Fra Veneziabiennalen 2024.
Foto: Andrea Avezzù / La Biennale di Venezia
Foto: Andrea Avezzù / La Biennale di Venezia

De utstøttes arena

ANMELDELSE: Veneziabiennalen 2024 er ujevn og frodig, med mange underlige og herlige overraskelser.

Terningkast fire - bredde

Den unge, norsk-sudanske kunstneren Ahmed Umar har i år den store æren å representere Norge på årets Veneziabiennale.

Dette er en kunstner jeg har fulgt nøye de siste årene. Mens jeg rusler gjennom Venezias pittoreske gater mot biennale­området, kjenner jeg meg veldig spent på hva han har skapt for denne stolte anledningen.

Umar jobber i et bredt spekter av uttrykk, fra skulptur, smykker, drakter og performans til keramikk, grafikk og fotografi.

Anmeldelse av Ahmed Umar på Kunstnernes Hus: «Jeg kjenner meg svimmel, forvirret og fascinert»

Fra Glowing Phalanges

Jeg hutrer litt i regnet i min optimistiske vår­kåpe inn i det gamle, maritime depot­området Arsenale, som er én av to lokasjoner der Venezia­biennalen annenhvert år folder seg ut.

Her kjenner jeg alltid på en viss ærefrykt.

Oversiktsbilde av Arsenale, det ene området av Veneziabiennalen.

HISTORISK SUS: Her i Arsenale klargjorde selveste Marco Polo på 1400-tallet sine skuter før han satte seil mot horisonten. Dette var det viktigste verftet i Europa helt fra middelalderen og frem til Napoleon overtok byen i 1797.

Foto: Andrea Avezzù / La Biennale di Venezia

Utstillingen her er alltid helt enormt omfattende. Jeg bruker nokså lang tid på å finne frem til det norske bidraget.

Mens jeg leter, snubler jeg over et annet ganske herlig, igangsettende prosjekt. Det er skapt av den britiske kunstneren Yinka Shonibares og har tittelen «Refugee Astronaut VIII».

Dette er en skulptur av en stor menneske­skikkelse kledd som en rom­farer, som bærer en sekk med eiendeler på ryggen.

Kanskje er det et dystopisk bilde på en fremtid der mennesket er tvunget til å forlate jorden som en flyktning?

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

PÅ FLUKT: Det elementet at det i grunnen ikke finnes noen annen beboelig planet å reise til, får meg til å tenke på den desperate befolkningen på Gazastripen, som stadig drives videre på flukt i sitt eget land, uten at det finnes noe trygt sted å dra.

Foto: Marco Zorzanello / La Biennale di Venezia

Dansen i Venezia

Omsider finner jeg Umars verk godt skjult i et lite, mørkt avlukke. Han har nemlig skapt en film, eller rettere sagt et filmet performans­prosjekt, «Talitin, The Third».

Her danser han en ensom og forførende dans iført så mange vakre og forseggjorte smykker og draperiet at det danner en slags drakt.

Se videoen av Ahmed Umars dans her:

Fra Veneziabiennalen 2024.

Dansen, som baserer seg på et sudansk bryllups­ritual, har noe rituelt ved seg men også noe løs­sluppent og lekent.

Fascinert ser jeg hvordan Umar bruker rytmer og bevegelser og kroppsspråk, smykker og tekstiler til å dyrke et feminint kjønns­uttrykk, som det var strengt forbudt for ham å nærme seg som gutt.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

DANSER LIVE: Ahmed Umar fremførte også selve dansen foran publikum. Tittelen «Talitin» er arabisk for «tredje», og henviser til en lokal, sudansk fornærmelse mot gutter som er opptatt av såkalte kvinneaktiviteter.

Foto: Andrea Avezzù / La Biennale di Venezia

Og jeg er helt uforberedt på hvor sterkt verket virker på meg. Der jeg står i det mørke avlukket blir jeg overmannet av en plutselig trang til å gråte.

Kanskje handler det om at jeg kjenner den unge kunstnerens krevende livshistorie?

