Drapsmann med sjelekvaler

I fem timer følger et kamerateam en øksemorder med store sjelekvaler. Tett på, hver svettedråpe synes. Forestillingen «Raskolnikov» på Det norske teatret er liveoverført TV-teater.

Det er så nært at skjermen til tider nærmest opphever distansen mellom publikum og skuespiller.

Det kan minne litt om den norske popgruppen A-has musikkvideo til deres mest kjente låt, «Take on me». I alle fall i starten. Musikkvideoen fra 1985 viser en ung kvinne som sitter og leser en tegneserie med nære, tette og dramatiske bilder.

Hovedkarakteren i tegneserien blunker til henne. Hånden hans kommer ut av tegneseriesiden. Hun tar den i sin og blir dratt inn i bladet.

Minutt for minutt

Litt sånn er det å sitte som publikummer på Scene 3 ved Det norske teatret når Fjodor Dostjevskijs roman «Forbrytelse og straff» fra 1866 spilles ut for åpent kamera.

I Kjersti Horns regi spares det ikke på noe – verken blod, tårer eller vågemot.

Horn har ved flere anledninger forsket i hva bruk av kamera gjør med et teaterstykke. Med ulike metoder har hun gjort store og gripende forestillinger som Lars Noréns «Natten er dagens mor» og «Kaos er nabo til Gud», og også under iscenesettelsen av Vigdis Hjorts «Arv og miljø» ble alle motspillerne til hovedrollen Bergljot vist for publikum via en stor LED-skjerm.

Les anmeldelsen «Arv og miljø» på Den nationale scene

I «Raskolnikov» går hun lenger. De sju skuespillerne utfører selv all kamerateknikk, lyd og lys. I tillegg til å spille ut stykket. Og de befinner seg ikke på scenen. De løper rundt i ganger og kroker og kott i 5. etasje på Det norske teatret mens publikum ser det hele på en skjerm på scenen.

Løsskjegg og barter og kostymer fyker av og på. Det hektiske og pesende skal bringe oss nærmere store eksistensielle spørsmål.

Kontroll. Alt. Delete.

Studenten Raskolnikov er fattig og desillusjonert. For å overleve må han pantsette det han eier hos ei gammal røy av en pantelånerske. Hun er et uvesen, han er ikke alene om å tenke det. Flere enn han ønsker livet av henne. Få tenker på å gjøre noe med det.

Full av angst og tvil bestemmer Raskolnikov seg for å ta på seg oppgaven. Å knekke den lusa, som han kaller henne, vil være godt for flere enn ham selv.

Han grubler, tviler, gjennomfører. Dreper pantelånerskens søster når hun blir vitne til hendelsen. Sletter spor. Men hvordan slette at man er hjemsøkt av angst?

Kamerabruken er gjennomgående tett på skuespillerne. Så tett at vi ser slimet i munnvikene, så nært at det er fristende å strekke frem en finger for å pirke bort de størknede blodrestene bak Raskolnikovs øre, de han ikke rakk å tørke av seg da drapene var begått.

Fortettet og intensivert

Skuespillerne presses sammen i små rom, presses sammen i et skjermbilde. Det er som et slags fortettet handlingsrom, en dobling av intensiteten. Dermed blir tilstander som apati, avmakt, fortvilelse, hat, hengivenhet og avsky også fortettet og intensivert.

Filmgrepet gjør en mursteinsroman til nært komponert teater. Det er kanskje det som fascinerer mest. Hvor tett på vi kommer. Som å bli dratt med inn i verket.

Den splittede

Det er noe svært menneskelig som trer frem gjennom disse fem timene. Først og fremst gjennom Preben Hodnelands interessante og gode tolkning av teksten. Hvordan Raskolnikov på samme tid vrir seg i angst og hevder sin rett til å drepe, hvordan han avviser sine medmennesker og trekker dem til seg.

Hvordan han forsøker å overbevise seg selv om at han har gjort noe godt, at det kommer til å gå bra.

Og hvordan han plages dypt av det.

