– Dette er debutplaten min. Jeg er glad for at den ikke kom ut før nå, for dette er alle årene samlet og foredlet på én plate, mener låtskriveren som bandet er bygd opp rundt.
Helge Martin Framnes Band og Set for Sunset er noen av de tidligere bandene til Framnes. For fem år siden flyttet haugesunderen til Oslo, byen han med jevne mellomrom hadde besøkt med en demokassett i bagasjen.
– Som regel ble det god respons og ingen platekontrakt. Jeg lot det bare være, og har ikke vært på noen plateselskap-runde før denne kom ut, forteller han.
"Vampïre Songs" kommer ut på Wholy Martins eget plateselskap - Nervous Wreckords.
– På den måten har vi full frihet, og slipper å forholde oss til et stort plateselskap. Vi lager ikke akkurat markedstilpasset musikk, og håper bare at vi har masse tvillingsjeler der ute, sier bandmedlem og produsent Bjørn F. (36).
Dro med produsenten
Bjørn F. har tidligere spilt i Melt og jobbet som produsent for Gluecifer, Briskeby, Bel Canto og Velvet Belly. Dan han skulle produsere Wholy Martin ble han også dratt med i bandet.
Oslobaserte Wholy Martin startet for fire år siden, og består av folk som er oppvokst i landsdeler hvor man skarrer på R-ene. Til vanlig har bandet seks medlemmer, ved behov enda flere. Tre av de faste bandmedlemmene spilte på slutten av 80-tallet i haugesundsbandet The Colors Turned Red.
I fjor kom tre EP-er, "At Ben’s Café", "1/2" og "The Magician". Hver utgivelse var et skritt mot Wholy Martins endelige uttrykk, og de tre tittellåtene er med på "Vampïre Songs".
Bandet spiller vakker, mørk rock. Mens Bjørn F. kaller tekstene til Framnes for lyrikk, sier opphavsmannen selv det slik:
–J eg ser på dem som fortellinger eller eventyr. Film ser jeg mye av - også inni meg. På en måte ser jeg låtene. De er historier. Litt rare historier, men historier likevel.
Opphøyd melankoli
–Det kan virke ambisiøst, men vi er ikke selvhøytidelige. Vi har humor, forsikrer Bjørn F.
– Men melankolsk musikk er det?
– Ja. Men mange ser på melankoli og depresjon som det samme. Melankoli kan være opphøyd, energisk og med humør, påpeker Bjørn F.
– Ømhet, pleier jeg å si. Personene i historiene er ikke kjeltringer. De bare prøver å få ting til å henge i hop. Man blir litt glad i dem, i hvert fall gjør jeg det, medgir Framnes.
Han framhever at de som først har brukt tid på bandets musikk, har likt den veldig godt.
– Musikken vår kommer veldig nær når den først når inn. Det er musikk for folk som hører mye forskjellig musikk.
– Det skader ikke å ha en del Nick Cave i platesamlingen?
– Den mørke stemmen min kan jeg ikke noe for. Jeg elsker Nick Cave, men jeg elsker mye annen musikk også. I det siste har det gått mye i Radiohead. Og så er jeg så gammel at jeg ikke blir ferdig med Dylan.