Et rockeeventyr

Tartu, Estland – juli 2019

James Hetfield, vokalist og gitarist i Historiens Største Metallband, ser ertende bort på de tre nordmennene som passerer ham i trappa.

– Dropping sticks already. Nervous.

Bokassa-trommis Olav Dowkes har nettopp vært klønete nok til å miste trommestikkene i betongen akkurat idet han skulle passere de fire levende legendene som sammen utgjør Metallica.

Men James Hetfields analyse stemmer ikke, Bokassa er ikke nervøse. På tross av at de straks skal spille foran 65.000 forventningsfulle mennesker som først og fremst er der for å se et annet band.

De har allerede gjort det 17 ganger de siste par månedene. I London, Paris, Berlin og Amsterdam. I Granåsen hjemme i Trondheim. Og det har gått bra – veldig bra. Publikum har sunget med, kjøpt merch, og ledd av vitsene til frontmann Jørn Kaarstad. Stort sett, i hvert fall.

Jørn Kaarstad, Olav Dowkes og Bård Linga spiller hovedrollene i en litt usannsynlig Hollywood-film det har blitt lagd altfor mange varianter av. Bortsett fra at dette faktisk skjer i virkeligheten.

Starten

Ilaparken, Trondheim – juni 2014

Det er musikkens dag, midt på dagen. Å si at det er trengsel foran lysthusscena der Bokassa rigger seg til vil ikke bare være en overdrivelse, men en blank løgn. Publikum består stort sett av bandets venner, blant annet meg.

Her er det like greit å legge korta på bordet, først som sist – jeg har ikke jobba med denne saken i over seks år. Jørn Kaarstad er en forhenværende klassekamerat og NRK-kollega, og nåværende nær venn. Jeg har spilt bass med, tatt bilder av, og solgt merch for Bokassa.

Men – det som gjør meg inhabil gjør meg også i stand til å faktisk fortelle historien, med bilder. Og jeg er en dogmatisk tilhenger av den eldgamle journalistikk-etiske tommelfingerregelen «ikke lag featureartikler om vennene dine med mindre de får dra på turné med Metallica», så dette kommer nok ikke til å bli en vane.

Tilbake til konserten på musikkens dag. På scenen står Jørn, Olav, og bandets første bassist Lars Erik Andreassen. Bokassa har på dette tidspunktet eksistert som band i et drøyt år. De har lagd en håndfull låter, og spilt noen konserter i Trondheim. I rettferdighetens navn var de to foregående konsertene litt bedre besøkt enn akkurat denne, men kontraster er som kjent et effektivt grep i historiefortelling.

Bokassa koser seg på scenen, på tross av at publikum følger koronaregler og vel så det seks år før det blir nødvendig. De høres allerede ut som det Bokassa rockeverden senere skal lære seg å kjenne som Kings of Stonerpunk – tunge riff fremført med rastløs punkenergi, ispedd rause doser tull og fjas mellom låtene.

De har ikke rukket å opparbeide seg noen voldsomme ambisjoner foreløpig, de spiller sammen fordi de synes det er gøy. Men det er bare noen måneder til de skal gå i studio for å spille inn låta som fanger oppmerksomheten til Metallica-trommis Lars Ulrich.

Telefonsamtalen som forandra alt

Møllenberg, Trondheim – juni 2018

Jørn rusler brisen hjem fra Kristiansten Festning, han har vært der og sett fotball-VM på storskjerm. Bokassa er ikke lenger et ubeskrevet blad i musikknorge. De har spilt på bransjefestivaler som Bylarm og Trondheim Calling, og om et par måneder ska de spille på Pstereo-festivalen – kanskje den største lokale æren et trondheimsband kan få.

De har også blitt lagt merke til i utlandet - førsteplata deres Divide & Conquer var året før på rockebibelen Metal Hammers liste over de beste debutplatene i 2017.

Det aller mest oppsiktsvekkende har vært oppmerksomheten fra Lars Ulrich. Trommeslageren i selveste Metallica har spilt Bokassa på radioprogrammet sitt, hvor sjukt er ikke det?

Han har også omtalt dem som sitt nye favorittband. Intet mindre.

Tilbake til gåturen hjem fra Festningen.

Telefonen ringer. Jørn er ikke en sånn fyr som svarer på anrop fra ukjent nummer, særlig ikke fra lange og rare nummer. Telefonen ringer igjen, Jørn avviser igjen. Det samme nummeret sender en SMS. Jørn ringer opp.

