åpent. Men da grensene også stengte, var det heller ikke mulig å drive hotell lenger. Samfunnet stod på stedet hvil.

Agnes Hall ble permittert på ubestemt tid, for alt var ubestemt på denne tiden. Hun klagde ikke. Det holdt hun seg for god for. Hun var med på dugnaden. Dessuten var Oddvar fremdeles i arbeid. Han passet på at kundene, altså de som hadde et nødvendig ærend, brukte munnbind.

De som prøvde å sluntre unna ble straks bortvist fra senteret. Men hvis alle gjorde som myndighetene sa, ville dette gå bra til slutt. Likevel begynte Agnes å bli urolig.

Bildene fra Nord -Italia var rystende: Kistene som hopet seg opp. Snart kunne man se det samme i New York. Central Park lignet en kirkegård. Kunne noe lignende skje her?

Hun bestemte seg for å løpe tre ganger i uken i stedet for bare én. Hun hadde jo fri likevel. Fri? Ufriere hadde hun aldri følt seg. Og det var på en av disse turene det skjedde, nærmere bestemt den andre onsdagen i april, tidlig om morgenen, da møtte hun sjelden noen, og behøvde ikke løpe med munnbind.

Luften var kjølig, ikke for kald, hun måtte passe seg for enkelte issvuller på stien, ellers perfekte forhold. Hun hadde en fast runde og var 20 sekunder raskere enn vanlig. På den neste runden ville hun ta det litt med ro, for så å gi alt på siste. Lyset mellom trærne, eller stammene, ga skogen et mystisk, nesten eventyrlig skjær. Men det la ikke Agnes Hall merke til. Hun var ikke ute for å nyte naturen. Hun bare løp i den.

Så var hun ikke alene mer. Et stykke foran henne luntet en mann, en overvektig mann i for trang treningsdrakt og helt nye joggesko. Hun festet munnbindet for sikkerhets skyld, og tok raskt innpå ham, ikke uten en viss tilfredshet, selv om han ikke var særlig mye å måle seg med.

Han pustet tungt og langsomt, ansiktet, som hun bare fikk et glimt av, var oppblåst og rødt, det røde pannebåndet virket også altfor stramt. Munnbindet hans hadde glidd ned på haken og lignet et blått skjegg. Så var hun forbi.

Da Agnes begynte på den tredje runden og økte farten betraktelig, gikk det heller ikke lang tid før hun igjen kunne høre den tunge pusten, som nå lød mer som hvin, eller fortvilte klynk.

Snart dukket mannen opp foran henne, omtrent på samme sted som sist. Han slet. Han hadde møtt veggen. Så lød det et stønn, han segnet om og ble liggende på magen og kave. Etter noen sekunder gjorde han ikke det heller. Agnes stanset ved siden ham, stilte seg på huk og fikk rullet den digre, uhåndterlige kroppen rundt.

Ansiktet hans var blått, øynene bulte og pusten stod stille. Hun kunne det meste om førstehjelp, alle som jobber på hotell må det, og visste hva hun måtte gjøre. Hun la håndflatene mot brystkassen hans og begynte med hjertemassasje. Hun telte og presset, presset og telte, kom inn i en fin, sterk takt, til ingen nytte.

Et øyeblikk trodde hun at han var død allerede, men så kom det et hikst, et gulp, som fikk mannen til å gjøre det byks og fråden til å skumme mellom de grå leppene hans, før han ble stille og livløs igjen.

Da gjenstod det bare dette: munn til munn. Hun rev av seg munnbindet, løftet haken hans litt, klemte nesen sammen, og skulle til å legge sin munn over hans, omslutte den og blåse ham opp, så å si. Hun skulle dele sin pust med denne fremmede stakkaren. Det var hennes plikt. Men hun gjorde det ikke. Hva om han var smittet? Skulle hun også bli det?

