Foranledningen
til Wittgensteins hovedtese i «Tractatus Logico-Philosophicus» var en avisartikkel han leste i en fransk avis under første verdenskrig. En bilulykke var «gjenskapt» i rettsalen ved hjelp av leketøysbiler og dukker. En modell av virkeligheten som altså viste tilbake til en del av virkeligheten, en bilulykke.
Det slår Wittgenstein at språket vi snakker fungerer som en sånn modell av virkeligheten. Det er åpenbart at i eksemplet ovenfor, modellen av en bilulykke, er det visse forhold som ikke kan illustreres.
For eksempel hva den forulykkede tenkte på i kollisjonsøyeblikket.
Så Wittgenstein lager et skille mellom det som kan sies – og det som ikke kan sies.
Før Wittgenstein
Slik Wittgeninstein tenkte skulle det la seg gjøre å løse filosofiens problemer ved å skille ut det man kan snakke meningsfullt om fra det meningsløse.
hadde Kant - (og Schopenhauer, som Wittgenstein hadde lest og som han anerkjente: «Schopenhauer har grunnleggende rett», pleide Wittgenstein å si), - før Wittgenstein hadde altså Kant laget et lignende skille mellom hva vår fornuft kan vite noe om, nemlig framtredelsesformene, det som trer fram for – og blir formet av menneskets sanser. – Og på den andre siden «tingen i seg selv», altså gjenstandene i verden slik de er – uavhengig av å bli erkjent av et fornuftig subjekt. (Das Ding an Sich)
Nå flytter Wittgenstein dette skillet ut av hodet vårt, der Kant hadde lagt det, og inn i språket. Hvis jeg forstår ham rett, her. Og det tror jeg at jeg gjør. Dermed får vi et skille mellom det som kan sies og samtidig være meningsfullt på den ene siden – og det som ikke kan sies, men bare «vises» - på den andre.
Virkelighetens beskaffenhet
Kants hovedverk, «Kritikk av den rene fornuft» tok jo på seg å si noe vesentlig om virkelighetens beskaffenhet. Virkeligheten er den vi mennesker erfarer – og som naturvitenskapen lærer stadig bedre å kjenne. Men under, eller «hinsides» denne virkeligheten ligger «tingene i seg selv» slik de er uavhengig av vår erkjennelse. Så for Kant hviler hele virkeligheten på et u-erkjennbart «mysterium»
Dette mislikte Kants samtidige, de gikk straks i gang med å løse mysteriet med den u-erkjennbare hemmeligheten som ligger til grunn for virkeligheten slik vi erfarer den. Men Wittgenstein, som ikke kjente Kant i 1918, tror jeg – bestemmer seg likevel for at ved siden av det som kan sies ligger der en diger uerkjennbar rest av virkelighet igjen som vi verken kan snakke sant eller usant om. Han kaller dette for det mystiske, merkelig nok. Dette er jo i seg selv nok til å få sympati for Wittgenstein.
Kant
spurte om hvordan vår bevissthet måtte være skrudd sammen siden vi faktisk talt kan vite noe om virkeligheten. Wittgenstein snur på dette og spør hvordan virkeligheten er beskaffen – siden vi i språket faktisk kan utsi sanne og falske setninger om virkeligheten.
Siden vi kan påstå noe om verden i det hele tatt, f. eks at forfatteren av denne teksten har sjelsevner under pari, så vil en logisk undersøkelse av påstander kunne bringe på det rene noe om verdens beskaffenhet. Språket kan altså avsløre noe om virkelighetens vesen, tenkte Wittgenstein seg. Dette er den grunnleggende antakelsen i «Tractatus».
Skal vi tale om det, eller skal vi tie om det?
Musikk, kunst, religion var det mest spennende mente Wittgenstein, men desverre var det ikke mulig å snakke sant eller objektivt om disse livsfeltene.
sier Inger Sellanrå til sin Isak, i Knut Hamsuns «Markens grøde». Wittgenstein var slik skrudd sammen at det som interesserte ham mest var det han ikke maktet å bringe inn under det feltet man kan ytre logisk sanne påstander i.
For når man tenker seg om innser man fort at det livsfeltet som har logikk og aksiomer som øverste appellinstans faller sammen med den delen av vitenskapene som vi kaller naturvitenskap. Og dette livsfeltet «kjedet» Wittgenstein en smule.
Selv var han mest interessert i det livsfeltet han mente det var umulig å framsette meningsfulle og logisk følgeriktige påstander om: Kunsten, musikken, poesien, kjærligheten, religionen og Guds eksistens. Det gjorde nok at Wittgenstein selv ble et «ustemt» menneske. Han var sjelden glad, virker det som.
«Det viktigste i menneskelivet er det jeg IKKE har skrevet noe om i Tractatus Logico-Philosophicus»
Musikken
Ikke så mye sagt om Roland Kirk i denne artikkelen, men jeg har lagt en lenke til en side som forteller anekdoter om Rahsaan. Nedenfor finner du også lenker til nettstedet AMG, der finner du alt du trenger å vite om musikken Knut Borge presenterer i denne utgaven av Studio Sokrates. Spørsmål og kommentarer kan du som vanlig sende på e-post til Lars Nilsen. Filosofipastiller i vente til de av dere som har noe på hjertet.
2: Alfie
Roland Kirk i aksjon i en sammenheng - musikken - Wittgenstein anstrengte seg for å forstå
