Nancy Herz
Foto: Thomas Espevik / NRK

Eier ikke skam

– Å være skamløs er ikke noe negativt, mener samfunnsdebattanten Nancy Herz (20).

«Hun eier ikke skam», var svaret Nancy Herz fikk da hun sommeren 2014 spurte en bokhandler i Beirut om den libanesiske forfatteren Joumana Haddads siste bok.

Herz visste ikke helt hvordan hun skulle reagere. Hun ble oppgitt, men konfronterte ikke bokhandleren. I ettertid tror hun det handlet om at hun ikke hadde et begrep for hva som faktisk skjedde.

– Jeg tror det er mye enklere å reagere om man har begrep for det man blir utsatt for. På den tiden tenkte jeg ikke så mye på sosial kontroll, men etter å ha skrevet om det ser jeg sosial kontroll overalt.

– Gjør det deg trist?

– Ja! Trist og forbannet. Men det gjør det jo enda viktigere å skrive om, sier Herz.

Skrev kronikk om å være skamløs

20 år gamle Nancy Herz ble for alvor kjent da hun i april skrev kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» i Aftenposten. Hun ville slå et slag for minoritetsjenter som ikke lar seg begrense av skam.

Vi er skamløse arabiske jenter, enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne. Vi er ikke et konsept. Vi er vår egen person, og vi krever å bli tatt på alvor: Både på norsk og på morsmålet vårt.

Fra Nancy Herz kronikk i Aftenposten

Herz var inspirert av nevnte Joumana Haddad, men kanskje aller mest av Faten Mahdi Al-Hussaini, da hun skrev kronikken.

– Jeg satt på toget til Kristiansand og ante fred og ingen fare. Så kom jeg plutselig over et intervju med Faten Mahdi Al-Hussaini. Hun fortalte om utfrysing fra det muslimske miljøet, at hun ble spyttet på, utskjelt og drapstruet – ikke på grunn av meningene sine, men på grunn av at hun som kvinne brukte stemmen sin og var en synlig deltager i den offentlige debatten.

sms

Flere arabiske jenter takket Nancy Herz for kronikken hun skrev i Aftenposten.

Herz ble så rasende at hun måtte gjøre noe med en gang. Det kunne ikke vente, tenkte hun. En uke senere stod den følelsesladde kronikken på trykk i Aftenposten.

Oppmerksomheten som fulgte var over all forventning. Det strømmet inn med positive tilbakemeldinger.

– Det viser hvor viktig det var å skrive den kronikken. Mange minoritetsjenter har sagt til meg at «fordi du tør, så tør jeg». Det har vært veldig motiverende å få slike tilbakemeldinger, smiler Herz.

Ønsker at flere minoritetsjenter skal delta i den offentlige debatten

Nå har Herz flyttet til Oslo, hvor hun studerer juss og jobber deltid på et hotell. Men hun tar seg fortsatt tid til å snakke og skrive om det som opptar henne.

– Hva er det egentlig som driver deg?

– Det er vel et ønske om forandring. Jeg ønsker at flere minoritetsjenter skal delta i den offentlige debatten, at de ikke skal bli utsatt for sosial kontroll. Det er nok den sterke rettferdighetssansen som driver meg.

Nylig fikk hun, sammen med Sofia Nesrine Srour og Amina Bile, Skamløsprisen for sitt engasjement.

De skamløse arabiske jentene har klart å fylle selve begrepet «skamløs» med ny mening. Når de skriver sine kronikker, og deltar i debatter, går tankene til dristig, modig og grenseoverskridende.

Utdrag fra jurybegrunnelsen / Skamløsprisen

Men selv om det kommer mange positive meldinger, må Herz også forholde seg til folk som ikke er spesielt fornøyde med det hun skriver.

facebook-melding

Nancy Herz fikk ikke bare positive tilbakemeldinger da hun skrev Skamløs-kronikken. En dag tikket denne meldingen inn i Facebook-innboksen hennes.