Dessuten bød det skjeve, grisete ansiktet henne imot. Hun så seg omkring. Ingen var å se. Enda en gang bøyde hun seg over ham, kom nesten nær munnen, der tungespissen stakk ut som en nesten sort snegle, kjente en nesten muggen stank, likevel fast bestemt på å gjøre sin plikt, men i siste liten trakk hun seg, hun klarte det ikke, i stedet fant hun frem mobilen fra rumpetasken, slo 113, nødnummeret, fikk straks svar, forklarte situasjonen og hvor hun var.

– Puster han? spurte kvinnen.

– Ja. Så vidt.

– Har du forsøkt hjertemassasje?

– Ja. Kan dere ikke heller sende en ambulanse.

– Og munn til…

Agnes avbrøt henne:

– Ja! jeg har prøvd alt! Skynd dere!

– Kan man kjøre helt fram?

– Det er 500 meter fra parkeringsplassen.

Forbindelsen ble brutt. Agnes ble sittende ved siden av mannen. Hun kunne ikke forlate ham nå. Øynene hans var vidåpne. Han blunket ikke mer. Blikket forsvant.

Det begynte å snø, ikke mye, men himmelen over tærne var blå, vinden førte den lette snøen med seg fra et annet sted. Den la seg på mannens ansikt og smeltet i det samme. Hun tenkte: Det må bety at han lever.

Så hørte hun sirenene som nærmet seg, ambulansen kom, den kjørte helt frem likevel. Hun reiste seg. To portører fikk mannen over på båren, skjøv den inn bak i bilen og rygget ut av området. De slo ikke på sirenene denne gangen. Mannens munnbind lå igjen på stien. Agnes Hall lot det ligge og løp hjem. Hun brukte lang tid i dusjen, pusset tennene og var et øyeblikk like ved å kaste opp. Hun så mannens ansikt for seg. Så gikk hun ut på kjøkkenet hvor Oddvar satt klar med frokosten, havregrøt med blåbær til henne, selv spiste han speilegg.

– Fin tur? spurte han.

– Nei. Det døde en mann.

Oddvar løftet blikket og så på henne.

– Hva skjedde?

– Han bare falt om. Jeg gjorde hva jeg kunne.

– Klart du gjorde.

– Hvorfor sier du det?

– Hva da?

– Klart du gjorde. Skulle jeg ikke det? Skulle jeg ikke gjort alt jeg kunne?

– Det var jo akkurat det jeg sa, Agnes. Du er oppskjørtet. Vi kan snakke om det senere.

– Jeg vil snakke om det nå.

– Ok. Var han gammel?

– Ikke mer enn femti. Men overvektig og tungpustet.

– Da skulle han ikke løpt.

– Han luntet. Et sted må man jo begynne.

Oddvar fortsatte å spise. Agnes var ikke sulten. Kaffen smakte ikke heller. Hun drakk litt juice. Etter en stund spurte han, uten å se opp:

– Du ga ham hjertemassasje?

– Ja. Selvfølgelig.

– Og munn til munn?

– Jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg sa jo det. Og ringte 113.

Oddvar reiste seg, skyllet tallerkenen, satte den i oppvaskmaskinen og ble stående med ryggen til.

– Fem mann ble permittert i går, sa han.

– Og du?

– Jeg er trygg foreløpig. Men hvis nedstegningen varer, vet jeg da faen.

– Det kan ikke vare…

Han avbrøt henne:

– Brukte han munnbind?

– Hva?

– Du hørte hva jeg sa? Munnbind. Brukte han det?

– Ja. Men det hadde glidd ned på haken. Jeg måtte jo ha fjernet det uansett.

– Jeg håper virkelig han ikke hadde korona.

– Så det er liksom det første du tenker på?

Oddvar snudde seg:

– Nei, jeg tenkte i grunnen på deg. Jeg tenkte at det ville vært jævla bittert å bli smittet av noen du har prøvd å redde livet til.

– Syns du ikke jeg skulle gjort det?

– Selvfølgelig syns jeg det. Ærlig talt.

– Beklager, jeg er bare litt…

Agnes kom liksom ikke videre, reiste seg i stedet og gikk bort til Oddvar, men han tok et skritt til side, rakte henne antibacen og sa:

– Dessuten syns jeg ikke du skal moralisere når vi begge er engstelige. Eller hva?

