Den nye arbeidsdagen

Ifølge en av de fineste sangtekstene skrevet på norsk, «Ellinors vise» av Klaus Hagerup, kommer det en ny tid hvor det skal bli «like fint å jobbe som å danse». Men hva skjer om dansegulvet forsvinner?

Å jobbe har alltid handlet om mer enn bare overlevelse, noe man gjør for å skaffe mat og bolig til seg selv og sine nærmeste. Det har også vært selve meningen med livet. Jobben har gitt oss både stolthet, identitet og trygghet. Og makten som har ligget i det å kunne utføre en jobb – eller eventuelt å ikke utføre den, når konflikten tilspisset seg – gjorde den store massen av arbeidstakere til en enorm politisk maktfaktor, som i løpet av de siste hundre år bidro til å skape både demokrati og velferdsstat.

Kort sagt: det å jobbe har skapt både hvem vi er og samfunnet vårt.

Men i det siste har jeg blitt bekymret for at denne bærebjelken er i ferd med å råtne. Det er spesielt tre trender som holder meg våken om natta – fordi jeg frykter at de til sammen utgjør oppskriften på en sosial atombombe. La meg ta dem en og en.

Se også: Trygdekontoret - Den nye arbeidsdagen.

1) BULLSHIT!

I was looking for a job, and then I found a job
And heaven knows I'm miserable now

The Smiths, «Heaven Knows I'm Miserable Now», 1984

I 1930 forsøkte den ledende britiske økonomen John Maynard Keynes å forutse hvordan verden ville se ut for hans barnebarn. Og det han så, var en behagelig tilværelse: Innen hundre år, skrev han, ville teknologiske fremskritt gjøre det unødvendig å jobbe mer enn femten timer i uka.

Fremtidens store bekymring ville ikke være å finne en jobb som sørget for mat på bordet. Det ville være å finne på noe meningsfullt å fylle all fritiden med.

Nesten hundre år senere ser vi at spådommen var både helt riktig og helt på jordet. Det er riktig at den teknologiske utviklingen har gjort oss i stand til å produsere varer og tjenester veldig, veldig mye mer effektivt enn på 1930-tallet. Keynes utopiske spådom var at hans barnebarn ville være åtte ganger mer produktive enn hans samtidige. Fasiten er seksten ganger.

Men denne mirakuløse veksten har ikke gitt oss fritid. En vanlig arbeidsdag i dag er omtrent like lang som den var i de harde 30-åra. Og i tillegg jobber mange flere av oss nå enn den gang, siden kvinner for alvor har kommet inn i arbeidslivet på lik linje som menn. Lørdagsfri og ferieuker har gjort at hver og en jobber litt mindre i løpet av et år, men sett under ett jobber hver familie faktisk ganske mye mer enn i mellomkrigstida.

Hvorfor har det ikke skjedd mer siden den gang?

Antropologen David Graeber ved London School of Economics har et deprimerende svar: I stedet for å la ny teknologi frigjøre tiden vår, har vi funnet på nye, meningsløse arbeidsoppgaver. Stadig flere av oss, mener han, fyller dagene våre med «komplett meningsløse og til og med kontraproduktive aktiviteter» som vi utfører «på ordre fra folk vi ikke liker».

Vi bruker rett og slett tiden vår på ren bullshit.

Graeber definerer en bullshit-jobb som en form for «sysselsetting som er så meningsløs, unødvendig eller nedbrytende at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer».

Han mener ikke shit jobs, drittjobber, altså det å utføre ubehagelige eller kjedelige oppgaver som ofte er like dårlig betalte som de er nyttige, som for eksempel vaskejobb eller søppelkjører.

Det Graeber skriver om er folk som (den helt ekte) tyskeren Kurt, som jobber for en underleverandør for det tyske forsvaret. Hver gang en tysk soldat skal bytte kontor, fyller vedkommende ut et skjema, som blir sendt til et IT-firma som sender det videre til et logistikkfirma, som sender det videre til firmaet som driver personalavdelingen deres, hvor Kurt jobber.

Kurts jobb er å kjøre til hvor enn soldaten jobber, trekke ut ledningen på vedkommendes data, vente mens en person fra logistikkfirmaet flytter boksen til et annet kontor, og så koble den inn igjen i det nye kontoret. Kurt vet at det er bullshit.