– Jeg kan få meldinger om at jeg er hore, men det klarer jeg ikke ta så alvorlig.

Hva tror du folk blir provosert av?

– Det er definitivt at jeg har skrevet om at jeg er ateist. I skamløs-kronikken nevnte jeg det i en bisetning, men likevel fikk jeg flere meldinger fra folk som mente jeg burde skamme meg for å gå ut offentlig med det.

Sluttet å kalle seg muslim for ett år siden

Herz er oppvokst i en muslimsk familie i Haugesund. Foreldrene kommer fra Libanon, hvor Herz ble født. Da hun var et halvt år gammel, flyttet familien til Norge.

Frem til oktober i 2015 kalte Herz seg også for muslim – en karakteristikk hun stadig følte seg mer ukomfortabel med.

– Jeg slet med å definere hvilken type muslim jeg var. Og jeg følte ofte at jeg ble et slags talerør for alle muslimer da jeg uttalte meg i debatter. Sånn sett er det befriende å være ateist. Nå kan jeg endelig snakke for meg selv.

At troen var borte fortalte hun aller først til en påtrengende fremmed mann på en busstopp. «Hvor kommer du fra? Er foreldrene dine muslimer? Er du muslim?» Slike spørsmål stilte han. Herz svarte, og plutselig hadde hun sagt det høyt, at hun ikke var muslim lenger. Men hun var ikke enda ikke helt klar til å stå frem for alle andre.

Men så, i oktober i fjor, på en utenlandstur med Yousef Assidiq, klarte hun endelig å si det høyt til en hun kjente. Herz fortalte Assidiq at hun egentlig ikke var troende lenger, til tross for at hun kalte seg muslim. Han mente det var urettferdig mot andre muslimer at hun definerte seg som noe hun ikke var. Det var bedre å være ærlig, sa han.

Herz var enig. Og på veien hjem til Norge igjen, brukte hun mobiltelefonen til å klikke seg inn på Human Etisk forbunds nettsider.

– Jeg hadde ikke noe å melde meg ut av, så jeg følte at jeg i det minste måtte melde meg inn i noe.

Synes foreldrene dine at det var vanskelig at du ikke ville være muslim lenger?

– De ble jo litt leie seg, men det har gått greit. Det var kanskje ikke så lurt av meg å la dem få vite det gjennom noen som hadde lest avisen. Jeg burde nok ha snakket med dem før jeg skrev om det.

Nancy Herz

15 år gamle Nancy Herz på ferie i Libanon. – Merk at jeg har lange ermer i solsteiken. Den sommeren jeg ville begynne å bruke hijab, sier Nancy Herz om bildet.

Foto: Privat

Spurte foreldrene om lov til å gå med hijab

Bare fire-fem år før Herz mistet troen, spurte hun foreldrene sine om hun kunne begynne å gå med hijab. De sa nei, de mente det var for tidlig, at hun måtte vente til hun ble voksen før hun kunne avgjøre det. Det er Herz glad for i dag.

– Det hadde vært mye vanskeligere å gå fra muslim med hijab til å bli ateist, poengterer Herz.

Hvor tror du at lysten til å gå i hijab kom fra?

– Jeg tror det handlet om at jeg søkte en form for tilhørighet. På grunn av at foreldrene mine er fra Libanon opplevde jeg ofte å få spørsmål om bakgrunnen min. Jeg følte meg annerledes, selv om jeg hadde bodd i Norge nesten hele livet mitt. Og da ble jeg litt sånn at jeg skal vise dere annerledeshet, jeg skal vise dere utenforskap.

Herz tror det er de samme mekanismene som får folk til å dra til Syria for å krige for IS.

– Det handler i bunn og grunn om at de ikke føler de hører hjemme her. Mange barn med minoritetsbakgrunn opplever å bli fortalt at de ikke skal bli for vestlige hjemme, og at de ikke er norske nok ute, poengterer hun.

