– Han var en trussel mot min kropp og sjel

Lesere og kritikere har gjennom hele forfatterskapet til Herbjørg Wassmo spekulert i hvor selvbiografiske bøkene hennes egentlig er.

Til uka kommer hun med en ny roman, en fortelling om de nord-norske kvinnene i slekta gjennom hundre år. I boka «Hundre år» tar hun også et oppgjør med sin egen fortid og sin far.

For første gang forteller Herbjørg Wassmo om overgrepene hun ble utsatt for i barndommen.

Sa ingenting av frykt for skam

– Han var en trussel mot min kropp og sjel. Men jeg hadde mange jeg kunne gå til. Jeg behøvde ikke være hjemme, sier hun.

– Dessuten var landskapet så vidt, jeg kunne ro ut, gjemme meg i fjellene og under steiner, men samtidig var det øyeblikk jeg ikke slapp unna.

• Se portrettintervjuet i Lørdagsrevyen: Herbjørg Wassmos hemmelighet

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den ville naturen i nord, kvinnene, kampen for å overleve og ikke minst det sviktede barnet går ofte igjen i Wassmos bøker.

Helt siden romandebuten i 1981 med «Huset med den blinde glassveranda», om Tora som blir misbrukt seksuelt, har kritikere og lesere spekulert i graden av selvbiografi i bøkene. Først nå, over 30 år etter, forteller Wassmo om det som skjedde med henne.

– Mange så meg, og jeg var et elsket barn. Jeg hadde en fantastisk barndom, med en stor familie rundt meg, men dette så de ikke. Jeg trodde at hvis jeg fortalte dem om hva som skjedde, ville min mor og hele familien gått til grunne av skam. Så derfor sa jeg ingenting, sier hun.

Trodde oldemoren var engel-modell

Hele ideen til romanen «Hundre år» fikk Herbjørg Wassmo for flere år siden, da hun så et bilde av altertavlen i Lofotkatedralen.

Forfatteren trodde lenge at det var hennes oldemor, Sara Susanne, som hadde stått modell som engelen da bildet ble malt på 1870-tallet. Etter hvert fant slektsforskere ut at dette ikke stemte, men da var det for seint, ifølge Wassmo. Hun fortsatte å dikte om oldemoren, mormoren og moren i kjølevannet av skikkelsen på altertavlen.

Dermed er ikke historien om oldemoren like biografisk som kapitlene om mormor Elida og mor Hjørdis i boka.

– Er ikke redd min egen historie lenger

Mora hennes døde for noen år siden, og først da følte Herbjørg Wassmo at det var greit å fortelle om det moren aldri visste.

Faren, som også er død, har hun alltid hatt et kjølig forhold til.

– Ganske tidlig ble jeg klar over at jeg var en like stor og kanskje større trussel mot ham enn han var mot meg. Han kunne aldri vite hva jeg kunne finne på, spesielt ikke når jeg begynte skrive, forteller hun.

Likevel tok det forfatteren årevis før hun turte å se seg skikkelig tilbake.

– Jeg kunne aldri skrevet denne romanen for ti år siden, helt umulig! Men nå har jeg forstått at det ikke er så farlig lenger. Jeg er ikke redd for min egen historie lenger, sier Wassmo.