Graeber deler disse jobbene inn i fem kategorier:

• Lakeiene: Dette er jobber som først og fremst å få andre til å føle seg store og viktige. Det er blant annet rådgivere som egentlig bare bærer vesker, resepsjonister i bedrifter som ikke trenger resepsjon og konsulenter som kun sier ja til sjefen. Omtrent som et hoff i middelalderen.
• Bøllene: Jobben deres er å være aggressive og manipulerende, slik at du skal kjøpe ting eller tjenester du ikke trenger. Det er for eksempel de som photoshopper modeller i reklamekampanjer, forretningsadvokater og telefonselgere.
• Gaffa-teiperne: Det er blant annet de som står i skranken på flyplassen og beroliger folk som ikke har fått bagasjen sin, eller IT-folk som må fikse eldgamle systemer.
• Papirflytterne: Deres jobb er å fylle ut papirer for å vise at de jobber. Hvis det er et problem i bedriften, lager de undersøkelser og fyller ut masse papirer, sånn at sjefen kan vise til at bedriften har laget undersøkelser og fylt ut masse papirer.
• Jobbfordelerne: Deres jobb er å fordele oppgaver til folk under seg og passe på at de gjør dem, selv om disse hadde klart å gjøre dem på egen hånd. Det er blant annet mellomledere og ansatte som er for udugelige til å gjøre noe annet, men har for lang ansiennitet til å få sparken.

Inspirert av Graeber stilte meningsmålingsinstituttet YouGov i 2015 britiske arbeidstakere spørsmålet «Gir din jobb et meningsfullt bidrag til verden?».

37 prosent svarte nei. I en tilsvarende undersøkelse i Nederland, svarte 40 prosent at det var ikke noen god grunn til at jobben deres skulle eksistere.

Så vidt jeg vet har ingen spurt nordmenn om det samme, men jeg har i alle fall spurt Facebook-vennene mine om noen av dem har hatt en hundre prosent meningsløs jobb. En (av mange) som meldte seg, var komiker Morten Ramm.

– Jeg kan checke av på alle kategoriene, sier han.

– Jeg tror jeg har vært innom alt Norge har å tilby av meningsløst arbeid.

Morten har 27 forskjellige jobber på CV-en, og mener at en god andel av dem var av typen som ingen hadde savnet dersom den ikke ble gjort.

Den aller mest meningsløse, forteller Morten, var i flyselskapet Norwegian, hvor han jobbet med å lage passord til nettsiden. Altså ikke å lage og vedlikeholde et IT-system som fordelte passord eller noe sånt, men bokstavelig talt å motta forespørseler fra folk trengte et passord og så finne på et passord til dem.

– Vi hadde ikke auto-generator av passord, så jeg måtte finne på passord manuelt. Det var 100 til 200 passord hver dag.

– En glede i jobben var å finne kjendiser som mangla passord. Da kunne jeg lage passord som de kunne huske.

Magne Furuholmen fikk passordet «Roland 500», etter keyboard sitt. Hallvard Flatland fikk passordet «Casino». Jahn Teigen fikk passordet «Anita Skorgan».

– Det mest meningsløse var at egentlig hadde de ikke hadde trengt noe passord, for det var en knapp der hvor det sto «fortsett uten bruker». Jeg satt i helger, jeg, med overtid, og matet inn passord. Det var ganske meningsløst.

Men hva er alternativet til bullshit-jobber? Er det avslappende fritid, eller er det nedverdigende, utmattende arbeidsløshet? Det bringer oss til min neste bekymring, nemlig at muligheten til å jobbe forsvinner.

2) ROBOTENE KOMMER!

I don't even know what tomorrow will bring
But let me tell you, having no future is a terrible thing
Standing around just waiting for a career
I don't take drugs and I don't drink beer
But this I say:

We have the right to work

Chelsea, «Right To Work», 1977

– Vi pleide å si at jobben vår burde blitt automatisert bort i sympati med oss som måtte gjøre den, sier Jan Kristoffer Dale.

Han snakker om flaskesorteringen på Ringnes bryggeri i Grimstad. Nå er Dale forfatter, men før han kunne leve av skrivingen, hadde han i flere år en rekke av det Graeber ville kalt drittjobber.

Jan Kristoffer og arbeidskameratene ble bønnhørt. Nå er det maskiner som sorterer flasker for Ringnes. Men da jobben faktisk forsvant, ble det tydelig at den hadde i det minste én kvalitet:

– Det var en jobb vi kunne få, sier Jan Kristoffer.