Stykket har med rette tittelen «Raskolnikov» - raskol betyr splittelse, og det er en splittet karakter vi har med å gjøre. Naturlig nok er det ham alt spinner rundt. Dostojevskijs rike historie må skrelle av noen lag for å bli fem timer teater, viktige bikarakterer i romanen får redusert sin historie og delvis også sin funksjon.

Som Sonja, den prostituerte jenta som blir Raskolnikovs livslys og følger ham på veien til erkjennelse. Kjærligheten oppstår hos de to bråere enn hos Romeo og Julie. Ikke umusikalsk, men nesten.

Når det er sagt: Ensemblet imponerer.

Ulven

Men det blir også ubehagelig aktuelt. Enkelte sider ved stykket har klare paralleller til ensomme ulver på gutterom. Raskolnikov vrir svetten ut av seg under en Spiderman-dyne på hybelen sin, og uhyggelig samfunnsaktuelt hevder han sin rett til å drepe.

«Eg ville vere Napoleon,» sier han. «Berre den har makta som vågar å bøye seg ned og ta ho opp.» Men ikke bare det. Raskolnikov mislykkes med sin store plan. Han gjennomfører drap, men får ikke med seg noe av verdi. «Hadde eg lykkast, ville dei ha heidra meg,» sier han.

Underlig aktuell

Med nylige terrorhendelser friskt i minne blir «Raskolnikov» underlig aktuell. Spørsmål om skyld, straff og menneskeverd behandles i mange intense og interessante samtaler i løpet av stykket.

Der og da handler det om jakten på en morder. Samtidig kan de samme spørsmålene brukes til å forstå vår egen tid.

«Eg ville og det gode for menneska og kunne seinare med hundre, ja tusen gode gjerningar ha voge opp denne eine dumme! Forresten - han var ikkje dum - berre klønete! Tanken var slett ikkje så dum som han kan verke no etter at alt vart mislykka. Eg greidde ikkje det første steget eingong, fordi eg er ein redd stakkar! Det er saka! Eg kan ikkje sjå det annleis. Hadde eg lykkast, ville dei ha heidra meg - no må eg i fengsel».

Raskolnikov

Den gamle fylliken Marmeladov, som også er Sonjas far, gir en slags forklaring på det ensomme utgangspunktet til Raskolnikov og til alle andre ulver. Når de møtes på bar, utbasunerer Marmeladov at alle trenger et sted å gå til, et sted å høre til, et sted å kunne bli møtt med medlidenhet. En Sonja for Raskolnikovs del.

Det rettferdiggjør ikke en tøddel av en ond gjerning, men et sted å gå til kan kjøle ned ensomhetens ulmende glør.

Omvendelse og frigjøring

«Kan eg då verkeleg vera i stand til å gjera noko slikt?» spør Raskolnikov med et plaget blikk mot publikum. «Når eg er så redd no, korleis skal det gå om det ein dag blir alvor?»

Alvoret kommer ganske fort. Sonja kommer ham i møte, hun tenker at sannheten skal gjøre ham fri. Gjør den det?

Veien til erkjennelse går via tusen avstikkere, unnskyldninger, muligheter til å slippe fri. Men erkjennelse og anger er ikke det samme.

Forestillingen tar publikum med seg inn i erkjennelsens mange irrganger – men hvorvidt Raskolnikov angrer, vet vi egentlig lite om. Har anger noe å si?

Er dette teater?

Er dette teater eller ikke? Når slutter det å være teater, i så fall, når blir det film?

Raskolnikovs plagede blikk og den direkte skjermkontakten med publikum gjør dem som sitter i salen til sannhetsvitner og til en del av den angsten som jager Raskolnikov gjennom ledningbelagte ganger, opp på rekkverk og inn i trange fyrrom.

Den insisterende intimiteten og opplevelsen av at det skjer her og nå gjør det til teater.

Og det er verdt turen. Men strekk litt på bena underveis.

Se Kjersti Horn og skuespillerne arbeide med prosjektet Raskolnikov: