NRK Meny
Normal

Wagner som oppvarming

”Valkyrien” som konsert viser at Wagners opera er så rik at det kan være bra å slippe det sceniske.

Wagnerkarikatur av André Gill (1869)
Foto: Fra Greatcaricatures.com

For et konsertpublikum er Wagners materiale så overveldende at det kan være godt å få det i porsjoner av og til. Da får vi enda mer med oss av alle betydningsfulle temaer i orkesteret. Ofte synges det om noe på scenen, som besvares i orkesteret.

Når det synges om en ukjent mann, spiller orkesteret temaet til Wotan, og publikum vet mer om intrigene i handlingen enn rollefigurene.

Og det musikalske temaet til et sverd og mange andre elementer gjennomsyrer partituret på en måte vi ofte ikke oppdager når vi også skal ta inn alt på scenen.

Ny regi

Hensikten med en operaoppførelse som en konsert var i følge operaens egne folk å gi orkestret en meningsfull utfordring. Wagner som trim er ingen dum ide for et hvert operahus med respekt for seg selv har ”Valkyrien” og de tre andre i Wagners såkalte ”Ring”på sitt faste repertoar.

Wagnerportrett av August Pecht
Foto: Maleri av August F. Pecht

Den Norske Operas oppsetning av Ringen fra 90-tallet skal ikke følge med til Bjørvika, og jeg kommer ikke til å savne den. Hvem som skal sette opp en ny Ring i det nye operahuset overlates til den nye operasjefen, som ikke er ansatt enda. Så da er det en fordel at den musikalske siden holdes varm.

Sug

Operaorkesteret vokser stadig, og på veien fram til 99 musikere i løpet av neste år var det nå 92 musikere på podiet. Olaf Henzold er en klok dirigent som bygger opp en Wagneropera med en klar disponering. Han slipper musikken og musikerne løs, inspirerer og disiplinerer. Han vet når de store ressursene skal settes inn, - og når de ikke skal settes inn.

Det er et utrolig sug i Wagners partitur, og det ble en imponerende og bejublet framførelse. Strykerne klinger enda ikke som en eneste stemme, og blåserne kan samle seg enda mer perfekt. Men det var mye vakkert og glansfullt spill med fine soloprestasjoner, suggererende stigninger og en klangprakt, som til og med tørrheten i Oslo konserthus ikke klarte å forhindre.

Egne krefter

De to utenlandske gjestene, tyske Michaela Schuster og engelske Jane Eaglen, stjal mye av showet med sine praktfulle Wagner-sopraner i de to kvinnelige hovedrollene. Men det var bemerkelsesverdig hvor overbevisende Operaens egne krefter var.

Ivar Gilhuus er nå mye rundere og modnere enn før. Hege Høisæter gjorde igjen en imponerende innsats med stort temperament. Carsten Stabell ruver stadig godt, denne gang som skurk.

Trond Halstein Moe hadde den krevende oppgaven som en sint og skuffet Wotan, og det ble en sympatisk og myk innsats. Men han var ikke slagkraftig nok til å hamle opp med orkesteret når det røynet på. Det gjorde til gjengjeld de åtte valkyriene, som utgjorde en flott bukett.

Pastiller

Selv om dette var konsert og ikke teater, hadde det ikke skadet med litt mer gjennomtenking av hvordan det så ut på podiet.Noen sangere levde helhjertet med i handlingen og reagerte på de andres sang, mens andre sto forypet i notene sine.

Noen ruslet inn og tygget pastiller mens andre skred guddommelig inn på podiet. Orkestermedlemmer vimset ut og inn når de hadde pause. De trodde visst de var i orkestergraven på Youngstorget…

Den Norske Opera inntok Oslo konserthus søndag kveld. Opptaket sendes i NRK P2 5.mai.

(Musikkredaksjonen P2 12.mars 2007)