– Å være overflødig er det verste et menneske kan oppleve.

Dermed gjorde han den samme observasjon som historiker og forfatter Yuval Noah Harari skriver om i bestselgeren «21 tanker for det 21. århundre»: Det finnes én ting som er verre enn å bli utnyttet, og det er at ingen trenger deg.

En av amerikansk histories store mytologiske skikkelser er den svarte tunnelarbeideren John Henry, en muskuløs type det har blitt sunget mange ballader om. Historien om John Henry utspiller seg på 1870-tallet, og vi vet ikke om han var en vanlig rallar eller straffange på utleie fra en grådig fengselsdirektør. Men vi vet at han med kun en slegge og rå muskelkraft slo hull til dynamitten som skulle sprenge vei gjennom fjellet. Da jernbaneselskapet så besluttet å prøve ut en dampdrevet drill til å gjøre den samme jobben, bestemte kraftkaren John seg for å bevise at han kunne slå den, og det ble dermed arrangert et stevne mellom mann og maskin.

Det ble en forrykende og tett konkurranse som varte og rakk dagen igjennom, så både svette og damp sprutet, inntil John Henry til slutt segnet om og døde av hjerteinfarkt. Maskinen slo mennesket. Og siden har maskinene gjort muskelkraft overflødig i stadig økende grad.

Spol fram omtrent 120 år, til 11. Mai 1997, New York City, der verdensmester i sjakk Garry Kasparov møtte IBM sin supercomputer Deep Blue til en avgjørende match, som Kasparov tapte. Det ble den siste av flere serier mellom mesteren og maskinen, og var en tvekamp karakterisert av maskinens kalde logikk på den ene siden og Kasparovs emosjonelle, temperamentsfulle spill på den andre. Men det var spesielt ett trekk fra Deep Blue som skulle sette ut Kasparov, et trekk han i ettertid beskrev som “overraskende menneskelig” som skulle tvinge ham til å spille mer defensivt enn han burde for å vinne. Konspirasjonsteoriene florerte i ettertid om at IBM hadde brukt menneskelig intervensjon under matchene, men IBM tilbakeviste påstandene. På suverent vis hadde de greid å programmere maskinen til denne adferden.

Og det var i dette øyeblikket, på denne datoen, at universets råeste, mest utrolige stykke materie, nemlig menneskehjernen, ble slått av sin egen kreasjon. En seier – eller snarere et nederlag – som varslet om en helt ny tid, en tid der også hjernekraft kan erstattes av maskiner.

Så hva skal vi leve av da, ikke bare etter olja, men etter 11. mai 1997? Står vi på terskelen til en æra av massearbeidsløshet, hvor vi blir overflødige alle sammen? Mange mener at vi går i den retningen.

I 2013 undersøkte økonomene Carl Benedict Frey og Michael A. Osborne fra Universitetet i Oxford hvor stor sannsynlighet det er for at ulike arbeidsoppgaver kan automatiseres innen et par tiår. De kom fram til at omtrent halvparten av amerikanske arbeidstakere gjør ting som maskiner snart kan gjøre bedre. I Norge er andelen en tredjedel. Og det er ikke da snakk om rent mekaniske oppgaver, men jobber som journalister, leger, advokater og til og med fotomodeller.

Selv synes jeg dette er ekstremt skremmende, men snakker man med økonomer, svarer de ofte forsøksvis beroligende. Det kan hende at dersom oppgavene i et yrke automatiseres, så forandrer yrket seg slik at mennesker fortsatt har en rolle, bare at de gjør noe annet enn før. Hvis et produkt på grunn av ny teknologi kan produseres enklere og raskere, kan prisen synke og etterspørselen øke. Dermed kan det bli behov for flere ansatte, selv om arbeidsinnsatsen som kreves per enhet blir mindre.

Ikke minst finner vi hele tiden på nye ting å drive med. Som Torstein Bye og Helge Næsheim i SSB påpeker, er det ikke første gang vi går gjennom denne typen gigantiske omstillinger av arbeidsmarkedet. For litt over 100 år siden jobbet 38 prosent av Norges sysselsatte med jordbruk. Nå er andelen bare to prosent. I samme periode har andelen som jobber med helse og omsorg eksplodert.

Så gjenstår det å se om vi fortsetter å stadig finne på nye oppgaver å utføre (og aller helst som i alle fall er LITT nyttig, og ikke ren bullshit). Men selv om vi skulle finne på nye jobber, endrer automatiseringen arbeidslivet.

En gang i tiden var fordelingen mellom arbeidskraft og kapital så stabil at den ble regnet som en økonomisk lov: En tredjedel av inntektene gikk til å betale for investeringer og utbytte for eierne, to tredjedeler gikk til å betale folks lønninger. Men så, på 70-tallet, skjedde det noe rart.

Eierne begynte å ta en stadig større del av kaka, mens arbeidstakernes stykke bare krympet. Og sånn har det fortsatt, også i fagforeningslandet Norge. Ifølge OECD er den viktigste årsaken teknologiske fremskritt.

I den nye, digitale og globaliserte økonomien, konkurrerer nemlig små, lokale bedrifter med enorme, multinasjonale selskaper. Tenk på din lokale bokhandel og nettgiganten Amazon. Og dermed får vi det økonomer kaller «vinneren tar alt-markeder», hvor en bedrift som er bitte litt bedre enn konkurrentene får absolutt alle kundene. Disse vinnerselskapene, trenger gjerne færre ansatte.

I bestselgeren “Utopia for realister”, beskriver den nederlandske historikeren Rutger Bregman dette fenomenet: «Det kreves færre og færre mennesker for å skape en vellykket virksomhet, og det betyr at når en virksomhet lykkes, er det derfor færre som nyter godt av det».

I 1964 ansatte de fire største selskapene i USA 430 000 mennesker. I dag tjener disse bedriftene det dobbelte, men ansetter bare en fjerdedel. Det er ikke sikkert robotene tar jobbene våre, men de gjør det mulig å håve inn stadig mer av verdiskapingen uten å være like avhengig av arbeidstakere.

Så hvis arbeidskraft ikke lenger er knapp ressurs, hva skjer med makten som ligger i å gjøre eller ikke å gjøre en jobb? Det bringer oss til min siste bekymring, nemlig at dyrt kjøpte rettigheter, vunnet over to århundrer av organiserte arbeidere, er i ferd med å forsvinne.

3) LØSARBEIDERSAMFUNNET

George Orwell skrev i sin debutbok «Down and Out in London and Paris» (1933) om den store gruppen løsarbeidere i de to byene. Dette var menn som i tråd med tittelen på boka var nede for telling. Det vil si at de levde fra hånd til munn og fra dag til dag og tok de drittjobbene de kom over, og nettene ble tilbrakt enten på sovesaler drevet av veldedighetsorganisasjoner og kirkesamfunn eller på parkbenker og fortau.

Datidens overklasse hadde et romantisk syn på disse mennene, som rastløse sjeler som gladelig ofret ordnede arbeidsforhold og trygghet i bytte mot livet som frie fugler. Orwell kvitterte for dette synet med at nå vel, de er på sett og vis frie, men denne friheten begrenser seg til å fritt kunne velge hvilken bro de vil sove under om natten.

Dette synet til datidens arbeidsgivere minner om det man får høre fra noen av nåtidens arbeidsgivere og deres ideologileverandører, når de snakker med stor glede og optimisme om et nytt arbeidsliv, preget av midlertidige kontrakter og plattformbaserte jobbformidlere av typen Uber. Er dette en arbeidsmodell preget av frihet og fleksibilitet og «vær din egen sjef», eller er det utnyttelse pakket inn i fine ord – og frihet til å være din egen slavedriver?

For samtidig som den klassiske arbeiderklassen får mindre makt og de tradisjonelle arbeidsplassene blir borte, ser vi at en ny klasse vokser og vokser: Det såkalte prekariatet. Folk som jobber, men ikke har noen fast jobb å gå til, og derfor lever stressfylte, usikre og dermed prekære (derav navnet «prekariat») liv fra dag til dag.

Forfatterne av boka «Løsarbeidersamfunnet» (2018), Line Eldring og Elin Ørjasæter, deler denne samfunnsklassen i tre grupper:

• Innleid arbeidskraft, det vil si arbeidstakere som ikke er ansatt i en bedrift, men leid inn fra et bemanningsbyrå akkurat de dagene de trengs.
• Maskerte arbeidstakere, arbeidstakere som er registrert som selvstendig næringsdrivende “konsulenter”, selv om de egentlig gjør det samme som vanlig faste ansatte.
• Og til slutt, plattformøkonomiens frilansere, folk som ikke har noen arbeidsgiver, men bruker en eller annen digital løsning som setter dem i kontakt med kunder.

«Anders» tilhører den siste gruppen. Han er 39 år gammel, og forsørger seg selv og familien sin ved å være DJ på klubber og fester. Men det er ikke alltid det er nok oppdrag å få, og derfor begynte han å kjøre for Uber, mens de fremdeles var aktive i Norge.

– Det var fint å ha muligheten til å spe på DJ-inntekten min med å kjøre Uber, så lenge det varte, sier Anders. Han vil skjerme etternavnet sitt, for ikke å få trøbbel med politi eller skattemyndigheter.

– Og det var en artig jobb for meg som elsker å prate med alle mulige slags folk. Men jeg greide aldri å kvitte meg med følelsen om at vi som kjørte var nederst på stigen i arbeidslivet.

«Anders» er fremdeles ung, men kjenner igjen denne følelsen fra tidligere tiders arbeidsmarked.

– Jeg er gammel nok til å ha gått på Dagsen, sier han.

«Dagsen» var arbeidskontoret i Oslo sin sentral for dagsoppdrag, et tilbud som fram til det ble lagt ned i 2013 ble brukt av blakke studenter og ikke minst blakke og ofte hjemløse løsfugler med rusproblemer, der man ble samlet i et rom om morgenen og fikk tildelt jobb ved håndsopprekning.

– Jeg fikk ofte den samme følelsen av oss som kjørte for Uber. Vi var liksom arbeidslivets søppelkasse, vi var kun verdt akkurat det vi kjørte inn dag for dag. Den følelsen ble jeg aldri kvitt så lenge jeg jobbet der.

QUE SKJERA SKJERA?

Take this job and shove it
I ain't working here no more
My woman done left and took all the reasons
I was workin' for
You better not try to stand-in my way
'Cause I'm walkin' out the door
Take this job and shove it
I ain't workin' here no more

Johnny Paycheck, “Take This Job and Shove It”, 1977

Så hvordan skal dette ende? Vil sivilisasjonen kollapse under vekten av millioner på millioner av overflødiggjorte, frustrerte mennesker som må kjempe om smulene fra bordet til en grenseløst velstående liten tekno-adel som lever liv helt adskilt fra samfunnet de selv har skapt? Vil hele verden bli til en virtuell Dagsen, der man må stå med lua i hånda dag etter dag og selge seg til den som måtte ha behov for kompetansen din akkurat den dagen?

Eller vil alle finne seg en plass i et arbeidsmarked bestående av jobber vi ennå ikke engang kan forestille oss, der markedets mekanismer sørger for at verdiene fordeles på alle som yter sitt for å fylle behov vi i dag ikke engang vet vil eksistere? Og at disse en dag vil synge at de drømmer om en ny tid der det blir like fint å danse som å jobbe? Eller er dette like realistisk som å spå at vi alle en dag skal flytte til Maui der vi skal leve av enhjørningoppdrett i en bedrift med helt sinnssykt flat struktur og 2-timers uker der Tingeling (den lille feen fra Peter Pan-miljøet) er HR-ansvarlig?

Det er lov å være optimist, men det er også lov å være realist. For uansett må nok mange belage seg på et liv uten fast 9-til-4-jobb. Og hva skal man så leve av?

Vårt – og MANGE MED OSS sitt - forslag til løsning: Her må både verdenssamfunnet, nasjonalstaten eller eventuelt noen andre voksne gripe inn, og skattlegge teknogigantene, så vi kan få en såkalt borgerlønn å leve av. Enten vi velger å bli hjemme, videreutdanner oss for å holde tritt med endringene i arbeidsmarkedet eller får oss en såkalt jobby, det vil si forsøker å skape oss et levebrød av en hobby vi har.

Et godt utgangspunkt, kan være Kalle Moenes og Debraj Rays forslag om å gi alle borgere en viss andel av verdiskapingen utbetalt direkte på konto. Det er rimelig at vi deler på avkastningen av naturressursene, mener Moene. Og det samme bør også gjelde de som tjener penger på ny teknologi som bygger på offentlig finansiert forskning over hele verden.

Dersom dette blir en realitet vil man kunne - bokstavelig talt - stay trygda.

Se også: Trygdekontoret - Den nye arbeidsdagen.