Agnes skjønte ikke helt hva han mente med det, men at han mente det, skjønte hun. Hun skjønte heller ikke hvorfor hun ikke bare sa det som det var, at hun ikke hadde prøvd munn til munn, jo, hun skjønte det nok, hun skammet seg, derfor sa hun det ikke, hun hadde tenkt på seg selv i stedet for å redde en annens liv, og til hvilken nytte? Hun kunne jo være smittet likevel.

– Beklager, gjentok hun.

– Og så må du teste deg. Greit?

Agnes kastet resten av grøten i grønn pose og ringte koronanummeret. Det varte og rakk. Omsider fikk hun forbindelse, men ble satt over til en ny kø, ventet like lenge, så var det en kvinne der som spurte om hun hadde symptomer. Det hadde ikke Agnes, ikke som hun visste, men hun hadde gitt munn til munn til en fremmed mann. Hun hørte det tydelig: hun løy allerede.

– Munn til munn? Du mener ikke at dere kysset?

– Jeg sa munn til munn.

– Har han symptomer?

– Han er død.

Kvinnen lovte til slutt å sende en sykepleier hjem til Agnes. Hun ventet i tre dager. I mellomtiden leste hun dødsannonsene i morgenavisen, men fant foreløpig ingen som kunne være mannen på stien. Så stanset en bil utenfor, og en skikkelse som lignet en astronaut, ringte på.

Agnes åpnet og slapp vesenet inn. Det viste seg å være en ung kvinne. Det tok ingen sjanser. Hun vred en pinne rundt i neseborene hennes helt til hjernen hang som sukkerspinn på den myke tuppen. Men hun ville ikke teste Oddvar, til tross for at de bodde under samme tak og sov i samme seng. Hun la igjen drakten i en forseglet pose på dørmatten. Hvis Agnes var frisk kunne de bare kaste den, testet hun derimot positivt ville myndighetene komme og hente den.

Drakten ble liggende der i tre dager til, som en advarsel: hold dere unna! Naboene gikk over på det andre fortauet når de skulle forbi. Oddvar sov på en madrass i kjelleren, for sikkerhets skyld. Agnes fortsatte å studere dødsannonsene, forgjeves. Ikke gikk det over heller. Hun drømte om den fremmede: Ansiktet kom nærmere og nærmere, helt til hun bare kunne se munnen hans, som slukte henne. Hun skammet seg mer og mer. Var dette hennes sanne vesen, utelukkende å tenke på seg selv og deretter lyve om det? Hun håpet at hun var smittet. Det hadde hun fortjent.

Den tredje dagen ringte det. Prøven var negativ. Samme kveld flyttet Oddvar opp på soveværelset deres igjen, om enn noe motvillig. Begge lå våkne lenge. Da hun spurte, kanskje for å legge alt dette bak seg, om de kanskje skulle benytte anledningen til å skaffe seg et barn, snudde han ryggen til og sa:

– Hva med en hund?

Hun skulle til å spørre om han ikke hadde lyst på henne lenger, men lot være, hun hadde egentlig ikke lyst hun heller, og snudde i stedet ryggen til ham.

Neste morgen stod dødsannonsen i avisen, det måtte være den: Vår kjære Birger Sand (1970 – 2020) ble brått revet fra oss på løpetur. Under stod det et sitat: Livet er den tiden det tar å dø. Agnes syntes nesten det lød komisk, og skammet seg. Men hun kunne ikke la være å se ham for seg der på stien, like før han segnet om kull. Det lignet ikke akkurat en innspurt.

– Han ble bare femti, sa hun.

– Hvem?

– Birger Sand. Han som døde.

Oddvar så opp fra speilegget.

– Du har vel ikke tenkt å gå i begravelsen hans?

– Selvfølgelig ikke.

Men dagen etter, da Oddvar var på jobb, fant Agnes frem en sort kjole og et like sort munnbind, et sørgemunnbind, tok bussen tre holdeplasser og gikk det siste stykket bort til kapellet.

