Da Big Mac møtte borsj

Alle som er glade i å lese bøker har et minne om den gangen de kunne forsvinne fullstendig i det de leste, og glemme både tid og sted. For enkelte kan det være vanskelig å opprettholde denne barnlige leselysten i voksen alder.

En eller annen gang på veien har noen kanskje fortalt deg at det viktigste ved Amalie Skrams «Hellemyrsfolket» ikke er at den handler om en dame som drikker seg drita full og svikter familien sin, men at den tilhører den såkalte naturalismen.

Brutt ned av den slags -ismer og merkelapper lar du støvet legge seg over bøkene, mens du selv sitter og haker av ja eller nei til neste helgs håndballdugnad på telefonen din.

Valgte Tolstoj

Skulle du føle deg truffet av dette, så fortvil ikke, for her kommer hjelp fra uventet hold!

Tyrkisk-amerikanske Elif Batuman har skrevet en inspirerende bok, som viser til fulle at skjeggete russere fortsatt kan sette hjertet ditt i brann.

Etter forgjeves å ha forsøkt å realisere forfatterdrømmen på et kurs i såkalt «kreativ skriving», ble hun «besatt». Mens mange rundt hennes generasjonsfeller var opptatt av om de skulle velge iPhone eller Samsung, blir det store spørsmålet for unge Elif om hun skal velge Tolstoj eller Dostojevskij.

Hun velger seg Lev Tolstoj, som da han døde i en alder av 82, etterlot seg et samlede verk på hundre bind med nettovekt på størrelse med en nyfødt hvithval.

Det hele begynte med bestemorens bokhylle i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Der fant hun en 70-talls utgave av Tolstojs «Anna Karenina» som hun slukte i løpet av to uker på bestemorens rosa plysjsofa.

I denne «overjordisk fullkomne» romanen fant hun svaret på alle livets gåter og spørsmål, slik hennes mor hadde funnet svar i samme bok før henne. Eller var det kanskje spørsmål hun fant? Slik går samtalen mellom mor og datter om hva Tolstoj egentlig mente om, ja selvsagt, menn:

Min mors teori var at dobbeltintrigen i Anna Karenina representerte de to typene menn i verden: de som virkelig likte kvinner, og de som ikke gjorde det.

Vronskij, en mann som virkelig likte kvinner, ble hodestups forelsket i Anna, og hun i ham, men en del av ham var henne aldri hengiven på den måten Levin, som egentlig ikke likte kvinner, var Kitty hengiven.

«Du har kanskje et poeng», måtte jeg innrømme.

«Prøver Tolstoj å si at det er bedre for kvinner å være sammen med menn som Levin? Kitty valgte riktig, og Anna valgte galt – er det sånn?»

«Jeg vet ikke», sa jeg.

Dannelsesreise til St. Petersburg

«Anna Karenina» ble startpunktet for Batumans syv år lange studier i slavisk litteratur ved det prestisjefylte Stanford University i California, og det er disse syv årene denne boken handler om.

Vi følger henne på dannelsesreise til St. Petersburg, hvor den jødiske journalisten, dramatikeren og forfatteren Isaac Babel levde store deler av sitt liv. De menneskene hun møter på sin ferd, noen av dem like besatte av den russiske litteraturen som henne selv, utgjør denne bokens persongalleri.

Den ene er mer aparte enn den andre, og mange av dem har sine dobbeltgjengere i litteraturen hun leser.

Byene hun besøker har kanskje bare et svakt gjenskinn igjen av det samfunnet romanpersonene til Pusjkin, Gogol og Tsjekhov levde i. Den historiske omveltningen russerne opplevde etter revolusjonen i 1917, legger seg som et ytterligere lag over alt Batuman ser og opplever når hun er på tur.

Når det litterære verket til Isaac Babel fremstår som uavsluttet i dag, skyldes det ikke kunstnerisk fallitt, men at han ble henrettet av KGBs hemmelige politi i 1940, og kastet i en massegrav.

En sommer i Samarkand

Batuman interesserer seg altså like mye for forfatterne bak fortellingene som for fortellingene de har skrevet. Kanskje fordi de også, med tiden, er blitt til legender og fortellinger?

Mellom turene til ulike konferanser tilbringer Elif Batuman også en lang sommer i Samarkand.

