Rekonstruerte snøreliv
Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Bunaden er ikke så norsk som du kanskje tror

Folkedraktene våre er utvikla lokalt, men ikke uten vesentlig påvirkning utenifra.

Karen Brodshaug Sveen

De fleste som skal bestemme seg for hvilken bunad de skal ha, nøyer seg med den Husfliden anbefaler fra området de har slekt eller føler seg hjemme. Sånn er det ikke for Kjersti Prestkvern.

Som draktforsker og stipendiat ved Høgskolen i Hedmark, lette Kjersti seg fram gjennom loft og i kott på storgårdene for å finne fram til hva som var den egentlige draktskikken i området. Og det hun fant, var ganske forskjellig fra det som da var kjent som Hedmarksbunaden.

Draktforsker Kjersti Prestkvern

DRAKTFORSKER: Kjersti Prestkvern har forska på norske drakttradisjoner i 50 år, og har skrevet en rekke artikler, hefter og bok om drakttradisjoner og rekonstruksjonsarbeid.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

En skatt. Kjersti hadde lenge vært på jakt etter en original utgave av det plagget som karakteristisk for mange bunader, den ermeløse overdelen – livet. Og på gården Ske i Romedal, fant hun det hun det hun lette etter. Korrekt pakka for å tåle tidens tann, i en eske av syrefri papp:

– Jeg tar av lokket, åpner esken, bretter til side silkepapiret, og da ser jeg da det flotte livet ligge der, Åhhh!

Kjersti nyter å huske tilbake til 1989. Det nette plagget i rødt ullstoff, med gule og blå blomster, er en godt bevart skatt fra 1700-tallet. Det er elegant i snitt og har noe raffinert over seg som er lettere å se for seg på ei fransk adelsdame enn på ei landsens bondekone i Norge.

Rekonstruerte snøreliv fra Hedmark

UTENLANDSK TØY: Snørelivet fra Romedal er sydd i et stoff som heter kallemank.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Romedalslivet er et av plaggene som ligger til grunn for det møysommelige arbeidet Kjersti har lagt ned i rekonstruksjonen av 1700-talls drakta fra Hedmark. For å gjenskape livet har hun også måttet kopiere og produsere stoffet. Det originale stoffet ble vevd i Norwich i England, og mønsteret er i Louis Seize, en stil med navn etter Ludvig den XVI. som regjerte siste halvdel av 1700-tallet i Frankrike.

Korsett fra England, fra 1755/1760

EUROPEISK MOTE: Dette livet fra England er sydd ca. 1760. Selv om dette ikke har snøring foran, kan man se tydelige likhetstrekk med snørelivet fra Romedal.

Foto: Europeana

Kjersti forklarer at det slett ikke var uvanlig at slike kostelige varer fant veien ut på flatbygdene, fra Sverige eller markedet i Oslo, via kjøpmennene som forhandla varer lokalt. Slik kunne Hedmarkskvinner på 1700-tallet kle seg i stoff og stil fra kontinentet.

Europeisk mote på bygda. Kjersti er ikke i tvil om at folk så til utlandet for å holde seg oppdatert på hva en skulle ha på seg, og hvordan. Akkurat som i dag var folk før i tida opptatte av å følge moten Men en av de store forskjellene på hvordan vi i dag fanger opp og konsumerer mote sammenligna med før, er tempoet.

På 1700-tallet kunne det ta opp til en generasjon, altså rundt 30 år, før det som var moderne ute i Europa ble plukka opp i klesdrakter her. Moten reiste saktere, og den ble blant annet formidla av skreddere, som ofte reiste mye, og hadde mønstre, og kunnskap. For å vise nye snitt var motedokkene nyttige, rett og slett dukker kledd opp i moteriktige klær.

Bodil Enger fra Norsk institutt for folkedrakt og bunad forklarer at det derfor var de rikeste, de som hadde råd til å bruke de beste skredderne og eksklusive stoffer som var kledd mest i takt med fiffen i Europa.

Victoria and Albert Museum

MINI MANNEKENG: Slik kunne i motedokke se ut. Denne er engelsk og fra ca. 1760.

Foto: Europeana

Det var ikke nødvendigvis nærheten til handelsstedet som avgjorde hvor mye klesdrakta var prega av europeisk mote, det var like mye økonomien. Hun trekker fram Østerdalen som et eksempel. Handel med tømmer gav området solid økonomi, noe som gjenspeiles i klesdrakta, forklarer Bodil Enger.

– Det var ikke bra nok å reise til Oslo for å handle, de måtte til Paris

Men hva har dette med folkedrakt og bunad å gjøre? Er det slik at norske folkedrakter bare er utdatert mote fra kontinentet? Draktforsker Magny Karlberg skriver i boka si «Frå Versailles til Valdres» at draktforskningen har definert folkedrakta og motedrakta som motpoler. Motedrakta som et europeisk produkt, designa for overklassen, har bitt sett på som klart separert fra folkedraktene som er «dyrka fram og utvikla av lokalt tradisjonsbundne kollektiv». Men Karlberg mener at det ikke er så lett å skille disse to kategoriene fra hverandre. Hun skriver at en ofte finner trekk fra motedraktene i folkedrakta, og at det er glidende overganger mellom disse begrepene.

Hedmarksbunaden 1955

BUNAD FRA 1955: Dette er den reviderte utgaven av Hedmarksbudnaden fra 1935. 1935-utgaven ble tatt ut av produksjon på grunn av stoffmangel.

Foto: Norske Bunader

Bunaden blir til. Rundt århundreskiftet begynte Hulda Garborg å snakke om bunader, et begrep som tidligere ble brukt generelt når en omtalte klær. Hun ville blåse liv i gammel klesskikk, og ønsket at flest mulig mennesker skulle få seg «norske klede», som hun sa. Folk begynte å finne fram de lokalt særegne folkedraktene, og i områder der de var i bruk, slik som for eksempel i Setesdal, var det denne folkedrakta som fikk status som bunad. Men på dette tidspunktet hadde folkedrakta gått ut av alminnelig bruk i store deler av Norge, og det var vanskelig å skaffe kunnskap om de lokale drakttradisjonene. Mangelen på eksisterende, hele drakter gjorde at funn av enkelte plagg eller broderier ble utgangspunktet for hele bunader. Et broderi på ei lue kunne bli til mønsteret som prega både liv og stakk i en bunad, uten at det fantes indikasjoner på at det har eksistert drakter som så slik ut. Romeriksbunaden er eksempel på en slik fritt komponert bunad.

Drakta som Kjersti Prestkvern har rekonstruert er har fått bunadsstatus, og kalles Den rekonstruerte Hedmarksbunaden. Stoffet er å få materialpakker på Husfilden, og det selges like mange av den som av de andre variantene av Hedemarksbunaden. Men kanskje er dette også uttrykk for en strømning i tida, ønsket om å finne tilbake til det autentiske og opprinnelige. Kanskje vil en om to hundre år se tilbake på tidlig 2000-tall og spekulere over hva som lå bak kopieringen av drakter fra 1700 tallet. Nå som før lever vi i dialog med omverdenen og historien, og det vi produserer, om det kunst, musikk, mote eller rekonstruerte bunader, preges av dette.