Det hadde allerede samlet seg en gruppe mennesker utenfor. De var åpenbart midt i en krangel, de ble snart høyrøstete, stemningen virket uverdig. En kirketjener prøvde å roe gemyttene: De måtte vær så god rette seg etter myndighetenes restriksjoner. Bare fem personer var tillatt. En mann, kanskje avdødes bror, nesten ropte: Er det inkludert kisten!

Agnes angret plutselig. Hva hadde hun her å gjøre? Skulle hun gjøre opp for seg? Så snudde alle seg mot henne, det ble stille og en middelaldrende kvinne, sannsynligvis enken, kom et skritt nærmere, løsnet litt på munnbindet og spurte:

– Hvem er du?

– Det var jeg som ringte 113.

Kvinnen nølte et øyeblikk, så ga hun avkall på enhver avstand og falt om halsen til Agnes, og nesten hulket:

– Takk. Takk skal du ha.

Agnes ble svært brydd, prøvde å komme seg løs, men satt fast i dette favntaket.

– Jeg gjorde bare min plikt, sa hun.

– Ikke alle hadde gjort det. Det skal jeg love. Men du gjorde det.

– Jeg er lei meg for at livet hans ikke stod til å redde.

Enken slapp endelig taket og sa høyt, slik at ingen kunne la være å høre det:

– Du skal i hvert fall være med!

Så tok hun Agnes i armen, de fremmøtte vek til side, og sammen gikk de inn i kapellet. Det oppstod enda et munnhuggeri, på grensen til håndgemeng, bak dem. Da klokkene ringte, hadde tre personer til funnet sine plasser, et eldre par, sannsynligvis foreldrene, og en middelaldrende kvinne, søsteren kanskje. Kapellet var med andre ord fullsatt.

Foran kisten stod det er stort fotografi av Birger Sand. Han ikke bare stirret på Agnes, han fulgte henne med blikket også, og ikke nok med det, den udelikate munnen smilte, skjevt og allvitende.

Under den ensomme fellessangen etter prestens tale lot Agnes som om hun fikk et stygt hosteanfall, fant frem et lommetørkle, unnskyldte seg og fortet seg ned midtgangen. Kirketjeneren slapp henne ut, og hun begynte å løpe, bort fra kapellet. Da hun kom hjem satt Oddvar i stuen, stirret i gulvet og løftet hånden avvergende.

– Jeg er smittet, sa han.

– Hvordan…

– Vi måtte teste oss på jobben. Og min var positiv. Faen.

– Hvordan føler du deg?

Oddvar så opp, ristet på hodet.

– Gikk du i bisettelsen likevel?

– Jeg syntes nesten jeg måtte.

– Måtte?

Agnes hengte fra seg kåpen.

– Hvem har smittet deg, tror du?

– Deg. Hvem ellers?

– Jeg? Jeg testet jo negativt.

– Du må teste deg en gang til.

– Kan det være nød…

Oddvar reiste seg og avbrøt henne:

– Du kysset den drittsekken! Og nå…

– Det heter munn til munn! Ærlig talt!

– Det går for det samme!

Og det slo Agnes at usannhetene hadde sin egen fremdrift, for hun sa, helt rolig:

– Mener du virkelig at jeg ikke skulle gitt ham munn til munn?

– Du kunne tenkt på oss, sa Oddvar.

Den natten var det Agnes´ tur til å sove i kjelleren, på madrassen mellom speilet og manualene. Hun lå lenge våken, og var like ved å gå opp til ham og si det som det var: Hun hadde ikke gitt den fremmede mannen, som nå hadde et navn, Birger Sand, munn til munn, hun hadde nemlig vegret seg, ikke på grunn av smitten, men fordi han var, hun lette etter det riktige ordet og sa det fort og skamfullt i mørket: ekkel. Men hun gjorde det ikke. Hun skjønte i stedet at enkelte løgner skal man holde for seg selv. Å tilstå dem er ikke ærlighet, men å fordele skyld.

***
Illustrasjoner: Susanne Flender

Svaret på hvem som har skrevet denne fortellingen finner du her.

Les og gjett mer i Forfatterjakten.