Livet etter Ari

– Jeg var jo redd for det. At han ikke skulle våkne opp ved siden av meg om morgenen. Men slik jeg ser det, var nok dette mer reelt for Ari. Han følte han døde flere ganger, sier Ebba Rysst Heilmann.

Det har gått tretten måneder siden kjæresten Ari Behn gikk bort. Hjemme i leiligheten sin på Torshov i Oslo har hun fortsatt fotspor etter ham, både i hjertet og på veggene.

Flodbølger av emosjoner har brakt mange følelser til bordet, men aldri sinne.

– Jeg har aldri klart å være sint på Ari for det han gjorde. For jeg så hvor vondt han hadde det. Han strevde noe forferdelig, og det var veldig vanskelig for oss som var rundt å se hvor frustrert og sliten han faktisk var. Hvor hardt han prøvde å komme seg i balanse, uten å få det til.

– Så jeg har aldri følt at han forlot meg, forlot oss, for å være kjip. Det finnes ikke i mitt hode.

– Ble du overrasket over at det skjedde?

– Jeg må nesten si nei. Jeg var redd for det. Og jeg hadde ikke så mange løsninger i hodet mitt jeg heller, for hvordan han skulle komme seg og bli sterkere. Så jeg var ikke overrasket, men jeg hadde ikke trodd det.

Fascinert av hverandre

Ebba hadde heller ikke trodd at hun og Ari skulle bli et par, slik tilfeldighetene ville ha det til da de møttes i en barnehage. De to kjente hverandre fra langt tilbake, men det var for fire år siden at en fascinasjon ble til forhold, og etter hvert samboerskap.

– Ari var veldig fascinert av meg. Han var opptatt av å høre hva jeg tenkte på, det var ingen temaer vi ikke kunne snakke om. Fascinasjonen vår var gjensidig, sier Ebba.

Hun forteller om Ari med varme i stemmen. Iblant blir øynene blanke.

– Ari var først og fremst et helt fantastisk menneske. Han var full av empati. Han var veldig nysgjerrig. Jeg var veldig fascinert og imponert over hvordan han så alle han snakket med. Det beundret jeg ham så inderlig for.

Ebba er opptatt av å formidle hvordan Ari var som menneske, levende, raus og inkluderende. I den nye podkasten «Ari» formidler hun hvordan hun opplevde ham den siste tiden.

– Det fantes ikke noe filter. Og han kunne vært en stor diva. Er det noen som kunne vært diva, er det Ari Behn. Men det fantes ikke i ham. Det ble jeg veldig fascinert av.

Ordet diva serveres med en rik porsjon latter.

– Det var veldig mye ham og meg, og det var veldig nært. Innenfor fire vegger, vi holdt oss ganske lenge i skjul. Det ble et tillitsforhold som ble viktig for oss begge.

Les også: Aris revansj

– Min Ari og alles Ari

Det nære møtte det svære da Ari Behn ble bisatt 3. januar i fjor. Den tidligere rojale representanten, den fargerike forfatteren, og Ebbas egen kjæreste.

Lange køer utenfor domkirken. Nasjonal og internasjonal presse rigget opp til å berette og dokumentere. Et hav av lys og blomster både utenfor kirken og Slottet. Inne i kirken var det mange berømtheter og mennesker hun ikke kjente.

– Jeg husker at jeg satt og tørket snørr og konsentrerte meg om ikke å knekke sammen. Da jeg så ned på skoene mine var det noen som sa kondolerer, jeg så opp og så var det statsminister Erna Solberg som snakket til meg.

Hele dagen ble en mental maraton.

– Det krevde enorm styrke. Jeg var ikke vant til å være i offentlighetens lys i det hele tatt, men plutselig hadde alle noe å si om kjæresten min. Det var veldig rørende, samtidig følte jeg at jeg han hadde blitt tatt fra meg flere ganger. For han var jo min Ari, men også alles Ari.

Den kombinasjonen måtte hun jobbe med å forstå.

