De skremmende barnestemmene

Prøv å se det for deg. Du sitter hjemme ved radioen og skrur på den for å finne en kanal etter din smak. Dette er lenge før Spotify er oppfunnet, og du er på desperat jakt etter noe mer spennende enn hva de største radiostasjonene spiller.

Da hører du det.

En spilledåse spiller en åpningsvignett, før en robotaktig barnestemme leser opp en lang nummerrekke på tysk (trykk play):

Hvem er avsender og hvem er meldingen ment for? Hva er det stemmen prøver å si?

John Surman var en sånn ung person, en som søkte rundt på radiostasjonene på måfå. 60 år senere sitter den britiske jazzlegenden og spellemannprisvinneren i studioet sitt på Bekkestua i Bærum og mimrer.

Han husker hvordan han grøsset da disse meldingene kom i en tid hvor Den kalde krigen preget hele verden:

– Det var en følelse av at innholdet i meldingene kunne være veldig viktig og alvorlig. En beskjed om å forberede seg på krig. At atomkrigen var i ferd med å starte.

Nummerstasjonene

Den kalde krigen var en ideologisk konflikt som varte i 40 år. Frontene satte seg like etter andre verdenskrig og sto steile frem til Berlinmuren falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Perioden var preget av stor politisk og militær spenning mellom Nato-landene og de kommunistiske ettpartistatene i Øst-Europa, som tilhørte Warszawapakten.

For begge sider var dette en kamp om global makt og innflytelse, samtidig som masseødeleggelsesvåpnene sto rettet mot hverandre. På det meste hadde USA og Sovjetunionen til sammen et lager på over 60.000 atomvåpen.

Frykten for en tredje og utslettende verdenskrig ulmet i folks bakhoder. Flere ganger var det bare tilfeldigheter som skilte menneskeheten fra tilintetgjørelse.

I en verden preget av gjensidig mistenksomhet og paranoia var det en knallhard kamp om å finne ut hva motparten holdt på med. Begge parter hadde et enormt nettverk med agenter spredt rundt i verden som drev med påvirkning, verving, informasjonsinnhenting, sabotasjer og likvideringer.

Men hvordan kunne etterretningstjenestene få fram viktige beskjeder? Det er her de bisarre nummerrekkene på radioen kommer inn.

Meldingene ble sendt på det åpne kortbølgenettet fra et eller annet sted på kloden hvor det sto en kraftig sender, eller en nummerstasjon. Meldingene ble sendt for å gi beskjeder til agenter som gjerne befant seg bak «fiendens» linjer.

«Du skal ikke høre på disse greiene»

John Surman vokste opp i den britiske kystbyen Plymouth. Hjemme hadde familien en solid radio med antenne på taket, som lille John likte å leke med.

– Jeg var fascinert av de elektroniske lydene mellom radiostasjonene. Og innimellom kom du innom merkelige stasjoner med lyder som gikk i loop. Umenneskelige robotstemmer som leste opp tall.

Lille John spurte sin far, som hadde bakgrunn fra å jobbe med hemmelige radiomeldinger under 2. verdenskrig. Hva var disse lydene?

– Han sa «du skal ikke høre på disse greiene». Men jeg gjorde det likevel. Han sa til meg at det antakelig bare var kodede værmeldinger, men han sa nok det for at jeg ikke skulle være altfor nysgjerrig, sier Surman og ler.

Noen år senere flyttet han til London og fikk være i smørøyet mens landet gikk gjennom sin ungkultur-revolusjon «The Swinging Sixties». Det var her at Surman fikk sitt gjennombrudd som saksofonist og bassklarinettist. Behovet for påfyll av jazz var større enn tilbudet, og i sene kveldstimer skrudde han på radioen for å finne kanaler som sendte dette. Her oppdaget han et enda større utvalg av disse nummerstasjonene.

Surman minnes en type nummerstasjoner, som bare ble kalt «The Gong Stations». Rett og slett gong-gong-lyder spilt på det som høres som utslitte lydbånd som går saktere og saktere. Etter dette kjennesignalet høres en kvinne- eller barnestemme som sier «Achtung!» («følg med» på tysk) før lange nummerrekker leses opp.