Nancy Herz

Nancy Herz går i fjerde klasse og drømmer om å bli statsminister. – Jeg skjønte at jeg kunne bestemme gjennom den jobben. Da skulle jeg i så fall bestemme at ingen barn skulle sulte, sier Nancy Herz.

Foto: Privat

Hadde lyst til å bli statsminister

Samfunnsengasjementet har fulgt Herz så lenge hun kan huske. Da hun var åtte år skulle hun bli statsminister. Så fort hun fikk makt skulle hun bestemme at alle verdens barn skulle få nok mat og trygghet.

I samme ånd startet Herz en blogg da hun var 13 år. Den var skrevet på engelsk, slik at hun kunne nå ut til hele verden. Bloggen fylte seg fort opp med tanker om hvordan verden kunne bli et bedre sted. Og om nettene lå Herz i sengen sin og tenkte på regnestykker. For var det ikke nok penger i verden til at alle kunne få litt mat? Kunne ikke verdens økonomi sørge for det?

Hvor tror du engasjementet ditt kom fra?

– Jeg tror det handler litt om at jeg er oppvokst i et arabisk hjem, med arabiske tv-kanaler. Arabiske medier er mye mer grafiske. Jeg kan for eksempel huske da Saddam Hussein ble henrettet – de viste hengingen på tv. Men det var jo ikke slik at jeg fikk lov til å se på de tingene. Foreldrene mine prøvde å skjerme meg. Men man får jo med seg ting, og all urettferdigheten gjorde sterkt inntrykk på meg som barn.

De sterke inntrykkene formet en samfunnsengasjert jente. Men hvor skulle Herz få utløp for engasjementet? Det hadde hun planer om å finne ut da hun i tiende klasse var på klassetur i Oslo.

Mens medelevene reiste til Tusenfryd, ble Herz med de voksne på forskjellige museum. Hun hang på dem som en klegg, spurte og gravet om organisasjoner hun kunne bli med i for å gjøre verden til et bedre sted. Samme dag møtte hun en Amnesty-arbeider på Karl Johan. Herz ble medlem, og har aldri sett seg tilbake.

– Det føltes utrolig godt å få plassert engasjementet mitt et sted. Jeg følte at jeg fikk bidratt med noe, og at jeg kunne få utløp for den sterke rettferdighetssansen min, sier Herz.

– I organisasjoner som Amnesty kan man måle resultatene av det man gjør, og det er veldig godt å vite at man som enkeltperson kan gjøre en forskjell når man går sammen om en sak, legger hun til.

Nancy Herz

I 2012 gikk TV-aksjonen til Amnesty. Nancy Herz var med i TV-aksjonskomiteen i Haugesund. Da hadde hun bare vært med i organisasjonen i ett år.

Foto: Privat

Oppdaget avisspaltene

Som Amnesty-aktivist skrev Herz stadig flere blogginnlegg. En dag skrev hun om okkupasjonen av Vest-Sahara. Da fikk hun tilbakemelding fra en av leserne om at hun burde sende teksten til en avis.

Avis? tenkte Herz.

– Jeg hadde aldri tenkt tanken, jeg hadde ikke sett på det som en mulighet. Da jeg plutselig forstod at det var mulig, så åpnet en helt ny verden seg for meg.

Herz begynte å sende flere tekster til Haugesund avis, og etter hvert fikk hun fast spalteplass i avisen. Senere begynte større medier å plukke opp tekstene hennes. Men det var først da hun skrev kommentaren om skamløshet at det virkelig smalt.

Hvor kommer dette til å ende? Blir du statsminister til slutt?

– I motsetning til da jeg var yngre, har jeg nå innsett at det ikke er målet som betyr noe, men de tingene man får være med på underveis. Jeg føler meg veldig privilegert som får lov til å bruke stemmen min for andre, og at jeg bli hørt.

– Jeg håper at jeg også i fremtiden kan være med på å bidra til en verden hvor alle kan nyte sine menneskerettigheter, avslutter Herz.