I 2008 flyktet han som skeiv, ikke-binær muslim til Norge, fra et diktatur i hjem­landet, som fordømte alt han var, i sin egen religions navn. (På dette tids­punktet ble homofil praksis straffet med døden i Sudan.)

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

DYRKER FLERE UTTRYKK: Ahmed Umar bruker blant annet smykker og tekstiler i sitt performansprosjekt. Disse er utstilt under biennalen.

Foto: Marco Zorzanello / La Biennale di Venezia

Jeg har ofte tenkt på hvor vakkert han i sine verk fletter sammen opplevelsen av rot­løshet, og den såre hjem­lengselen, med en dyp glede over friheten i sitt nye hjemland.

Sjeldent har jeg opplevd nettopp denne blandingen av følelser så sterkt og gripende formulert som i denne vakre bryllups­dansen i Venezia.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

SUDAN TIL NORGE: I 2008 pakket Umar kofferten og flyttet til Norge. Til Subjekt har han fortalt at det ble for tungt å leve i skjul som skeiv i hjemlandet, og eneste utvei var å flykte.

Foto: La Biennale di Venezia / Marco Zorzanello
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

EGEN HÅND: Ahmed Umar har brukt sin egen høyre hånd som modell for disse objektene.

Foto: Marco Zorzanello / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.
Foto: Marco Zorzanello / La Biennale di Venezia

Fokus på utenforskap

Når jeg har sett Umars utstilling, gleder jeg meg til å se hva biennalen ellers har å by på i år.

Venezia­biennalen er med god margin den kunst­utstillingen i verden med lengst fartstid. I år er det altså den 60. i sitt slag, og vel den 10. for meg personlig.

Vanligvis er utstillingen gjerne krydret med de aller største kunst­superstjernene, av den enkle grunn at få eller ingen kunstnere takker nei til å være med.

I år glimrer disse stort sett med sitt fravær.

Den brasilianske kuratoren Adriano Pedrosa har villet konsentrere seg om alle dem som har falt utenfor.

Ikke bare skeive og ikke-binære, urfolks­kunstnere og kunstnere fra det globale sør, men også såkalte outsider­kunstnere altså selv­lærte utøvere på utsiden av kunst­institusjonen.

Kurator for «Foreigners everywhere» Adriano Pedrosa.

PIONER: Adriano Pedrosa er biennalens hovedkurator. Han jobber til daglig som direktør for Sâo Paulo Museum of Art. Han er den første søramerikanske kuratoren for Veneziabiennalen, og den første som er åpent homofil.

Foto: Andrea Avezzù / La Biennale di Venezia

Egentlig bør man bruke minst en hel dag i Arsenale, og en dag i det andre store biennale­området Giardini.

Jeg liker imidlertid først å danne meg et helhets­inntrykk av begge de enorme utstillingene, før jeg går tilbake og fordyper meg i hver og en av dem.

Så etter å ha trålet litt frem og tilbake i de enorme verfts­området, setter jeg kursen mot den vakre Giardini­parken, som ligger på østsiden av byen.

Oversiktsbilde av Giardiniparken, som utgjør en del av Veneziabiannelen.

GIARDINI-PARKEN: Veneziabiennalen ble bestemt opprettet i 1893 som en fremvisning av tidens italienske kunst. I 1907 ble den belgiske paviljongen den første til å bli bygd i Giardini-parken. I 1909 kom den tyske, britiske og ungarske paviljongen til. Siden da er i alt 29 paviljonger reist i Giardini, i tillegg til Sentralpaviljongen, formgitt av fremstående arkitekter fra de respektive landene. Kilde: Store norske leksikon.

Foto: Andrea Avezzù

Mens jeg går inn i det store, ærverdige park­anlegget, tenker jeg på at helt fra 1895 har kunst­entusiaster som meg kommet hit fra alle verdens­hjørner på søken etter store kunst­opplevelser.

Det er ganske fint å tenke på, synes jeg vi har reist til Venezia for å oppdage nye kunstnere, få øye på spennende tendenser.