– Samtidig var jeg stolt over at jeg hadde vært sammen med en mann som betydde så mye for så mange mennesker. Det skulle jeg virkelig ønske at han fikk med seg.

Men hun legger ettertenksomt til:

– Man kan jo tenke at han gjorde det.

Galgenhumor og knebeskyttere

Lyshavet som fylte Slottsplassen i romjulsdagene etter Ari Behn tok livet sitt, sto i kontrast til alle de mørke tankene som preget ham mens han var i live. Noen av dem kom til uttrykk i den siste boken han ga ut, «Inferno». Men Ebba var opptatt av at det måtte krype inn lys i livet, i form av raus humor.

– Det var jo veldig mye galgenhumor også. Jeg tullet jo med alt han slet med, så syntes han det var gøy. Det var også veldig befriende at det gikk an.

Hun mimrer lattermildt:

– Når han en gang ikke orket å gå på tur, så var det like før jeg kjøpte knebeskyttere så vi kunne krabbe rundt i kvartalet. Jeg sa at jo det kan du, jeg driter i at du er Ari Behn. Ta på deg pilotbrillene så ser du ut som en million. Og da var det nesten sånn at vi gjorde det, skratter hun.

Selv syns hun at hun ser ut som alt annet enn en million på bildet som Ari malte av henne og fortsatt henger på veggen hennes.

Å snakke om døden

Spor av Ari Behns dødstanker er fortsatt risset inn med tusj i Ebbas bord.

– Vi begynte en kveld å diskutere boktitler. Han sa: Jeg har ikke noe papir, så jeg bare skriver på bordet. Der står det «hver gang jeg dør». Og det er jo ganske spesielt nå. Han følte at han døde mange ganger.

Nå ønsker hun å videreføre Aris åpenhet om mørket og døden.

– Det er viktig, og det er ikke noe farlig å snakke om døden. Det er ikke farlig å snakke om panikk og at man har vært deprimert i perioder. Det er ikke farlig å snakke om at man har en fantasivenn. Ikke egentlig. Hva er det som er farlig med det? Det er jo mange historier som kommer ut av det. Og man kan lære masse også.

Hun håper at andre kan lære av det hun har opplevd og erfart, hennes egen sorgprosess.

– Jeg kan ikke snakke om åpenhet uten å være åpen selv. Så får man kjent på kroppen selv hvor mye det koster å snakke om disse tingene. Jo flere historier som kommer fram om selvmord og psykisk helse, jo bedre. For det øker kunnskapen om det. Og hver enkelt historie er unik. Jeg tror det bidrar til forståelsen, at man kan redde liv.

Vakkert i det vonde

Ut av hennes egen sorg og hennes eget mørke, har det også sluppet inn gradvis større strimer av lys.

– De første månedene tviholdt jeg på at andre sa at ting blir bedre etter hvert. Og det blir jo bedre. Det blir dager som er fine, og jeg ler og har det fint, samtidig som man alltid vil bære med seg savnet, og tapet, og måten det skjedde på. Men man klarer å le av situasjoner istedenfor bare å gråte.

Og hun er åpen for at lyset og mørket også kan gå hånd i hånd, på livets lange landevei.

– Ari var jo veldig opptatt av å beskrive livet, og at det mørke utelukker ikke at det er mange vakre ting. Jeg kan også synes det er veldig vanskelig å leve, men det utelukker ikke at jeg også ser at det er mye vakkert der ute.

Nå jobber Ebba hver dag med å finne sin plass i livet og verden. Og en dag skal hun våge å leve enda mer dristig og fargerikt, i Aris ånd.

– Hadde Ari vært her så hadde han sagt «Nå må vi leve livene våre skamløst. Nå må vi bryte alle barrierer og fortsette å male og ta oppmerksomhet. Gå med boots som er sølvfarget og fargerike klær.» Og det har jeg tenkt å gjøre, når jeg blir tøff og sterk nok til å skille meg ut.

• Hør podkasten Ari her