På akkurat dette tidspunktet møter jeg Jørn, vi bor like i nærheten av hverandre. Han gliser mens han prater på engelsk i telefonen, og signaliserer til meg at han ikke kan stoppe. Det skal gå fire måneder før jeg skjønner hvor god grunn han faktisk har til å glise.

Jørn er i ferd med å gjennomleve øyeblikket alle mennesker har drømt om i en eller annen form, men som de færreste faktisk får oppleve. Telefonsamtalen som forandrer alt – milliongevinsten, landslagsuttaket, drømmejobben.

I den andre enden av telefonlinja sitter en kar i New York. Han jobber for Metallica, og lurer på om Bokassa har lyst til å bli med på Europa-turné neste sommer?

Bokassa har lyst.

Jørn drar hjem og ringer Olav og Bård, som sliter litt med å ta ham på alvor. Dagen etter møtes de for å feire, det vil si drikke seg fulle sammen hjemme hos Jørn. Først to uker senere, når mailen med turnédatoenen kommer, begynner den urealistiske realiteten å synke inn.

De må holde det hemmelig helt frem til september, noe som går overraskende greit. Men det er mange mennesker involvert i en Metallica-turné, og det er nok at én av dem gjør en tabbe.

Ikke lenge før den planlagte offentliggjøringa svinger en lastebil ut på en spansk motorvei. Bilen er dekorert med en svær plakat.

METALLICA WORLDWIRED TOUR 2019

SPECIAL GUESTS: GHOST AND BOKASSA

Noen tar bilde av bilen og poster det på Facebook. Det tar ikke lang tid før Jørn blir tagga i kommentarfeltet. Jørn, som er på jobbseminar når dette skjer, blir nedrent med spørsmål. Han sier at han ikke vet noe om det, og virker heller ikke spesielt interessert i å komme til bunns i det. Noe som må virke relativt pussig for nysgjerrige kollegaer.

Livet med Metallica

Tartu, Estland – juli 2019

Bokassa blir kjørt fra garderobeanlegget til gigantscenen som står på det som en gang var ei sovjetisk flystripe, avstanden dit er anslagsvis 150 meter. De spiller med de store gutta nå, og er ikke typene som sier nei til litt ekstra komfort.

Men selv om Bokassa er på turné MED Metallica, turnerer de ikke SOM Metallica. Den endeløse rekka med nightlinere og trailere tilhører sistnevnte. Bokassa nøyer seg med en nokså beskjeden van.

Når du får tilbud om å turnere med Metallica betyr ikke det at logistikken tas hånd om for deg. Du får ei liste med steder, datoer, og tidspunkter du må innfinne deg – og fikse resten sjøl.

Britiske Mik er turnémanager, Erlend fra Trondheim har ansvar for merch og forefallende arbeid. Eirik Loose McGoose Losnegård fra Sandnes er fast lydtekniker og i praksis bandets fjerde medlem.

Trommis Olav har kontroll på den økonomiske biten. De tjener ikke store penger på turnéen, men går i pluss. Og hadde de kunne veksla økt markedsverdi direkte inn i cash hadde de hatt mulighet til å utvide støtteapparatet mye og fort.

Ikke at det er nødvendig, den lille gjengen har for lengst blitt samkjørte og rutinerte. De har allerede blitt vant til stadionturnélivet, og ting har gått så godt som smertefritt.

Jeg er også med, bare på akkurat denne konserten. Det hadde nok vært billigere og enklere å dra på konserten i Granåsen tidligere i uka, men jeg har vært i Trondheim i 39 år, i Estland har jeg aldri vært. Dessuten har jeg lyst til å oppleve noe som minner om hverdag på arenaturné, heller enn den ene konserten på hjemmebane.

Bakfra ser scenen ut som et enormt byggesett, noe den også er. Etter konserten skal den demonteres, pakkes inn i trailere, og kjøres til Moskva for så å bygges opp igjen der.

Da har James Hetfield, Kirk Hammett, Rob Trujillo og Lars Ulrich for lengst rusla av scenen og direkte inn i hver sin ventende bil, som igjen har frakta dem til hvert sitt like ventende privatfly. De fire flyene har frakta de fire stjernene til København. Kongens by fungerer som Metallicas base på denne delen av turnéen.