Kort sagt: legge fingeren på tidens puls.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024

NYTT BEKJENTSKAP: I tillegg til alt det nye, består også biennalen av en omfattende historisk del fra perioden 1905–1990. Her er tre saler viet glemte kunstnere, særlig fra det vi gamle dager kalte «Den tredje verden». For eksempel arabiske Jawad Salem, som med sine geometriserte menneskefremstillinger ble en pioner for modernismen i Irak.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia

Postkoloniale problemstillinger

I Giardini er det første som fanger min oppmerksomhet det heftige, naivistiske og fargerike vegg­maleriet som dekker fasaden av hoved­paviljongen.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

FARGERIKT: Fasaden til hovedpaviljongen er utformet av det brasilianske urfolkskollektivet The Huni Kuin Artists Movement.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia

Det sterke fokuset på utenforskap, marginalisering, undertrykkelse og vestlig dominans speiles også i paviljongene.

Mange av de europeiske nasjonene tematiserer sin egen fortid som koloni­makter, eller har invitert sine egne urfolk til å representere nasjonen.

I den danske paviljongen tar foto­kunstneren Inuuteq Storch oss med på en indre og ytre oppdagelses­reise på Grønland.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

MEKTIG: Fotoutstilling av den grønlandske kunstneren Inuuteq Storch i den danske paviljongen.

Foto: Matteo De Mayda / La Biennale di Venezia

En av årets mest iøynefallende paviljonger er USAs. Her har den amerikanske urfolks­kunstneren Jeffrey Gibson skapt et vibrerende, farge­sprakende og rytmisk gesamtkunstwerk.

Her kan vi se hans fascinerende kombinasjoner av den vestlige modernistiske abstraksjonen og amerikansk urfolks­håndverk.

Lydsporet til en film fyller hele utstillingen med suggererende rytmer og gjør det nesten umulig å ikke danse.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

IØYNEFALLENDE OG FARGESTERK: USAs paviljong er et av høydepunktene.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.
Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia

Dunkle tematiske understrømmer

Men under alle de vakre fargene og den herlige kraften som urfolks­kunsten bringer inn i biennalen, er det også lett å fornemme den dunkle tyngden av vår egen tids enorme utfordringer.

Erindringen om pandemiens smitteangst og isolasjon, klima­pessimisme og en vond bevissthet om pågående kriger, ulmer nemlig under overflaten.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

STENGT: Den israelske paviljongen var lukket for publikum, og denne beskjeden fra kunstneren Ruth Patir var hengt opp. Utenfor paviljongen sto det væpnede soldater, noe som brakte en viss uhygge inn i biennalen.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia

Tysklands bidrag er en av de sterkeste opplevelsene under årets biennale.

Paviljongen er delvis begravd i et stort fjell av jord og leire. Er det et bilde på en opplevelse av å stå med møkk til halsen, å ikke komme seg løs fra historien? Eller er det skildringen av en samtid der problemene bare fortsetter å tårne seg opp?

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

VOND HISTORIE: Den tyske paviljongen ble ombygget i 1938, i en form for storslagen nyklassisisme, som vi gjerne forbinder med fascismen. Slik sett har den for Tyskland gjennom årene dannet en vond og skamfull ramme. Dette har de svært ofte klart å skape spennende og reflekterte prosjekter ut av. I 2022 hadde man for eksempel fjernet gulvet og deler av veggen, for slik liksom å lage sår og hakk i nasjonallegemet, eller som et forsøk på å demontere tysk identitet. Årets uttrykk kan også sees som en tematisering av den vonde historien.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia

En utlending overalt

Biennalen har fått tittelen «Foreigners Everywhere». Hva vil Pedrosa egentlig si med denne tittelen?

Handler det om at vi alle er fremmede for folk som ikke kjenner oss, at vi er utlendinger idet vi krysser våre egne lande­grenser? Eller handler det om alle de vi fra et vestlig perspektiv betrakter som utlendinger?

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

TVETYDIG: Den sentrale paviljongen låner sitt navn fra et verk av det parisiske kunstnerkollektivet Claire Fontaine, som har skapt ulike neonskilt med dette utsagnet på mange forskjellige språk.

Foto: Andrea Avezzù

For meg klinger tittelen uansett litt surt.