Men hvorfor sende hemmelige meldinger til agenter via det åpne kortbølgenettet, hvor alle med en radio kunne høre dem? Årsaken er enkel. Nummerrekkene ga bare mening for den ene personen som kunne dekryptere dem.

Det er antatt at mottakerne var utstyrt med en engangsnøkkel. Dette er en vanlig krypteringsmetode hvor det som sies på lufta blir kodet om til noe meningsfylt bare for den som sitter med nøkkelen.

Engangsnøkkelen var gjerne et stykke papir, og de kunne lages ekstremt små slik at agenten kunne holde dem fysisk skjult. Å sende krypterte meldinger på denne måten har også fordelen i at kortbølgesignalene reflekteres i ionosfæren, og når jorden rundt under gode forhold.

En av flere ulike kraftige sendere, eller nummerstasjoner, var «The Lincolnshire Poacher», som sendte fra Kypros. Stasjonen er antatt å ha tilhørt den britiske etterretningstjenesten MI6. Navnet sitt har den fra at den spilte en engelsk folkemelodi som pausesignal.

«The Swedish Rhapsody» er navnet på en annen sender, som skal ha blitt styrt av polske myndigheter. Navnet har den fått fordi signaturmelodien er «Swedish Rhapsody No. 1» av Hugo Alfvén, før en datagenerert stemme til en ung jente ramser opp tall på tysk. (Hør smakebit nesten helt øverst i saken).

En annen helt uforståelig stasjon fra Den kalde krigen, var sovjetiske UVB-76, eller «The Buzzer». Siden midten av 1970-tallet kringkastet den korte entonesignaler cirka 25 ganger i minuttet, 24 timer i døgnet, hele året rundt.

En rekke konspirasjonsteorier har sirkulert rundt denne kortbølgestasjonen. En av dem er at dette bare er et udramatisk kallesignal for internt bruk i det russiske militæret. En annen er at summetonen var del av et automatisert system knyttet til mulig atomkrig, og at når summelyden forsvant var det en intern beskjed om å svare på et pågående atomangrep mot Sovjet.

«The Buzzer» er fortsatt i aktivitet, selv om det skapte noe oppstuss i kortbølgemiljøet da summelydene opphørte 5. juni 2010. Lyden ble gjenopptatt dagen etterpå, og verden gikk heldigvis ikke under i mellomtiden.

Ensomhet og isolasjon

Mange år senere skulle alle disse lydene inspirere Surman som musiker. For ham er opptakene av disse nummerrekkene perfekte til å skape illevarslende og ensom musikk.

Surman så for seg at det ett eller annet sted i verden satt ensom sjel og mottok disse kodede meldingene. Han lekte med tanken på hva innholdet i de kodede meldingene kunne være. Om det var gode eller dårlige nyheter. Med Den kalde krigen som bakteppe var det en sterk følelse av paranoia rundt dette, forklarer han.

– Vi måtte forberede oss på kjernefysisk katastrofe. Hele tiden tenkte vi at dette kunne være kodede beskjeder. «Har noen nå fått beskjed om å forgifte vannet?». Mye skyldes måten meldingene er sendt på, og at fantasien løp løpsk. Jeg kunne ikke vite om meldingene sa at det var meldt storm i morgen eller hva det var.

John Surmans møte med elektronisk støy og hveselyder fra radioen i unge år var med på å skape hans relativt tidlige interesse for synthesizere. Og på oppfordring fra NRK-journalist Karen Frivik har han laget musikk hvor opptak fra disse nummerstasjonene spiller en sentral rolle – noe som har blitt sendt i NRK P2.

– Det handler om å skape en teatralsk atmosfære, og det som får dette til å fungere, er at jeg bruker numrene og den nifse atmosfæren til å skape musikk som skal portrettere følelsene til en som lytter til meldingene og venter på «deres» melding. Lydopptakene forsterker følelsen av ensomhet og isolasjon.