Bokassas møte med Metallica i trappa var mer et unntak enn en regel, men noe sosialisering har det likevel blitt. Når Metallica skal ut og spise leier de en hel restaurant, og Bokassa har fått være med på fem middager. Tre av gangene har de fått sitte på bord med minst ei stjerne – to ganger med Lars, én med Rob og én med James.

Olav og Rob fant tonen, der bamseklemmes det nå hver gang de møtes. Jørn har venta på muligheten til å prate med Kirk om deres felles lidenskap for horrorfilmer, men anledninga har aldri bydd seg.

En dag Olav kom inn i Bokassa-garderoben satt James der alene, han hadde lyst til å hilse på supportbandet. Jørn og Bård var ikke der, og etter et kvarters venting dro James. Neste gang han traff Jørn, kunne han fortelle at Dude I totally farted in your seat.

De har blitt best kjent med Lars, de har til og med tatt en fest sammen – en fest som varte til morgenen etter.

Om den direkte kontakten med Metallica har vært noe sporadisk er bandet likevel allestedsnærværende. De er på hver ei t-skjorte, hvert et banner, hver en plakat.

Det kunne ha virka skremmende, å dag etter dag bli nødt til å dra i gang et tilskuerhav som egentlig er der for å se på noen andre. Kanskje særlig når noen andre er verdens største band. Men Bokassa opplever det ikke sånn, de har heller inntrykk av at de får litt ekstra goodwill fra publikum, i og med at Metallica har gått god for dem.

De ser i hvert fall ikke særlig skremte ut, der de står ved den lille rampa som leder ut til scenen. Bård virker konsentrert, han tygger på et plekter. Olav ser ut som et svært, lite barn som vet at han er i ferd med å få det han ønsker seg aller mest, og nesten ikke klarer å vente.

– Five minutes!

Jørn prøver å snakke karikert islandsk, men blander islandsk og finsk. Fort gjort. Han er tilsynelatende helt uberørt av det som måtte være av alvor i stunden, og fjaser og prater som alltid. Men øynene avslører at han absolutt er påskrudd.

– Two minutes!

Vi hører et og annet ivrig brøl fra den andre siden av scenen. Turnémanager Mik løper inn og tar en siste kjapp trommetest. Alt er i skjønneste orden.

– Bokassa, it’s 6:44, the stage is yours!

Hjemkomst i triumf

Byscenen, Trondheim – oktober 2019

Det har gått snaut to måneder siden den siste konserten sammen med Metallica. Bokassa er hjemme på signingsferd, og Byscenen fungerer flott som domkirke.

Jørn, Olav og Bård står gjennomsvette og fornøyde på backstagen. De er rusa på den klassiske komboen alkohol og vel gjennomført konsert, først og fremst det siste.

Jeg kjenner jeg er ordentlig stolt, jeg har vel egentlig aldri vært så stolt av kompisene mine som akkurat i kveld. Én ting er å, ved hjelp av både ferdigheter og flaks, få den unike muligheten som de fikk. Noe ganske annet er å bruke den muligheten fornuftig.

Arenakonserter er ikke virkelige, 65.000 mennesker er en ukjent enhet, Metallica er menneskelige tegneseriefigurer – sommeren 2019 var et unntak. 750 mennesker på Byscenen er derimot noe det går an å forholde seg til, det er svært, og det kan fort bli den nye hverdagen for Bokassa.

I november skal de ut på tur igjen, denne gang som hovedattraksjon. Fire nye uker på europeiske veier – nå skal vanen parkeres utenfor klubber som typisk har plass til 200-400 mennesker. Noen hakk ned fra arenaturné, men fortsatt meget respektabelt for et band som turnerer som headliner for første gang.

Forsalget har variert fra det strålende, først og fremst i byer de besøkte med Metallica, til det langt mer beskjedne, først og fremst i byer de ikke besøkte med Metallica. Men Bokassa er innstilt på at ting fortsatt vil ta tid.

Å turnere med Metallica er ingen garanti for videre suksess, men det lar deg hoppe over noen steg på veien dit. «Suksess» er for Jørns del en drøm som er så konkret og oppnåelig at den må kunne kalles et mål: Å kunne turnere jevnlig i Europa og trekke mellom 500 og 1000 mennesker.

Målet er absolutt hårete. Veldig mange spiller i band, de færreste trekker mellom 500 og 1000 tilskuere. Det er likevel ikke direkte urealistisk, særlig med tanke på hvor mye som har klaffa hittil.