Denne sagnomsuste byen, som ligger på den gamle silkeveien til Kina, har alltid vært en slagmark for de ulike sivilisasjonene. Gjennom studier av det usbekiske språket, og nesten glemte usbekiske forfattere kommer Batuman også nær en sivilisasjon, som i sin tid var vel så mye knyttet til hennes eget opprinnelsesland Tyrkia, som til Russland.

Woody Allen-sk

Selv oppdaget jeg denne boken for åtte år siden under bokmessen i Frankfurt, og kunne konstatere at den ikke lignet noe jeg hadde lest før.

Tonen hennes minnet meg mest av alt om stemmen til Woody Allen i filmer som «Manhattan» og «Annie Hall» fra syttitallet. Det kan virke som det skjer noe med den store «europeiske» litterære kanon, når den blir sett fra den andre siden av Atlanterhavet. Komikken kommer tydelig frem.

Batuman er fortsatt morsom, selv om hun fremstår som yngre og mer «studentaktig» nå enn da jeg leste henne første gang.

Ved andre gangs lesning blir det tydelig hvor skakk denne boken faktisk er. Sommeren hun tilbringer i Samarkand utgjør nesten halvparten av boken, og der er det ikke russiske forfattere som står i sentrum, men usbekiske og det faktum at usbekerne, i motsetning til russerne, nesten har glemt sine egne klassikere.

Dette kan stå som et varsku til alle dem som tror at et lands litterære fortid overlever av seg selv. Det er kun gjennom stadig nyfortolkning og gjenlesning at vi klarere å forvalte den litterære arven til en nasjon. Dersom et folk ikke lærer seg dette fra barnsben av, står vi i fare for å bli litterært historieløse.

Frisk på tuberkulosesanatorium

Det viktigste med Batumans bok er at hun minner oss om hvor universelle de virkelig store fortellingene er. Det spiller ingen rolle hvem du er og hvor du kommer fra. Vi kan alle delta i diskusjonen om i hvilken grad det stemmer at alle lykkelige familier ligner hverandre, og alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte.

Eller hva hvis det stemmer, slik Batumans mor mener, at Anna Karenina inneholder to grunntyper av menn? Hvilke praktiske slutninger kan vi trekke av det?

På en eller annen måte vil de litterære klassikerne vekke gjenklang i ditt eget liv. Batumans dannelsesreise er et utmerket eksempel på dette, og hun viser dette gjennom en rekke eksempler – ikke bare russiske.

I Thomas Manns «Trolldomsfjellet» merker hun seg det paradoksale i at Hans Castorp tilbringer sju år på et tuberkulosesanatorium når han ikke har tuberkulose. Dette overfører hun så til sitt eget liv gjennom et, for henne, like presserende spørsmål: Hvordan kan et menneske som egentlig ikke har akademiske ambisjoner ende opp med å bruke sju år på å studere den russiske romanens form i en forstad til California? Svaret finnes mellom permene.

Forelska i lærer'n

Jeg skrev til å begynne med at Batumans fascinasjon for russisk litteratur begynte med at hun lå henslengt på bestemorens sofa og leste «Anna Karenina». Det er ikke helt riktig. Det egentlig startpunktet var en russisk musikklærer av det noe eksentriske slaget, som forsøkte å lære henne å spille fiolin hver lørdag i oppveksten.

Fascinasjonen vi er vitne til her handler ikke bare om bøkene, det handler vel som mye om det russiske. Fortellingen om det russiske strekker seg langt forbi dagens regime og Vladimir Putin. Denne historien finnes i dag gjemt stykkevis og delt hos en rekke plagete sjeler. Noen av dem kaller vi i dag for klassikere.

«De besatte» er en rar bok. Sjangermessig er den temmelig ubestemmelig. Hadde den ikke inneholdt så mye tøys ville jeg kanskje kalt den en intellektuell selvbiografi. Hun reiser i dobbelt forstand. Reiser innover og tilbake i noen utvalgte russiske bøker hun bryr seg mye om. Setter seg på flyet til Moskva og St. Petersburg. Mye om raringer hun har møtt. En laaaaaaang sommer i Samarkand. Hun følger sine lidenskaper, rett og slett. I møte med en slik djervhet føler jeg meg glad og fri, og klar for å møte sommeren.

Passer for deg som:

• har planer om å be verden holde kjeft, og lese bøker resten av helgen