Surman, som bor sammen med sangerinnen Karin Krog, har samarbeidet med en lang rekke av jazzgigantene gjennom en lang og variert musikerkarriere. Hans bruk av nummerstasjoner i musikk linker han til musique concrète-tradisjonen, som handler om eksperimentering med bruk av naturlige lyder. Franske Pierre Henry, som kunne bruke lyden av en sementblander til å lage musikk, er en av inspirasjonskildene.

– Det jeg har gjort er en videreføring av denne tradisjonen og sjangeren. Det er en lydkollasj. Det er ikke sikker at dette gir noe til andre, kanskje de bare hører en rekke med tall. Men det snakket til meg! Hva gjør musikk til musikk og hvorfor lytter vi til det? Vi bruker vår forestillingsevne og den forteller oss en historie.

Surman er på ingen måte den eneste kunstneren som har latt seg inspirere av de sagnomsuste nummerstasjonene, og de finnes mange steder i populærkulturen. Band som Wilco og Boards of Canada har brukt lydklipp derfra i musikken sin. I det storselgende kaldkrig-dataspillet «Call of Duty: Black Ops» lyttes det til meldinger som er ment for sovjetiske agenter i USA. Og i spillefilmen «The Numbers Station» fra 2013 sentrerer handlingen rundt en CIA-agents oppdrag med å beskytte en amerikansk nummerstasjon på den britiske landsbygda.

Hemmelighold

Etterretningstjenester har i liten grad vært villig til å snakke om sin praksis med bruk av nummerstasjoner og agenter. Men noen historier har kommet til overflaten.

Jack Barsky, en KGB-agent som fungerte som spion i USA under det siste tiåret av den kalde krigen, har fortalt i sin selvbiografi at han på et fast tidspunkt i uka stilte inn radioen for å motta krypterte meldinger fra sovjeterne, med tydelige beskjeder om hva han skulle foreta seg.

– Via radio ble tallene, som var krypterte meldinger, lest opp i grupper på fem av gangen. Noen ganger tok det en hel time bare å skrive ned tallene og tre timer på å dekode meldingen, har Barsky fortalt.

Et annet tilfelle er tsjekkoslovakiske Václav Jelínek, som var spion i London under identiteten Erwin van Haarlem. Han ble arrestert sittende foran radioapparatet i sin leilighet i ferd med å motta kodede beskjeder.

Mange stasjoner gikk av lufta etter den kalde krigen, men fortsatt er det enkelte land som sender krypterte meldinger på kortbølgebåndet.

Internett har riktignok tatt bort noe av mystikken rundt nummerstasjonene. Nettstedet Priyom.org drives av entusiaster som har tatt opptak av nummerstasjoner, og fører samtidig liste over hvilke kommende sendinger folk kan følge med på direkte.

Etterretningsmyndighetene i Tsjekkia og Sverige er blant de få som har lettet på sløret. Tsjekkia innrømmet nylig at de sto bak kortbølgesendinger rettet mot andre land.

Og i et anfall av uvanlig åpenhet la svenske Säkerhetspolisen (Säpo) ut et hemmelig radiotelegram på sine hjemmesider. Telegrammet ble sendt på 1980-tallet av tsjekkoslovakisk etterretningstjeneste på vegne av Sovjet til det de trodde var deres svenske spion «Alf». I virkeligheten jobbet han for Säpo.

John Surman mener nummerstasjonene er «åpne hemmeligheter».

– Alle visste at dette var meldinger til spioner. Hva ellers kunne det være? Det virker merkelig å benekte det eller å ikke ville kommentere det. Om du ikke har engangskoden til å skjønne meldingen, så er den umulig å knekke. Kanskje etterretningsorganisasjonene foretrekker å beholde en eim av mystikk rundt seg, spekulerer han.

Men et forsøk på å få den norske Etterretningstjenesten til å fortelle om deres erfaringer med krypterte meldinger under Den kalde krigen, faller på steingrunn.

Svaret per e-post trenger ingen dekoding:

«E-tjenesten kommenterer ikke metoder, kapasiteter, personell eller sine operative disposisjoner.»

Anbefalt videre lesning: