I september fyller Rolf Wallin 50 år, og Oslofilharmoniens store satsing på ham har derfor både en biologisk og en musikalsk begrunnelse.
Man merker grepet til den avgåtte orkesterdirektør Morten Walderhaug i sesongens i alt sju konserter med Wallin på programmet. Hundreåringen Sjostakovitsj har også fått sine sju konserter denne sesongen, og en slik profilert programsetting bevisstgjør orkesterrepertoaret på en god måte.
Oslofilharmoniens Wallinfestival består av konserter i tre dager, fra torsdag til lørdag, og det begynte med begynnelsen. Studietiden ble avsluttet i 1982 med et verk han kalte ID etter det latinske ordet for ”det”. Wallin knytter til Sigmund Freuds betegnelse for ”det’et”, de ubevisste instinkter og drifter som ikke lar seg kontrollere av egoet.
Finne seg sjæl
Det er ingen dårlig programerklæring fra en ung komponist som vil finne seg sjæl. Med sin orkestrale utfoldelse har Wallin har funnet seg sjæl på en måte som er umiskjennelig hans.
Dette gjennombruddsverket åpner med et langsomt og kreativt crescendo, men det varer ikke lenge før han viser den rytmiske snerten har han fengslet publikum med i de følgende tjuefem år.
Rock
Wallin hører ikke til de samtidskomponistene, som har forlatt modernismen til fordel for mer tradisjonelle virkemidler. Men han har beholdt den gamle musikkens store sug og sammenhengen i linjer. Wallin kan være drastisk, men alltid på en måte som griper. Det hører kanskje sammen med en fortid som jazz- og rockemusiker. Og som i de verkene vi har hørt tidligere gjennom vinteren står slagverket sentralt i Wallins orkesterbruk.
Wallins fantasi i klarinettkonserten fra 1996 ga ham priser, bl.a. den høythengende Nordisk Råds musikkpris. Han sier selv at han vil formidle både den upolerte, utfordrende maskuliniteten som i klarinettbruken i balkansk folkemusikk og samtidig den myke, milde klangen som i Mozarts udødelige klarinettkonsert.
Wien og Balkan
Klarinettkonserten utvikles med kjappe kryssklippinger mellom disse to miljøene, Wien og Balkan. Det er lekenhet og samtidig et spill av krefter som presser mot grensene.
Solisten ved uroppførelsen for ti år siden spilte også i går, Leif Arne Tangen, og med all nødvendig myk frasering kombinert med virtuositet.
Anakronisme
Resten av konserten var et uventet programvalg, som hovedpersonen Wallin hadde stått for: Fantastisk symfoni av Hector Berlioz. Man kunne vel trodd at dette var en anakronisme og for gammeldags for modernisten Wallin. Men nettopp en slik storslagen og raffinert bruk av orkesteret forener disse to og også viljen til at musikken skal mene noe.
Wallin har kraftfulle titler og samfunnsengasjerte programerklæringer omkring sin musikk og er åpenbart inspirert av han som var en pioner for musikalske skildringer.
Opium
I 1830 ville Berlioz skildre hvordan en ulykkelig forelsket kunstner ruser seg på opium og drømmer om kjærlighet og død, hekser og dommedag. Dette skulle man ikke tro var hverdagskost for dirigenten Christian Eggen som vanligvis er samtidsmusikkens fødselshjelper. Og han ledet da også Wallin-verkene slik at alle lekne nyanser og skarpkantete rytmer kom på plass.
Men så viste det seg at han også behersket partituret til Berlioz vel så godt, selv om ikke alt var like suverent gjennomarbeidet i samklangen. Christian Eggen bruker ikke taktstokk, og når han dirigerer med hele seg, blir det noe keitete over kroppsspråket. Han er nøktern og poserer ikke, men samtidig en engasjert leder som får orkesteret til å slippe seg løs.