Fremstår det ikke som litt merkelig å skulle slå auto­didakter, urfolk, skeive og ikke-vestlige i hartkorn som et slags «dere», som i kraft av utenforskapet og annerledesheten er ønsket velkommen til et «oss»?

Fortsetter man ikke da på en måte å insistere på Venezia­biennalen som den vestlige kunst­scenens høyborg?

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

NORDEN 1: Dette dragehodet er like høyt som bygningen selv. Det var opprinnelig del av en flytende kinarestaurant i Göteborg, og er nå stavnen på det skipet som den svensk-kinesiske kunstneren Lap-See Lam har forvandlet den nordiske paviljongen til.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

NORDEN 2: Bambusstilaser, som danner et tett nettverk av stammer, nesten som en skog. Her veves ulike visuelle og musikalske tradisjoner sammen i et nordisk samarbeid. Kantonesisk opera og jazz og kinesisk vestliggjort estetikk.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

FILIPPINENE: Her har Mark Salvatus skapt kampesteinformer i glassfiber og støpt inn ulike musikkinstrumenter. Disse blåseinstrumentene henviser visstnok til den filippinske opprørsviljen og kampkraften mot den spanske kolonimakten.

Foto: Andrea Avezzù / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

FRANKRIKE: Den franske paviljongen med tekstil og keramikk.

Foto: Marco Zorzanello / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

BENIN: Skulpturell dom skapt av plastkanner.

Foto: Andrea Avezzù / La Biennale di Venezia

Outsider-tendens

Når jeg omsider kommer meg ut av biennale­området, er jeg svimmel og overstimulert etter time på time med kunst­opplevelser og enda vet jeg at jeg bare så vidt har begynt å fordype meg. Jeg setter meg en liten stund i en stor steintrapp ved Canal Grande og forsøker å få litt oversikt.

Årets biennale er helt klart ujevn, men også frodig, og full av mange underlige og herlige overraskelser.

I 2013 så jeg den gryende sanselige renessansen gjøre seg gjeldende på biennalen, den som hele det følgende tiåret skulle dominere den internasjonale kunst­scenen.

I år synes jeg det er krevende å få øye på noen klar tendens.

Kanskje handler det om at utvelgelsen denne gangen ikke har basert seg på hva som er det flunkende nye i tiden, hva som regnes som «cutting edge». Tvert imot har man jo vært opptatt av de som har gått under radaren, de som ikke har vært oppfattet som det hotte.

Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

FORMSTERKT OG GRIPENDE: Bertina Lopes fra Mosambik trekker åpenbare veksler på Picassos «Guernica», men har klart å gi det sin helt egne stilsignatur.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

SKEIV KJÆRLIGHET: Sterke homoerotiske skildringer av mannskroppen. Amerikanske Louis Fratino er en ujevn maler som på sitt beste er helt suveren. Slik som her i denne kaféscenen.

Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Bilde fra Veneziabiennalen 2024.

SKYGGEBILDER: Denne installasjonen, skapt av Maori-kollektivet Mataaho, gjorde sterkt inntrykk. Verket fyller den ene store endesalen på Arsenale. Her siles det sparsomme lyset vakkert igjennom flettverket av nylontråder og skaper gåtefulle skygger.

Foto: Marco Zorzanello / La Biennale di Venezia

Men kanskje kan denne impulsen i seg selv beskrives som en tendens i tiden?

Og der jeg sitter og lener hodet mot de kjente Venezia-lydene, tenker jeg på Ahmed Umars vakre frihets­dans. Hvilken vakker oppsummering av biennalens fokus er ikke den?

Her bruker han sine egne vonde livs­erfaringer, sin følelse av annerledeshet og utenforskap til å tematisere viktige problem­stillinger knyttet til identitet, seksualitet og religion.

Hvis biennalen virkelig er et slags kunstens olympiade, tenker jeg vi har med en utøver vi kan være svært stolte av.

Se Mona Pahle Bjerkes rapport fra Veneziabiennalen 2024 i «Nyhetsmorgen»:

Mona Pahle Bjerke i Venezia

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om KunstsiloNasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «Sylkvasse sting» av Britta Marakatt-Labba. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.