Den nye hverdagen

Manglerud, Oslo – november 2020

Øvingsrommet Bokassa deler med Exploding Head Syndrome og The Nika Riots er for tida vindusløst. Det som en gang var ei åpning, er nå spikra igjen etter et innbrudd uka før. Jørn mista tre gitarer.

Året der de skulle finne ut hva en Metallica-turné egentlig gjør med markedsverdien, viste seg dessverre å være 2020. Et år som kommer til å bli huska for så å si alt annet enn konserter.

Fjoråret slutta bra. Headliner-turnéen, som ble booka før Metallica-sommeren, var godt besøkt. 2020 starta med en ny liten runde i Norge, stort sett for fulle hus. De hadde landa 15 festivaljobber, fra Alta til Mexico City. Nå skulle de egentlig vært på europaturné.

Da pandemien kom, skjønte de fort at festivalsommeren kom til å ryke. Det tok ikke lang tid før de innså at turnéhøsten heller ikke kunne gjennomføres. Bortsett fra i juli, da et lite blaff av normalitet tillot et par koronavennlige konserter i Trondheim og Odal, har bandåret blitt tilbrakt i studio og øvingslokalet.

Bokassa har øvd to ganger i uka i hele år. Settet må være klart sånn i tilfelle noe dukker opp. I tillegg har de øvd inn et helt sett med Ramones-coverlåter, under navnet Comeones. For Comeones er den store drømmen å få varme opp for Bokassa.

Jørn sier det er jævla drid å øve uten å ha noe å øve til. Bård synes det er greit å komme seg ut av huset.

De har fått kritikk fra manageren for å ikke å vise tilstedeværelse på sosiale medier. You have to post, people will forget about you.

De gidder bare ikke så lenge de ikke har noe å poste om.

– «Hey guys, what’s your favorite song of ours», det er ikke helt oss, sier Olav.

Den nye plata er nettopp ferdig – Molotov Rocktail blir utgitt en eller annen gang i 2021. Jørn, som har hovedansvaret for låtskrivinga, omtaler plata som det absolutt beste vi har gjort og kommer til å gjøre.

– Den blir nok vårt definerende øyeblikk. Jeg er egentlig revnende likegyldig til hva som skjer etterpå bare folk får med seg den plata.

Jørn er en ambisiøs slacker. Hvis han først skal spille i band vil han gjøre det ordentlig, men samtidig er han en fanatisk tilhenger av det å slappe av. Kanskje bidrar sistnevnte til at han ikke virker veldig koronabitter? Eller handler det rett og slett om å velge sine kamper med omhu?

Det er ikke som om Jørn ikke har kapasitet for bitterhet, han husker fortsatt den dårlige anmeldelsen fra en konsert i 2016 tilnærma ordrett. Men den hadde en avsender, det har ikke pandemien.

Bokassa har gjort sin del av jobben – de har gått på scenen og levert tighte show med humør, de har lagd ny plate. Mer kan de ikke gjøre, og dermed virker Jørn komfortabel med tingenes tilstand.

Ingen vet hva som skjer når verden åpner igjen. Vi har begrensa med empiri på globale pandemiers påvirkning på Metallica-indusert hype.

Jørn tror den nye plata kan bidra til at de holder på folks oppmerksomhet, men vet samtidig at plater først og fremst promoteres ved å spille konserter. Men samtidig er akkurat dette likt for alle band akkurat nå – ingen får spille.

– Vi vet ikke hvordan det blir. Kanskje er momentumet vi fikk av Metallica borte. Vi har aldri vært the next big thing. Vi vet jo at vi peaka som band under Metallica-turnéen, men det har ingenting å si.

Jørn, Bård og Olav virker oppriktig ubekymra og avslappa, på tross av det som står på spill er sjansen til å leve av musikk.

De har spilt foran 80.000 mennesker og et slott i øsende regnvær i Irland. De har hørt russiske fans rope BOKASSA BOKASSA BOKASSA foran scenen i Moskva. Folk flest har ikke det.

Og når pandemi endelig har blitt til postpandemi er det ikke direkte utenkelig at folk kommer til å gå på konsert som aldri før. Og at mange av dem gjerne kunne tenkt seg å se Bokassa.

Fram til da kan de alltids drømme seg tilbake til Stade de France i Paris, til Olympiastadion i Berlin, til San Siro i Milano.

Eller til den gamle sovjetiske flystripa utenfor Tartu i Estland, ganske langt fra Ilaparken i Trondheim.

Likte du saken? Da vil du kanskje like disse også: