NRK Meny
Normal

Welcome home, boys!

I juni 1945 kom Queen Mary seilende inn til havn New York full av amerikanske soldater. Krigen i Europa var slutt og hele verden gledet seg over at Tyskland var knust.
Denne sommeren ble supermakten USA født.
Juvelen i smykkeskrinet var Manhattan.

Queen Mary i kamuflasjedrakt på Hudson River 20. juni 1945
Foto: Wikipedia

Silkeundertøy


I møte med Queen Mary kom en hel armada av taubåter, passasjerferger, en gammel damper, et nymoderne brannslukkerfartøy, alle jublet og vinket, men den festligste hilsenen var satt i scene av Kaptein Henry E. Astheimer, ved havnevesenets militære hovedkvarter. Astheimer var mannen med ansvar når militæret skulle bidra til bygging av høy moral hos publikum i New York:

Han hyret «Womens Air Corps Band» til å spille feiende hornmusikk, og hundrevis av jenter på dekk i to store lystyachter ute på Hudson River. Jentene hadde blomsterkrans i håret, danset og vinket til soldatene på Queen Mary der hun duvet sakte de siste hundre meterne mot kai.

Kondomballonger

Gutta på dekk i Queen Mary gikk «bananas» naturligvis, blåste opp kondomer til ballonger og sendte til værs og plystret på jentene etter beste evne mens «Womens Air Corps Band» swingte opp med sommerens storschläger «Don’t fence me in.»

En sykepleierske med løytnants grad fikk ikke plass på dekk sammen med de andre jentene. Men hilse på heltene ville hun. Med armen ut av en ventil på skutesiden viftet hun med et par svarte dameunderbukser av silke:
«Welcome home, boys!»

USA i midten av verden

Studio Sokrates starter en liten serie der vi skal leke oss litt med Manhattan, kulturliv, åndsliv og jazz denne første fredssommeren og årene fram mot nittensekstitallet.

Etter hvert ble det jo klart både for amerikanere og europeere at den andre verdenskrigen ikke gjorde slutt på konflikt og lidelse. At tyskerne Adorno og Horkheimer kanskje hadde rett da de skrev at Vesten synker ned i en ny form for barbari.

Ernst Bloch

Ernst Bloch (1885-1977) var tysker, marxist og filosof av jødisk herkomst. I 1918 kom en av hans mest kjente tekster, «Geist der Utopie» - «Utopiens ånd» og i eksil i New York under andre verdenskrig skrev Bloch sitt «magnum opus» «Das Prinzip Hoffnung» - «Håpets prinsipp».

Blochs hovedanliggende er å hjelpe menneskene ut av opplevelsen av å befinne seg i en utilfredsstillende situasjon, en situasjon preget av mangel, savn og lidelse. Bloch ville hjelpe oss å bli «hele» - å komme «hjem» - og han fant viktige retningslinjer til sin tenkning ved å studere hva vi håper på. Man kan si at Bloch ser for seg håpet som den viktigste drivkraften for samfunnsendring.

Blochs tenkning om utopier og håp skal kaste lys over det bildet Studio Sokrates prøver å tegne av Manhattan i «frihetens øyeblikk» sommeren 1945 og årene som fulgte.

Musikken


Men denne første fredssommeren var Manhattan inne i en ubesværet periode. Per Husby velger musikk for oss og han begynner med å presentere en standard swinglåt med Harry James orkester: «I’m beginning to see the Light» før vi besøker Town Hall konserten den 22. juni 1945 der Charlie Parker og Dizzy Gillespie framførte den hypermoderne, nye bop-jazzen: «Salt Peanuts»

De av dere som bruker Spotify finner musikken her: Studio Sokrates spilleliste i Spotify