Han fyller 70 til sommeren, og nå takker Wayne Shorter for livet og suksesskarrieren med en musikalsk forundringspakke. En pakke som favner ikke bare det århundre, men hele det millennium vi nettopp la bak oss. En
Wayne Shorter fyller 70 til sommeren, og takker for livet og suksesskarrieren med en musikalsk forundringspakke. Foto: Promo.
julesang fra 1100-tallet, light music av Leroy Anderson, spansk flamenco og brasiliansk kunstmusikk med røtter til Bach, pluss Wayne Shorters egne klassikere i nye drakter.
Og gjennom det hele arven fra Afrika: den ekstatiske improvisasjon på en sprø og sprukken saksofon. Dette er levende musikkhistorie og framtidsmusikk på en gang.
Utfordrer
Han fornyet Art Blakeys Jazz Messengers på 50-tallet, Miles Davis-kvintetten på 60-tallet, og var med og skapte Weather Report med den nye jazzrocken og verdensmusikken på 70-tallet. Men Wayne Shorter utfordrer fremdeles seg selv – og dermed oss.
Gjennom en vakkert dissonerende reharmonisering for treblåsere skimter vi Leroy Andersons orkesterminiatyr Serenata fra 1947. Og blant falmede noteark i pianokrakken fant Shorter en julekoral han hadde vært med på å synge i studentkoret ved New York-universitetet.
Der lå også en spansk 30-talls sang som Miles Davis hadde foreslått han skulle gjøre noe med da de sammen revolusjonerte jazzrepertoaret midt på 60-tallet. Nå har begge stykkene gjenoppstått – i saftig klang fra 9 messingblåsere, som også Wayne Shorter vet å skrive for.
Pent og ufarlig
Vår forventning og spenning er på topp når vi kommer til Bachianas Brasileiras nr. 5. Hva kan Wayne Shorter tilføre den berømte komposisjonen av Villa-Lobos? Kanskje i respekt for den store brasilianer, og for Bach, har Shorter overlatt arrangørjobben til produsent Robert Sadin, ellers kjent som leder for Lincoln Center Jazz Orchestra.
Det var dumt, for her får vi platas store skuffelse. Sadin har utelatt originalens dramatiske mellomspill og ellers bare tilføyd rhumba-komp til cello-ensemblet, som han så lar Wayne Shorter kore over. Dermed er Sør-Amerikas mest gripende lille komposisjon redusert til et pent og ufarlig refreng.
Best er CDen Alegría når Wayne Shorter tar roret selv, som komponist og arrangør av egne komposisjoner. Ellers medvirker mange store jazznavn, som f.eks. den unge saksofonist-kollega Chris Potter, trompeter Lew Soloff, trombonist Jim Pugh og pianist Brad Mehldau, uten at disse tildeles større solistiske oppgaver.
Proft underordner de seg her en høyere helhet: Wayne Shorters musikalske testament. Levert forhåpentlig i tidligste laget, av en unik kunstner i stadig forandring og utvikling.
Kulturnytt, NRK P2, torsdag 6. mars 2003.