Karin stirret ut av vinduet. En måke seilte forbi. Den sank dypere og dypere ned mot fjorden. Så steg den. Flyr måker slik som ørner, på varm luft som stiger opp? Hun var så fascinert av måten ørner kunne stige til værs. Faren hennes hadde lært henne at ørner er for tunge til å greie å komme seg opp ved egen hjelp. Derfor setter de seg et sted hvor de kan kaste seg ut for en skrent og bruke vingespennet til å holde seg svevende. Så seiler de til de finner varm luft som kan løfte dem oppover. Det så nesten ut som om måken gjorde det på samme måte. Steg og steg, nei der brukte den vingene. Hun sukket …
Hun følte seg også som en ørn som trengte varme luftstrømmer for å komme seg opp og holde seg svevende. For ikke lenge siden hadde hun følt seg sterk, men nå kjente hun at vingene var uten krefter. Hun følte seg fanget og hun greide ikke å lette, å fly. Fanget i en beskyttet tilværelse.
- Mamma, nå begynner treningen. Alltid skal vi være de siste som kommer, Mathias anklagende stemme rev henne ut av tankene. Hun snudde hodet langsomt og så på han. Hun elsket ham. Elsket barna sine. - Kom, da! Klokka er fem på fem!
Han trampet i gulvet.
- Ja, nå kommer jeg, svarte Karin med fast stemme. Hun å finne litt varm luft, fly litt til. Føttene hennes beveget seg mot yttergangen.
Mercedesen startet med en malende lyd. Den var forutsigbar, stabil. Kvalitet lønner seg, stod det i reklamen. Kvalitet…hun trodde at hun også hadde kvalitet. Hun trodde at livet hennes hadde kvalitet.
- Mamma!!! Hva driver du med? Er du helt gal. Så du ikke at du holdt på å kjøre på den katten. Konsentrer deg litt, da. Det pleier du å si til meg.
- Beklager, jeg var visst litt ukonsentrert. - Men se! Der løper den. Det gikk visst bra. Karin trakk pusten.
"Konsentrer deg, pust rolig" gjentok hun for seg selv. Hadde hun mistet sine kvaliteter. Når skjedde det? Hun tenkte tilbake på den kvelden i bokhandelen for ett år siden.
Den dagen hadde Nils kysset henne da hun gikk på universitetet. I bokhandelen traff hun ham, Daniel. Han stod og leste Herbjørg Wassmo. Hun hadde blitt så fascinert av hendene hans. Fingrene bladde fort gjennom boken som om han lette etter noe. Karin hadde lest boken tre ganger.
- Leter du etter noe? glapp det ut av henne. Han snudde seg å så på henne.
Daniel og Karin fortsatte å treffe hverandre hver torsdag når hun hadde kort dag på skolen. Pulsen raste i kroppen hennes hver gang hun fikk øye på ham. De snakket, hun levde, luftstrømmene var så varme. Hun svevde. Følte seg sterk og modig. Samtidig vokste noe annet fram i henne; en redsel for å falle. Karin visste at hun levde på en løgn og at det ikke kunne fortsette. Hun som hadde brukt så mye energi på å trygle Beate om at hun måtte velge familien den gangen venninnen hadde hatt et forhold til den advokaten. Hun følte at hun snart ikke kunne bære det lenger.
Den dagen hun fortalte det til Beate og Nils føltes det både godt og vont. Det var godt å dele hemmelighetene. Periodene hvor hun svevde hadde blitt bare kortere og kortere og redselen bare vokste. Hun husker blikket til Tomas. Han forstod. Idiot! Selvfølgelig forstod han. Han syntes det vel var godt å få et alibi for sitt eget mislykkede ekteskap. Han hadde vel tenkt: "Så Nils fikser det ikke bedre enn meg. Kona hans har seg et lite sidesprang…" Det hadde vel vært en tilfredsstillelse for ham.
Karin hadde alltid syntes at Tomas hadde lignet på en albatross. Når hun hadde fortalt dem det, så hadde haken hans hengt ned og gjort det måpende utrykket hans enda lenger. Tomas hadde alltid det beregnende blikket. Karin stolte ikke på ham.
- Elsker du ham, Daniel? hadde Beate spurt. Tomas hadde sendt henne et underlig blikk. Hun hadde ikke svart noe. Sa bare at hun måtte gå og at de måtte love å ikke si noe til Nils. Hun skulle si det selv når hun var klar. De lovet.. De var hennes venner. De forstod. Allikevel kunne ikke Karin glemme blikket til Tomas da hun gikk.
Karin hadde sittet nesten en time og ventet på at Daniel skulle bli ferdig med fotballtreningen. Klokken nærmet seg ti over seks. Så rart at de ikke kom. Hun se seg rundt i bilen. "På tide å gjøre litt rent i den", tenkte hun for seg selv. "Alltid skulle barna bruke sidedørene som søppelkasser." Hun stakk hånden ned i døren på sin side. Hun kunne jo rydde litt mens hun allikevel satt her og ventet. Hun fant en tyggegummipakke. "Orbit- med den laaange smaken," het det i reklamen. Karin la pakken i vesken sin. Det lå noe mer der, en liten hvit lapp. Hun brettet den ut. Hva var dette? "Jeg savner deg. Ring meg."
Hun grøsset. Daniel og Karin hadde jo en avtale. Etter bruddet når hun hadde valgt familien, en beskyttet tilværelse, var de jo blitt enige om å aldri mer ta kontakt. Nils hadde aldri fått vite det og Karin hadde gradvis fått livet til å gå videre uten Daniel. Men hun hadde brukt et halvt år på å greie å sovne uten å rives opp innvendig. Så hvorfor gjorde Daniel dette nå? Han var da ikke slik? Hun så på baksiden: "Tror du Nils får vite det?" Hun kjente at hjertet hamret i brystet. Hva var dette? Hvem var dette? Skulle hun aldri bli ferdig med dette? Skulle hun aldri greie å fly ved egen hjelp igjen?
- Hei, mamma! Daniels stemme rev henne ut av tankene. - Du har jammen god tid altså, sitter du bare her og ser ut i lufta. Kjeder du deg? Karin snudde seg rundt og hun forsøkte å smile.
Skrevet av
Wenche H. Andersen